oss 100 kroner!
Av Trond Andresen, førsteamanuensis(p) i kybernetikk, NTNU
Det starta med at Cyril N. Parkinson skreiv en humoristisk artikkel i The Economist i 1955. Den vakte stor oppsikt og ditto humring. Seinere skreiv han boka med den ironiske tittel: «Parkinsons lov: jakten på framskrittet». Cyril Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», og hadde lenge undret seg over veksten i byråkratiet der – for eksempel at antall ansatte som stelte med de britiske koloniene økte hele tida, på tross av at koloniveldet var under avvikling. Med et glimt i øyet framsatte Parkinson «vitenskapelige lover» for hvordan byråkratier utvikler seg. For eksempel hevdet han at den typiske vekstraten for antall ansatte i et byråkrati er 5 til 7% per år. Han forklarer veksten med to mekanismer: 1. «En byråkrati-sjef ønsker økning i antall underordnede, ikke i antall rivaler», og 2. «Byråkrati-sjefer skaper arbeid til hverandre». Han lanserte også en matematisk formel som ga en «ineffektivitetskoeffisient» for komitéer. Den var blant annet en funksjon av komitéens størrelse.
Raymond Hill og Laurence Peter ga i 1969 ut boka «The Peter Principle», som handlet om «hierarkologi», en spøkefull vitenskap om byråkratiske strukturer. Den mest kjente tese derfra er antagelig at «enhver byråkrat forfremmes helt til han når sitt inkompetansenivå», og der blir han. Det fører til at de fleste sjefs-byråkrater er inkompetente. Oppgavene må derfor løses av underordnede som ennå ikke er forfremmet til sitt inkompetansenivå. Boka skildrer også metoden med «managing upward», som betyr at underordnede utvikler strategier som gjør at de kan få utført nødvendig arbeid på tross av inkompetente sjefers påfunn og pålegg. (Noen som kjenner seg igjen?)
Disse eksemplene (flere kunne vært nevnt) har to ting til felles: De er humoristiske, og de har gitt ammunisjon til høyresida, mot offentlig sektor. Noen på venstresida surmuler over slik antibyråkratisk satire. Det burde de ikke gjøre. Venstresida burde i stedet være i front for utvikling av analyse, kritikk og anti-byråkratiske reformforslag. For vekst i byråkrati og administrasjon er en uunngåelig nisse som følger med på lasset i utviklinga av velferdssamfunnet. Rune Skarstein har skrevet om økonomen William Baumol, som helt riktig påpeker at mens produktiviteten i vareproduksjon øker dramatisk på grunn av teknologi og automatisering, kan ikke dette skje i særlig grad med tjenesteyting. Lærere, omsorgsarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere arbeider med mennesker, ikke maskiner. Slikt kan og bør ikke «automatiseres». Og hvis vi ønsker at slike tjenester i hovedsak ikke skal kjøpes på et marked, men være en del av samfunnets spleiselag, betyr det at et framtidssamfunn hvor produksjon og infrastruktur er automatisert, vil ha en enda større offentlig sektor enn i dag. Og da må og vil skatteprosenten øke over tid. Dette vil være et avansert samfunn, i motsetning til hva høyresida hevder.
Men et problem er at en naturlig vekst i antall nyttige saksbehandlere som kreves i moderne og kompliserte samfunn, drar med seg en tilsvarende vekst i parasittiske og unødvendige «stillinger» – som de stadig ekspanderende direktorater i det offentlige, og en tilsvarende parallell økning i floraen av kapitalistiske «konsulentfirmaer», som lever på kontrakter gitt dem av deres åndsfeller, de offentlige sjefsbyråkrater. Det blir stadig flere stillinger av typen «kommunikasjonsrådgiver», som organiserer de utallige møter hvor man babler med hverandre med buzzwords om «strategi» og «bærekraft» og ser på fancy Powerpointer.
Det mest skadelige er kanskje innføring av flere ledelsesnivåer i hierarkiene. Det groveste eksemplet på det er helsesektoren – hvor byråkratiet vokser på bekostning av helsepersonell som gjør nødvendig arbeid.
Byråkrativekst er sjølforsterkende og parasittisk. Og som om offentlig og privat byråkrati-vekst ikke er nok, kommer det til en flora av moderne statsstøtta NGO-er, statsfinansiering av partiansatte og lignende. Det som var gratis aktivistinnsats i gamle dager, er blitt en karrierevei.
Behovet for seriøs kritikk og forståelse av byråkrati er derfor enda viktigere nå enn i Cyril Parkinsons tid. Men dette kan systemkritikere ikke overlate til The Economist og blåfargede «humorister».
Vi har godt bemanna miljøer og «sentre» som forsker på så mangt i dette landet: for eksempel «Europaforskning», kjønnsforskning, utenrikspolitikk, kulturstudier – så pengene finnes. Jeg vil hevde at samfunnet har et mye større og påtrengende behov for et frittstående «senter for byråkratiforskning». Med 50 – 100 skarpskodde forskere, en håndfull kontoransatte, en kontorsjef – og ikke en jævla direktør.
Av en eller annen grunn tror jeg dessverre ikke dette blir noe av. Kan noen gjette hvorfor?
