oss 100 kroner!
PST, Politiets sikkerhetstjeneste, er i en unik situasjon. Alt de gjør kan forsvares og hemmeligholdes av hensyn til «Rikets sikkerhet». Bevis er underordnet. Det holder med tidvise offentliggjøringer av «trusler» og gode kontakter innenfor mediamonopolet. Da sitter bevilgningene løst.
Av Jan Christensen.
PST kan ese ut over alle proporsjoner.
Selv ble jeg i sin tid overvåket av denne «tjenesten».
Da jeg seinere ba om å få utlevert «mappa mi», hadde det blant annet vakt bekymring at jeg i lokalavisen hadde leserinnlegg mot den rasistiske filmen «Midnight Express».
Jeg var en potensiell fare for Norges sikkerhet.
For meg framstod mappenotatene som tullete, uvesentlige og sløsing med ressurser.
50 år har går siden den gang.
Nå heter det «sikkerhetstjeneste», ikke «overvåkningstjeneste».
For 2020 fikk PST bevilget nær 1,2 milliarder kroner. I 2023 har de 1050 ansatte fordelt på 26 lokale kontorer, om vi skal tro deres egne tall.
Hva bruker de resursene til?
I PST sitt verdensbilde har russerne – eller deres norske «medløpere» – blitt en gradvis større trussel. De mistenkes for spionasje nær sagt overalt. Enten det gjelder datasnoking på Stortinget, besøkende som titter litt for lenge på en kopimaskin, gjesteforelesere – eller russere som fotograferer norsk natur. Dette siste ble hausset opp i fjor høst – i forbindelse med at noen russiske turister som tok naturbilder med droner. Bildene ble beslaglagt, fotografene ble satt i varetekt. Da rettsapparatet ble koblet inn, endte alt med full frifinnelse. PST fikk seg en smekk.
Noen år forut hadde norsk militær etterretningstjeneste fått en enda større smekk: Nordmannen Frode Berg som i 2017 ble arrestert for spionasje i Moskva og dømt til flere års fengsel.
I de seinere årene er det vi som er blitt tatt med buksa nede. Ingen har blitt dømt for russisk spionasje i Norge.
Og for den saks skyld: Heller ingen for amerikansk spionasje. Den etterretning som CIA/NSA driver her i landet – både når det gjelder internett-trafikk, datalagring og industrispionasje – synes snarere å skje med PST som samarbeidspartner.
For ei drøy uke siden ble 15 russere erklært uønsket i Norge. De var ikke diplomater, men spioner, hevder PST. De prøvde å skaffe seg innblikk i norske næringslivs-hemmeligheter.
Som eneste bevis ble vist et to år gammelt ansiktsløst bilde av to som samtaler på en benk. Det kunne vært hvem som helst. Noe lydklipp fantes ikke. Det hører med til historien at den påståtte russer for lengst hadde reist hjem. I mangel av fakta, var Dagsrevyens hysteri-reportasje mest opptatt av å dramatisere uvesentligheter og å fremme spekulasjoner.
Når det er diplomatisk immunitet blir det utvisning og ingen rettsforfølgelse. Om denne utvisningssaken hadde kommet opp for domstolene, ville kanskje PST gått på nok et nederlag?
Eller er det kanskje sånnat alle spionerer på alle? At verken vi, russere eller amerikanere er uskyldige?
Hvorfor da ensidig hausse opp påstått russisk spionasje?
Som EU-motstander er jeg spesielt opptatt av hvordan Norge kan hevde sin uavhengighet og selvstendighet, og samtidig arbeide for fred og forståelse mellom ulike land, uavhengig av styresett.
Derfor ønsker jeg at Norge skal ha et godt forhold til alle. Ikke minst til naboland og stormakter.
Vi må bygge vår politikk på samarbeid og gjensidig respekt.
Handel på win-win-basis er her en viktig bærebjelke.
Russland er både stormakt og naboland.
Tidligere tiders Pomorhandel brakte utvikling både til norske og russiske nordområder.
Utviklingen etter 1991, med folk-til-folk-kontakt og samhandel over Grense Jakobs elv samt utstrakt fiskerisamarbeid, har vært til både Norges og Russlands fordel.
Krigen i Ukraina har redusert samarbeidet mellom våre to land til et minimum, og blitt erstattet av mistenkeliggjøring og isolasjon.
I stedet for at vi, som fredsprisland, kunne spilt en viktig rolle for våpenhvile og fredsforhandlinger, har Norge valgt nærmest evig fordømming, sanksjoner og våpenstøtte.
PST og et etterplaprende norsk mediakorps heller bensin på bålet. Blant annet gjennom spionanklager som mest bærer preg av hevnaksjoner og servil EU/NATO-lojalitet.
Resultatet kan bli at vi presses mer inn i EU-folden, men også det motsatte:
At EU-motstanden styrkes og at stadig flere blir bevisst på den fare som PST er for vårt folk og land.
Fra nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU 22. april 2023.
Jan Christensen
