oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Når en underordnet fortelling over natten får en adresse og et navn, kan den bli mer fascinerende enn selve hovedfortellingen. Syrias tilbakevending til Den arabiske liga etter den ti år lange ekskluderingen kan betraktes som en delfortelling av den som handler om Kina-meglerne og tilnærmingen mellom Saudi-Arabia og Iran. Men da er ikke Kina og Iran per se part i prosessen.
Syrias tilbakevending til Den arabiske liga blir sett på som et arabisk initiativ, men det er i hovedsak et prosjekt som Riyadh styrte gjennom i nært samråd og koordinering med Damaskus, og ignorerte noe mumling fra en gruppe arabiske stater og åpenbart i strid med Washingtons skarpe opposisjon.
På bakgrunn av den epokegjørende kampen for en ny verdensorden preget av multipolaritet og motstand mot vestlig hegemoni, oppmuntret Russland og Kina i det stille Riyadh til å gå i en slik retning.
En fascinerende sak ved avgjørelsen som ble tatt av utenriksministrene i de syv nasjonene på møtet i Den arabiske liga i Kairo på søndag, er den lekre timingen. For dette er 80-årsjubileet for etableringen av Baath-partiet i Damaskus i 1943, som talte for en ideologi om arabiske nasjonalistiske og antiimperialistiske interesser som i det siste har dukket opp igjen i geopolitikken i Vest-Asia.
Syria har tradisjon for strategisk autonomi. Gjennom det siste tiåret var det opptatt av å kjempe mot det USA-sponsede regimeskifteprosjektet, med hjelp fra Russland og Iran. Etter hvert som det snur hjørnet og stabiliserer seg, vil Syrias strategiske autonomi bli stadig mer synlig. Dette er én sak.
Imidlertid vil de strategiske relasjonene med Russland og Iran fortsette å være spesielle, og det bør ikke være noen misoppfatninger på dette området. Men Syria er i stand til oppfinnsomhet og diplomatisk skarpsindighet for å skape rom for seg selv til å manøvrere, ettersom geopolitikken går over i baksetet og Assad prioriterer stabilisering og gjenoppbygging av økonomien, noe som krever regionalt samarbeid.
Det nylige besøket til Irans president Ebrahim Raisi i Syria vitner om Teherans «myke diplomati», som utstråler pragmatisme som på den ene siden gjorde det klart at til tross for den nylige tilnærmingen mellom Damaskus og arabiske land, er syrisk-iranske bånd fortsatt sterke og fremhevet til og med Syrias rolle i motstanden mot Israel – med Raisi som holdt et møte i Damaskus med høytstående palestinske tjenestemenn, inkludert ledere av Hamas og Islamsk Jihad – mens på den annen side handlet forhandlingene med den syriske ledelsen i stor grad om økonomisk samarbeid.
Raisi sa at Iran er klar til å ta en aktiv del i gjenoppbyggingen av Syria etter krigen. Iran møter konkurranse fra Gulf-land som har dype lommer. I mellomtiden er oppvarmingen av forholdet mellom Syria og Tyrkia også på agendaen, noe som garantert vil føre til økt handel og stimulere investeringsflyten.
For å sette saken i perspektiv, beløper Irans eksport til Syria for tiden en snau sum på 243 millioner dollar. Siden begynnelsen av konflikten i Syria har Iran imidlertid vært en sentral sponsor for de syriske myndighetene. I januar 2013 åpnet Teheran den første kredittgrensen på 1 milliard dollar for Damaskus, som var under internasjonale sanksjoner, takket være at regjeringen var i stand til å betale for importert mat. Dette ble fulgt av et lån på 3,6 milliarder dollar til kjøp av petroleumsprodukter. Det tredje lånet på 1 milliard dollar ble forlenget i 2015. Teheran bevilget også midler til Damaskus for å betale lønn til embetsmenn, noe som bidro til å bevare statlige institusjoner. I 2012 begynte en frihandelsavtale å fungere mellom landene. Iran bruker også milliarder på å finansiere sjiamilitser i Syria og forsyne dem med våpen. Naturlig nok vil Iran like å dra fordeler av noen av disse investeringene.
Syria vurderer, med rette, at normalisering med de arabiske naboene og Tyrkia vil være en game changer, den forandrer hele spillet. Men mens alle snakker om Syrias «gjenopptakelse til den arabiske familien» som en innrømmelse, reagerte Damaskus på den arabiske liga-avgjørelsen på en avmålt måte.
Uttalelsen fra det syriske utenriksdepartementet sa søndag: «Syria har fulgt de positive trendene og samhandlingene som for tiden finner sted i den arabiske regionen, og mener at disse er til fordel for alle arabiske land og favoriserer stabiliteten, sikkerheten og velferden til deres folk.»
«Syria har med interesse mottatt avgjørelsen utstedt av møtet i Rådet for Den arabiske liga.» Uttalelsen fortsatte med å understreke viktigheten av dialog og felles handling for å møte utfordringene de arabiske landene står overfor. Den minnet om at Syria er et grunnleggende medlem av Den arabiske liga og alltid hadde en sterk posisjon til fordel for å styrke felles arabisk handling.
Viktigst, uttalelsen konkluderte med å bekrefte at neste etappe krever «en effektiv og konstruktiv arabisk tilnærming på bilateralt og kollektivt nivå på grunnlag av dialog, gjensidig respekt og den arabiske nasjonens felles interesser.»
Tilsynelatende var selve den arabiske liga-erklæringen en «konsensuserklæring» utarbeidet med stor følsomhet av Saudi-Arabia.
I et intervju med Al-Mayadeen sa Raisi før sin avreise til Damaskus at «Syria har alltid vært på motstandsaksen … Vi støtter utvetydig alle fronter av motstandsaksen, og mitt besøk til Syria er innenfor rammen av denne støtten, og vi jobber med å styrke motstandsfronten, og vi vil ikke nøle med dette.» Raisis ankomst til Syria falt faktisk sammen med økte israelske angrep fra Israel på iranske militæranlegg, inkludert på Aleppo flyplass.
Uten tvil er Iran fortsatt Syrias viktigste allierte og iransk innflytelse i Damaskus er fortsatt sterk. Iran ser på Syria som sitt strategiske rom der Teheran kan etablere bånd med Libanon og konfrontere Israel.
Det som fungerer til Syrias fordel her er at den saudi-iranske avspenningen er basert på et vanlig syn i Riyadh og Teheran om at de må sameksistere i en eller annen form, siden deres fiendskap og regionale rivalisering viste seg å være en «tape-tape» posisjon som ikke forbedret deres regionale status. Det er tilstrekkelig å si at deres nasjonale interesse som følge av tilnærmingen overstyrer tidligere rivaliseringer. Syria vil være et testområde for å vise hvor gode disse intensjonene vil vise seg å være.
Den gode delen er at saudierne har konkludert med at president Assad sitter godt i salen, etter å ha vært gjennom den mest ødeleggende krigen siden andre verdenskrig, og å reparere forholdet til Damaskus kan være en «vinn-vinn» for Riyadh.
Når det er sagt, er Syria et strategisk vippepunkt der Riyadh vil trenge å balansere sine strategiske bånd med USA og sine stilltiende bånd med Israel. Men så inkluderer Saudi-Arabias nye strategiske beregning også Kina og Russland. Når det gjelder Syria, er Russland et ankerfeste for Assad, mens Kina hele tiden har vært på riktig side av historien.
Biden-administrasjonen er drevet til vanvidd av endringens vinder som feier over regionen – dette er den endelige dødserklæringen over den nykonservative agendaen fra den arabiske våren i Syria. Nå skyller bølgen av arabisk nasjonalisme og den økende motstanden mot vestlig hegemoni over regionen og stiller nye krav til pan-arabisme. Vi ser multipolaritetens skjulte sjarm, fremveksten av Kina, den eksistensielle krisen i Israel, tradisjonens og modernitetens dialektikk i de regionale statene midt i ambisjonene til disse ungdommelige statene og så videre. Paradoksalt nok ville den saudiske kronprins Mohammed bin Salman og Assad ha felles interesser i dag på mange av disse frontene.
Biden, som er som en strandet hval i det politiske landskapet i Vest-Asia, har bedt sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan om å skynde seg til Saudi-Arabia, og holde hendene på sine indiske og emiratiske kolleger for å redde ansiktet og berge vraket av USAs regionale strategier!
Den ville være klokt av Washington å bruke saudier (og emiratis og indere) for å åpne en linje til Damaskus. Imidlertid vil Assad stille den samme absolutte betingelsen til Washington for normalisering som han insisterte på med Tyrkia – avslutning av USAs okkupasjon. Bortenfor dette ligger selvfølgelig problemet med Israels annektering av Golanhøydene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
