oss 100 kroner!
Strømprisene har blitt mangedoblet. Matvarene koster mer. Husleia øker. Billettprisene stiger. Rentenivået dobles.
Sånn kunne jeg fortsette.
Vi er inne i ei dyrtid.
Vanlige folk får mindre å rutte med. Lønnsøkningene holder ikke tritt med prisstigningen. Folk med millioninntekter har det ofte omvendt: De øker sin lønn mer enn prisene. I 2022 ble prisstigningen beregnet til rundt 6%. Arbeidsfolk fikk et lønnstillegg på 3-5%. Industriledere nærmere 10%.
Når prisene stiger, rammes alle.
Melka og brødet øker med samme beløp både for fattig og rik.
Men kompensasjonen er ulik.
Om vi ønsker et samfunn med mindre forskjeller må vi tenke i nye baner.
For det første må alle ha ei lønn å leve av. «Working poor» – folk som jobber i full stilling men allikevel ikke får endene til å møtes – hører ikke hjemme i noe samfunn. Aller minst i et velferdssamfunn som det norske.
For 30 år siden fikk arbeidsfolk rundt 85% av bedriftenes verdiskapning. Nå er andelen redusert til 75%.
Bedrifter som er viktige i vårt samfunn, men som økonomisk ikke evner å gi anstendig betaling til sine ansatte, må få offentlige øremerkede lønnstilskudd.
Uansett hvor mye dette måtte stride mot EØS-regelverket.
For det andre må prisstigning kompenseres fullt ut. Å forhandle om sånt, burde være unødvendig.
Kompensasjonen må skje automatisk, i form av et kronetillegg, likt for alle. Uavhengig lønnas størrelse. Ikke med en prosentsats.
En sånn automatikk ville også virke inflasjonsdrepende, og fungere som en pris-stopp. Det ville ikke lenger være noen fornuft stadig å sette opp prisene fordi da vil også lønningene automatisk bli justert tilsvarende opp.
Det ville heller ikke være smart å trikse med kronekursen sånn at nødvendige importvarer blir dyrere.
For det tredje må leder-lønningene ned.
Dette kan gjøres gjennom innføring av en maksimal lønn, eller ved hardere skattlegging av folk med høyere inntekter.
I dag får en amerikansk toppleder utbetalt 400 ganger mer enn sine arbeidsfolk. I Norge 20-30 ganger mer.
I dag betaler vanlige nordmenn omkring en tredjepart i skatt for hver tusenlapp de tjener. Rikfolk betaler under tiendeparten, men rømmer allikevel til Sveits.
Er sånne lønns-tiltak gjennomførbare i dagens Norge?
Neppe.
Det vil bryte med «gjengs» tenkning, og med EU/EØS sin markedsliberalisme og «frie flyt».
I en globalisert verden, er det stadig vanskeligere å føre en nasjonal politikk.
Men det går an å begynne:
- Gjennom å slå hull på mytene om at høye lederlønninger er nødvendig for å sikre de beste hodene, og at folk «naver» fordi de foretrekker trygd framfor arbeid.
- Gjennom å kreve politikerlønninger og politikergodtgjørelser som mer reflekterer lønnsnivået ellers i samfunnet.
- Gjennom å kreve drastiske lønns- og bonusnedskjæringer for ledelsen i offentlig eide bedrifter.
- Gjennom å kreve omlegging av skattesystemet som sikrer at de rikeste betaler minst like stor andel skatt som vanlige folk.
- Gjennom å kreve ekstra lønns- og trygdeøkninger sånn at de 10% som i dag lever under fattigdomsgrensa, reduseres til null.
Årets tariffoppgjør endte med kortvarig streik. Om den fører til at de dårligst betalte går opp eller ned i lønn, eller om tilleggene vil dekke siste års prisstigning, gjenstår å se.
Det gir ingen mening at høytlønna ledere som forsyner seg med en stadig større del av samfunnskaka, maner andre til moderasjon.
Det gir heller ingen mening i at staten – som selv er en stor arbeidsgiver – i praksis bare godtar at lønnsforskjellene fortsatt øker.
Kanskje noe av feilen også ligger i at de som former politikken i Norge, selv både er formuende og høytlønna?
Sånn at fattigdom og urettferdighet bare kjennes teoretisk og ikke på egen kropp?
Alle 21 som foreslås til Arbeiderpartiets nye sentralstyre, har over en million kroner i lønn- og godtgjørelser.
Det er neppe bedre i de andre store partiene.
Fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 29. april 2023.
