Av M. K. Bhadrakumar.
Ukrainas president Zelensky og USAs president Biden møttes på sidelinjen av G7-toppmøtet i Hiroshima få timer etter uttalelsen fra Kreml klokken 01.00 forrige søndag som overførte president Vladimir Putins hilsener til de russiske styrkene for «fullføringen av operasjonen for å frigjøre Artemovsk” (kjent som Bakhmut i Ukraina.)
Operasjonen varte i 224 dager og ble til en episk kamp. Ukraina betalte en høy pris i blod for å prøve å holde på Bakhmut, som kom til å bli kalt en «kjøttkvern». Amerikanske analytikere har listet opp tjuefem ukrainske brigader og minst 9 bataljoner og 5 regimenter – en estimert utplassering på minst 120.000 soldater – som ble kastet inn i kampen av Kiev. Anslagsvis 70% tap vil bety at Ukraina led så mange som 94.150 drepte og sårede. Det er et ødeleggende nederlag.
Konvensjonell militær doktrine sier at en hær som angriper en forskanset styrke vil trenge minst tre ganger flere soldater enn den forsvarsstyrken som er forskanset i festningsverk. Men Wagner-troppene med 32.000 soldater møtte en NATO-stedfortrederstyrke som var nesten 4 ganger større i antall og utstyrt med moderne våpen.
Sjokket over det knusende nederlaget sto skrevet i ansiktene til USAs president Joe Biden og Ukrainas president Vladimir Zelensky med store bokstaver da de møtte media i Hiroshima noen timer etter at Kreml-uttalelsen ble publisert. Ved å lese fra en utarbeidet tekst kunngjorde Biden, i en stor reversering av politikken, at USA ville «lansere ny felles innsats med våre partnere for å trene ukrainske piloter på et fjerde generasjons jagerfly som F-16.»
I mellomtiden, i en serie med bemerkelsesverdige hendelser, begynte Ukraina å treffe mål i Russland med amerikanske og britiske våpen. Det har vært sporadiske artilleri- og Himars-missilangrep på russiske sivile i grensebyer; to droneangrep mot Kreml; og britiske Storm Shadow kryssermissilangrep mot mål i Russland. I ett spesielt tilfelle forrige uke har det vært et grenseoverskridende angrep i Belgorod-regionen med kjøretøyer og våpen levert fra USA. Men ingen av disse angrepene kan betraktes som «game changers».
Mens USA og resten av NATO påberoper seg uvitenhet om disse angrepene, er nøkkelfaktumet at Ukraina får målrettingsdata som bare NATOs etterretningskilder kan gi. Dermed har den flere tiår gamle røde linjen som dateres tilbake til den kalde krigen blitt brutt – nemlig at verken USA eller Russland ville angripe den andre sidens territorium direkte eller indirekte. (De holdt autovernet selv under den afghanske jihad på 1980-tallet.)
Det kommer til å få konsekvenser. Det første tegnet på det kom med nyheten om at atomvåpen allerede blir utplassert i Hviterussland, og forsvarsminister Sergej Sjoigu var i Minsk for å signere den nødvendige avtalen som beskriver logistikken for utplasseringen. Biden sa til journalister fredag etter at han kom tilbake fra Japan til journalister at reaksjonen hans på den russiske utplasseringen er «ekstremt negativ».
Men i virkeligheten er Moskvas intensjon å gi Hviterussland avskrekkende evner mot ethvert utfall fra NATO, som for eksempel å avskjære tilgangen til Kaliningrad. For øvrig har også USA hatt atomvåpen på europeisk jord i mange år.
Men et brennpunkt kan alltid oppstå. Den kommende NATO-øvelsen med kodenavnet Air Defender 23 (12.–23. juni) vil være den mest betydningsfulle militærøvelsen som noen gang er utført under den europeiske himmelen og den mest omfattende utplasseringsøvelsen av luftstyrker i historien til den vestlige alliansen – som involverer 25 NATO-land, 10.000 militært personell og cirka 220 fly.
I følge Larry Johnson, kjent amerikansk blogger og tidligere analytiker ved CIA, «er en treningsoperasjon av denne størrelsen og skalaen på bakgrunn av økte spenninger i regionen som å tenne en fyrstikk i en bensintank.» Når det er sagt, på taktisk nivå, posisjonerer russiske militære seg også for ytterligere operasjoner for å fullføre frigjøringen av Donbass, etter å ha fått kontroll over Bakhmut, som er et viktig kommunikasjonsknutepunkt der all ukrainsk logistikk passerte langs Donetsk-buen opp til Seversk.
En rapport i Izvestia onsdag sa med henvisning til ekspertuttalelser at Avdiivka og Maryinka er «neste i køen … slik at det ikke skal bli noen beskytning av Donetsk by … Deretter må vi slå av den store Donetsk-buen – fra Ugledar til Seversk med tilgang til Konstantinovka og Slavyansk. Dette er de to siste byene i det store Donbass-byområdet, etterfulgt av steppen (som fører mot elven Dnepr) hvor det vil være svært vanskelig for fienden å holde posisjonen.»
Igjen ble Wagner-soldatene erstattet av vanlige russiske styrker for videre operasjoner. Kreml-talsmann Dmitrij Peskov sa i et intervju på russisk TV på fredag: «Det er vanskelig å si hvor bristepunktet er… Det er klart at graden av direkte og indirekte involvering i denne konflikten fra landene i det kollektive Vesten øker dag for dag. Dette kan forlenge konflikten, men vil ikke snu utviklingen drastisk. Det kan ikke snu utviklingen i det hele tatt. Russland vil fortsette med operasjonen, og Russland vil sikre sine interesser på en eller annen måte og oppnå de utpekte målene.»
I mellomtiden har Russland gjennomført en intensiv bombekampanje for å gjøre det vanskelig for Kiev å samle de mannskapene og den ildkraften som kreves for å starte og opprettholde en offensiv operasjon utover noen få dager, mens Russland intensiverer sine operasjoner totalt sett for å desimere Ukrainas militære kapasiteter .
Det «kjente ukjente» er hvordan den amerikanske valgkampen frem mot 2024 vil påvirke krigens gang. Bidens helomvending når det gjelder F-16 kan sees på som automatikk. Selv general Mark Milley, styreleder, Joint Chiefs of Staff innrømmer at F-16 ikke er noe «magisk våpen».
I mellomtiden fortsetter Russland å teste USAs intensjoner. I et intervju med det prestisjetunge magasinet International Affairs sa den russiske viseforsvarsministeren Sergej Ryabkov fredag at «Den amerikanske regjerende eliten har konsolidert seg i stor grad på anti-russisk basis, uavhengig av partitilhørighet. Etter min mening er situasjonen i ferd med å bli en force majeure.»
Ryabkov, som er den høyest rangerte «nøkkelpersonen» for forholdet til USA i utenriksdepartementet la også til: «Uansett hvordan ting blir, er vi villige til å opprettholde dialog med den som kommer til makten eller blir værende ved makten (i USA).»
Derfor vil det at Ukraina må gi opp medlemskapet i NATO og EU og returnere til nøytral alliansestatus fortsatt være en av nøkkelbetingelsene for en vellykket fredsprosess i Ukraina. Det store spørsmålet er hvor langt NATO vil gå på sitt kommende toppmøte i juli i Vilnius. Vil dette bety Ukrainas fulle medlemskap eller noe annet? Sannsynligheten for noen store avgjørelser i Vilnius ser ikke ut til å ligge i kortene.
Interessant nok varmet Kreml instinktivt opp ideen om en telefonsamtale til Putin «i rett tid», som ble uttrykt av den tyske kansleren Olaf Scholz etter at han kom tilbake til Berlin fra G7-toppmøtet i Hiroshima. Berlin har konsekvent forkastet ethvert fremskyndet trekk fra NATO når det gjelder Ukrainas medlemskap.
I et intervju med Wall Street Journal fredag som feiret sitt hundreårsjubileum, bemerket Henry Kissinger også at «tilbudet om å bringe Ukraina inn i NATO var en alvorlig feil og førte til denne krigen.» Kissinger tok i stedet til orde for større klarhet i Russlands holdning til Europa, og flagget at mens Russland er interessert i å fremme bånd med Europa for sin egen utvikling, er de også forsiktige med potensielle trusler fra Vesten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: