En tredje folkeavstemning?

8. april 2023

Er det sånn at over halvparten av den norske befolkning har blitt umyndiggjort i EU-spørsmålet? Fordi de enten ikke var født, eller var for unge, ved EU-avstemningen i 1994? Og at vi av denne grunn snarest bør ha en ny folkeavstemning om EU? Dette er et argument som tidvis høres fra EU-tilhengerne, seinest i EU-debatten på NRK 30.3.

Selv vil jeg snu på det:

Det er vi EU-motstandere som har blitt umyndiggjort og ikke blitt hørt.
Det er vi som stemte nei til EU i to tidligere folkeavstemninger, og som allikevel har endt opp med et Norge stadig mer integrert i EU.
Det er vi som bør kreve ny folkeavstemning.

Gjennom EØS-avtalen har vi blitt pådyttet nær 13.000 nye rettsakter (lover, direktiver og forordninger) som alle er blitt en del av vårt lovverk.
– Fem om dagen, sa programleder Solvang i den nevnte EU-debatten.
Disse har gradvis kommet i tillegg til de 1875 rettsakter som automatisk ble innført da avtalen trådte i kraft. Verken om EØS-avtalen, eller om denne nærmest sjudobling av avtalen, har det norske folk fått sagt sin mening. EØS ble kuppet gjennom i Stortinget i 1992. Ved det forutgående stortingsvalget, i 1989, var det en ikke-sak.

I dag er EØS-avtalen blitt en trojansk hest: EU inn bakveien.
Og som en slags elefant i rommet: Den nevnes sjelden som årsak til alt som går den gale veien.

Hvorfor er det eksempelvis sånn at mange nordmenn synes å slå seg til ro med EØS, men samtidig er i mot rekordhøye strømpriser?
Hvorfor er det nærmest blitt etablert som en sannhet at vi ikke får solgt varene våre uten EØS-avtalen, mens dagens realitet er at EØS snarere har blitt en trussel mot våre arbeidsplasser?
Er det fordi noen ønsker vi skal være «lojale» mot EUs energibehov og ende opp som Europas «grønne batteri»?
Som råvareleverandør, uansett hva det måtte koste av bedriftsnedleggelser og rasert natur?

Om selve EU er det fortsatt stor motstand i det norske folk, både blant yngre og eldre. En folkeavstemning for eller i mot EU, er bortkastet ressursbruk.
Det er om denne dynamiske EØS-avtalen – som utvides på område etter område, og som stadig griper dypere inn i folks liv – kampen om vår fremtidige EU-tilknytning må stå.

På papiret gir EØS-avtalen oss et begrenset handlingsrom.
Vi kan si nei til rettsakter som strir i mot våre nasjonale interesser. Dessverre, så lenge flertallet av dagens norske politikere er tilhengere av EUs markedsliberalisme, synes underdanighet og godt samarbeidsklima å få førsteprioritet. Derfor har de samme politikerne nærmest kritikkløst sagt ja til alt som kommer fra Brüssel. Vi er blitt den «flinkeste» gutten i klassen, selv uten å være fullverdig EU-medlem.

Da folkerepublikken Kina i 70-årene åpnet seg for utenverdenen, diskuterte kinesere om utenlandsk promp lukta bedre enn deres egen. Blant de som hadde mening, var flertallet skjønt enige om at den utenlandske lukta var å foretrekke.
For kineserne er sånt historie.
For politikerflertallet her hjemme er sånt nåtid.

I dag er det mye usikkerhet om folks syn på EØS-avtalen. Spesielt blant de yngre er det mange som ikke veit.
På noen meningsmålinger har EØS-avtalen stor støtte.
Andre målinger viser at et flertall foretrekker handelsavtale.
Jeg tror ja-flertall og usikkerhet kommer av manglende kunnskap om alternativer.

Derfor hilser jeg en tredje folkeavstemning velkommen.
Men skal denne få nødvendig oppslutning og bli tatt seriøst, trengs større folkelig engasjement. Det var med engasjement – bevisstgjøring, mobilisering og aktivisering – at vi EU-motstandere vant de to tidligere folkeavstemningene.
Det er også sånn vi skal vinne en tredje.
Med nærmere 80% deltaking i 1972 og nærmere 90% i 1994 våget ikke Stortinget å ignorere folkets råd. Men hva om halvparten hadde vært hjemmesittere?

Hvordan kan vi EU-motstandere atter bli vinnere – nå i kampen mot EØS-avtalen?
Utfordringen går til oss alle. Også til Nei til EUs leder, generalsekretær og informasjonsrådgiver – og til ledelsen i Ungdom mot EU.

Fortsatt god påske til dere alle!