Argumentasjon for støtte til NATOs krig i Ukraina over staur og vegger

0
Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock

Denne helga skal landsmøtet i Rødt avgjøre om partiet skal gå inn for å støtte våpensendinger til Ukraina. De som satte fart på denne diskusjonen var Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud som i en kronikk i Klassekampen blant annet skrev:

Rødt og tidligere RV har lang tradisjon for å støtte rettferdig forsvarskamp for nasjonal selvbestemmelse. Vietnam fikk våpen fra både Kina og Sovjet mot USAs brutale krig. Vi sa seier for FNL og Nord Vietnam i motsetning til parolen om «fred i Vietnam». PLO og palestinerne mottok våpenstøtte fra både Kina og Sovjet. En rekke frigjøringsbevegelser i den 3. verden starta sine frigjøringskamper med gamle og utdaterte våpen. Det gjaldt også afghanerne i sin kamp mot Sovjets okkupasjon. Men så fikk motstandsbevegelsen noe våpenstøtte etter hvert gjennom de politiske partier som opererte fra Pakistan. USA støttet etter hvert med våpen for at Sovjet skulle kjøre seg fast i Afghanistan. Først seint i 1987 fikk motstandsbevegelsen Stinger raketter fra USA. Da endret krigen karakter, fordi fly og helikoptre ble skutt ned. Sovjet gav opp og ble tvunget til å trekke seg ut. RV støttet at motstandsbevegelsen skulle motta slike raketter. Det var rettferdig sjøl om Talibans maktovertakelse seinere viste seg å ende i et reaksjonært regime.

Dette har vist seg å være metoden i de interne og eksterne diskusjonene til Rødt, både fra ledelsen og fra de som i enda større grad enn ledelsen støtter det man må kalle USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland på ukrainsk jord. Man gjør ikke en konkret analyse av årsakene til og bakgrunnen for den konkrete krigen i Ukraina. Man drøfter ikke USAs og Vestens rolle i det statskuppet som avsatte den folkevalgte presidenten i landet i februar 2014 og innsatte et notorisk anti-russisk og fascistinfisert regime. Man tar heller ikke stilling til hvorvidt det hadde vært riktig å støtte opprøret til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk og deres krav på nasjonal sjølråderett.

Verken de tre kronikkforfatterne eller partileder Bjørnar Moxnes er villige til å se at USA og NATO bruker Ukraina som slaktoffer i en krig for å ødelegge Russland. Det man gjør er å hente fram en bunke historiske eksempler som på en eller annen måte er ment å gi legitimitet til kravet om våpenstøtte til Ukraina. Som vi har pekt på tidligere er dette det motsatte av analyse.

Les: Analoge stereotyper

Borgersrud skriver:

«Jeg støtter Ukraina akkurat som Tsjekkoslovakia i 1968 og vietnameserne under Vietnam-krigen. Det er nærmest på refleks som marxist å støtte et land som blir angrepet av en stormakt.»

Historikeren Lars Borgersrud gjør ikke en gang noe forsøk på å dokumentere at dette er gyldige analogier. Publikummet hans trenger det ikke. De reagerer dessverre på refleks.

Borgersrud har et spesielt ansvar her, ikke bare fordi han som veteran med over 50 år bak seg i antiimperialistisk kamp burde vite bedre. Men som faghistoriker må han vite at han gjør vold på historien.

Vietnam ikke noe godt eksempel

Det å støtte frigjøringskampen i Vietnam var et ærerikt kapittel i den antiimperialistiske bevegelsens historie. Men det er ikke et eksempel som kan brukes for å støtte våpensendinger til Ukraina.

Da krigen i Sør-Vietnam blusset opp var landet anerkjent av 88 av FNs medlemsland som en sjølstendig stat. Nord-Vietnam sendte våpen og geriljasoldater langs den såkalte Ho Chi Minh-veien for å støtte opp om geriljabevegelsen i sør. USA framstilte dette som en «invasjon» som var rettet mot Sør-Vietnams nasjonale sjølstendighet. Skulle man argumentere postfaktisk og brukes Borgersruds og de andres Ukraina-argumentasjon som mal, burde de antakelig den gangen ha støttet Sør-Vietnam mot Nord-Vietnams «invasjon».

Vitenamkrigen er ikke et eksempel som kan brukes i en formalargumentasjon for å støtte enhver stats nasjonale kamp. Hvis en stat er oppstått som et produkt av imperialistiske overgrep, slik som Sør-Vietnam ble, kan det være gode argumenter for å støtte kampen mot denne staten, sjøl om den påberoper seg sjølråderetten.

Afghanistan er også et dårlig eksempel

Afghanistan fikk i sin tid støtte fra både USA og Sovjetunionen og per capita fikk landet mer støtte fra Sovjet enn noe annet land. I 1973 gjennomført Daoud Khan et statskupp mot kongen og innførte republikk og sosiale reformer. I 1978 gjennomførte så kommunistpartiet i Afghanistan et kupp mot Daoud gjennom den såkalte Saur Revolusjonen. De innførte en «demokratisk republikk» og dette utløste en serie med hendelser som til slutt førte til opprøret til mujahedin og det som de facto ble en stedfortrederkrig mellom USA og Sovjetunionen. Dette ble til det som er kalt den sovjet-afghanske krigen. Al-qaida og liknende bevegelser er produkter av denne krigen. USA støttet mujehedin, og det gjorde også AKP(m-l) i Norge, riktignok av helt andre grunner.

Man kan godt argumentere for at AKPs støtte til mujahedid var feil eller riktig, men det er ingenting ved situasjonen i Afghanistan på slutten av syttitallet som tilsier at Rødt skal støtte regimet i Ukraina i dag med våpen.

«Den som ikke har undersøkt en sak har ingen rett til å prate» (kinesisk marxist)

Lenin sa en gang at «den konkrete analysen av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel». I den grad man regner seg som marxist i dag må man faktisk gjennomføre en konkret analyse av den foreliggende situasjonen og ikke slenge om seg med høyst tvilsomme og ugyldige historiske «paralleller». Men konkret analyse er slitsomme saker. I steigan.no har vi publisert rundt 1390 artikler der Ukraina har vært tema siden desember 2013. Der har vi brukt ukrainske, vestlige, russiske og andre kilder for å prøve å belyse problemene så godt som mulig. Vi har ikke klart å oppspore en eneste artikkel om Ukraina fra Borgersrud, Ullmann, Kollbotn eller Moxnes fra noe tidspunkt før 24. februar 2022. Og det de har skrevet siden likner forbløffende på det vi kan lese i norske og vestlige hovedstrømsmedier hver eneste dag.

Forrige artikkelTidligere jagerflypilot: «Mange flyr med tvilsom EKG»
Neste artikkelDollarens kommende fall
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).