oss 100 kroner!
Det er mange måter for en stat å projisere makt og svekke motstandere, men proxy-kriger er en av de mest kyniske. Stedfortrederkriger sluker landene de utgir seg for å forsvare. De lokker nasjoner eller opprørere til å kjempe for geopolitiske mål som i siste instans ikke er i deres interesse. Krigen i Ukraina har lite å gjøre med ukrainsk frihet og mye å gjøre med å degradere det russiske militæret og svekke Vladimir Putins grep om makten. Når Ukraina nå ser ut til å være på vei mot nederlag, eller krigen når en fastlåst situasjon, vil Ukraina bli ofret som mange andre stater, i det en av grunnleggerne av CIA, Miles Copeland Jr., refererte til som «Nasjonenes spill» og «maktpolitikkens amoral».
Av Chris Hedges, opprinnelig publisert av scheerpost.com
Jeg dekket stedfortrederkriger i mine to tiår som utenrikskorrespondent, blant annet i Mellom-Amerika, der USA bevæpnet militærregimene i El Salvador og Guatemala og Contras-opprørere som forsøkte å styrte Sandinist-regjeringen i Nicaragua. Jeg rapporterte om opprøret i Punjab, en stedfortrederkrig oppildnet av Pakistan. Jeg dekket kurderne i Nord-Irak, som ble støttet og deretter forrådt mer enn en gang av Iran og Washington. I løpet av min tid i Midtøsten ga Irak våpen og støtte til Mujahedin-e-Khalq (MEK) for å destabilisere Iran. I Beograd, da jeg var i det tidligere Jugoslavia tenkte jeg, ved å bevæpne bosniske og kroatiske serbere, at det kunne absorbere Bosnia og deler av Kroatia til et større Serbia.
Stedfortrederkriger er notorisk vanskelige å kontrollere, spesielt når ambisjonene til de som kjemper og de som sender våpnene avviker. De har også for vane å lokke sponsorer av stedfortrederkriger, slik det skjedde med USA i Vietnam og Israel i Libanon, direkte inn i konflikten. Stedfortrederhærer med liten ansvarlighet får våpen, hvorav betydelige mengder havner på det svarte markedet eller i hendene på krigsherrer eller terrorister. CBS News rapporterte i fjor at rundt 30 prosent av våpnene som sendes til Ukraina kommer til frontlinjene, en rapport de valgte å trekke delvis tilbake etter sterkt press fra Kiev og Washington. Den omfattende omdirigeringen av donert militært og medisinsk utstyr til det svarte markedet i Ukraina, ble også dokumentert av den amerikanske journalisten Lindsey Snell. Våpen i krigssoner er lukrative varer. Det var alltid store mengder til salgs i krigene jeg dekket.
Krigsherrer, gangstere og kjeltringer, Ukraina har lenge vært ansett som et av de mest korrupte landene i Europa, blir av sponsorstater forvandlet til heroiske frihetskjempere. Støtte til de som kjemper disse stedfortrederkrigene er en feiring av vår antatte nasjonale dyd, spesielt forførende etter to tiår med militære fiaskoer i Midtøsten. Joe Biden, med dystre tall på meningsmålingene, har til hensikt å stille til valg for en andre periode som en «krigstids»-president som står sammen med Ukraina, som USA allerede har forpliktet 113 milliarder dollar i militær, økonomisk og humanitær bistand til.
Da Russland invaderte Ukraina «sto hele verden overfor tidenes test», sa Biden etter et lynbesøk i Kiev. «Europa ble satt på prøve. Amerika ble testet. NATO ble satt på prøve. Alle demokratier ble satt på prøve.»
Jeg hørte lignende følelser uttrykt for å rettferdiggjøre andre stedfortrederkriger.
«De er våre brødre, disse frihetskjemperne, og vi skylder dem vår hjelp», sa Ronald Reagan om Contras, som plyndret, voldtok og slaktet seg gjennom Nicaragua. «De er de moralske likeverdige med våre grunnlovsfedre og de modige menn og kvinner i den franske motstandsbevegelsen,» la Reagan til. «Vi kan ikke vende oss bort fra dem, for kampen her er ikke høyre mot venstre, den er rett mot galt.»
«Jeg vil høre ham si at vi skal bevæpne Den frie syriske armé,» sa John McCain om president Donald Trump. «Vi kommer til å dedikere oss til fjerningen av Bashar al-Assad. Vi skal få russerne til å betale en pris for sitt engasjement. Alle spillerne her er nødt til å betale en straff, og USA kommer til å være på siden av folket som kjemper for frihet.»
De som hylles som motstandshelter, som president Volodymyr Zelensky eller president Hamid Karzai i Afghanistan, er ofte problematiske, spesielt ettersom deres egoer og bankkontoer vokser. Flommen av overstrømmende hyllest rettet mot sine proxyer fra sine sponsorer i det offentlige, samsvarer sjelden med hva de sier om dem privat. Under fredssamtalene i Dayton, der den serbiske presidenten Slobodan Milosevic solgte ut lederne for de bosniske serberne og de bosniske kroatene, sa han om sine stedfortredere: «[de] er ikke mine venner. De er ikke mine kolleger … De er dritt.»
«Mørke penger skvalpet rundt», skrev The Washington Post etter å ha fått tak i en intern rapport produsert av kontoret til spesialinspektøren for gjenoppbygging av Afghanistan.
«Afghanistans største bank fløt inn i en kloakk av svindel. Reisende slepte kofferter lastet med 1 million dollar, eller mer, ombord på fly som forlot Kabul. Herskapshus kjent som «valmuepalasser» steg opp fra ruinene for å huse opiumskonger. President Hamid Karzai vant gjenvalg etter at kumpaner fylte tusenvis av valgurner. Han innrømmet senere at CIA hadde levert sekker med kontanter til kontoret hans i årevis, og kalte det ‘ikke noe uvanlig’.»
«I offentligheten, da president Barack Obama eskalerte krigen og Kongressen godkjente milliarder av ekstra dollar i støtte, lovet øverstkommanderende og lovgiverne å slå ned på korrupsjon og holde uærlige afghanere ansvarlige,» rapporterte avisen. I virkeligheten trakk amerikanske tjenestemenn seg tilbake, så en annen vei og lot tyverivirksomheten bli mer fastgrodd enn noensinne, ifølge en mengde konfidensielle regjeringsintervjuer innhentet av The Washington Post.
De som hylles som bolverk mot barbari, når våpnene strømmer til dem, blir glemt når konfliktene tar slutt, som i Afghanistan og Irak. De tidligere stedfortrederkrigerne må flykte fra landet eller lide vendettaene til dem de kjempet mot, slik det skjedde med de forlatte Hmong-stammene i Laos og sørvietnameserne. De tidligere sponsorene, som en gang gav overdådig militærhjelp, ignorerer desperate bønner om økonomisk og humanitær hjelp, da de som er fordrevet av krig går sultne og dør av mangel på medisinsk behandling. Afghanistan, for andre gang, er utstillingsvinduet for denne imperialistiske ufølsomheten.
Sammenbruddet av sivilsamfunnet skaper sekterisk vold og ekstremisme, mye av det i strid med interessene til de som oppildnet til stedfortrederkrigene. Israels stedfortredermilitser i Libanon, sammen med den militære intervensjonen i 1978 og 1982, ble utformet for å fjerne Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) fra landet. Dette målet ble nådd. Men fjerningen av PLO fra Libanon ga opphav til Hizbollah, en langt mer militant og effektiv motstander, sammen med syrisk dominans over Libanon. I september 1982, over tre dager, massakrerte det libanesiske Kataeb-partiet, bedre kjent som Falangistene, støttet av det israelske militæret, mellom 2.000 og 3.500 palestinske flyktninger og libanesiske sivile i flyktningleirene Sabra og Shatila. Det førte til internasjonal fordømmelse og politisk uro i Israel. Kritikere kalte den langvarige konflikten «Libanam», ved å blande sammen ordene Vietnam og Libanon. Den israelske filmen «Waltz with Bashir» dokumenterer fordervelsen og de hensynsløse drapene på tusenvis av sivile utført av Israel og dets stedfortredere under krigen i Libanon.
Stedfortrederkriger, som Chalmers Johnson påpekte, skaper utilsiktet tilbakeslag. Støtten til mujahedin i Afghanistan, som kjempet mot Sovjet, inkluderte bevæpning av grupper som de ledet av Osama bin Laden, ga opphav til Taliban og al-Qaida. Det spredte også reaksjonær jihadisme over hele den muslimske verden, økte terrorangrep mot vestlige mål som kulminerte i angrepene 11. september og gav drivstoff til to tiår med amerikansk-ledede militære fiaskoer i Afghanistan, Irak, Syria, Somalia, Libya og Jemen.
Skulle Russland seire i Ukraina, skulle Putin ikke bli fjernet fra makten, vil USA ikke bare ha sementert på plass en potent allianse mellom Russland og Kina, men sikret en motstander i Russland, som vil komme tilbake for å hjemsøke oss. Flommen av våpen, for milliarder av dollar inn i Ukraina, bruken av amerikansk etterretning for å drepe russiske generaler og senke slagskipet Moskva, sprengningen av Nord Stream-rørledningene og de mer enn 2.500 amerikanske sanksjonene rettet mot Russland, vil ikke bli glemt av Moskva.
«På en måte er blowback, tilbakeslag, ganske enkelt en annen måte å si at en nasjon høster det den sår,» skriver Johnson, «Selv om folk vanligvis vet hva de har sådd, er vår nasjonale erfaring med blowback sjelden forestilt i slike termer, fordi så mye av det lederne av det amerikanske imperiet har sådd, har blitt holdt hemmelig.»
De som støttes i stedfortrederkriger, inkludert ukrainerne, har ofte liten sjanse til seier. Sofistikerte våpen som M1 Abrams-stridsvognene er stort sett ubrukelige hvis de som opererer dem ikke har brukt måneder og år på å bli trent. Før den israelske invasjonen av Libanon i juni 1982, forsynte sovjetblokken palestinske krigere med tunge våpen, inkludert stridsvogner, luftvernmissiler og artilleri. Mangelen på trening gjorde disse våpnene ineffektive mot israelsk luftmakt, artilleri og mekaniserte enheter.
USA vet at tiden er i ferd med å renne ut for Ukraina. De vet at høyteknologiske våpen ikke vil bli mestret i tide til å stanse en vedvarende russisk offensiv. Forsvarsminister Lloyd Austin advarte i januar om at Ukraina har «et mulighetsvindu her, mellom nå og våren». «Det er ikke lenge,» la han til.
Seier er imidlertid ikke poenget. Poenget er maksimal ødeleggelse. Selv om Ukraina blir tvunget til nederlag, til å forhandle med Russland og innrømme territorium for fred, samt akseptere status som en nøytral nasjon, vil Washington ha oppnådd sitt primære mål om å svekke Russlands militære kapasitet og isolere Putin fra Europa.
De som mønstrer kriger med stedfortredere, er blindet av illusjoner basert på ønsketenkning. Det var liten støtte for Contras i Nicaragua eller MEK i Iran. Bevæpningen av såkalte «moderate» opprørere i Syria førte til at våpen strømmet inn i hendene på reaksjonære jihadister.
Avslutningen av stedfortrederkriger ser vanligvis nasjonen eller gruppen som kjemper på vegne av sponsorstaten forrådt. I 1972 ga Nixon-administrasjonen millioner av dollar i våpen og ammunisjon til kurdiske opprørere i Nord-Irak for å svekke den irakiske regjeringen, som på den tiden ble sett på som for nært knyttet til Sovjetunionen. Ingen, minst av alt USA og Iran, som leverte våpnene til kurdiske krigere, ønsket at kurderne skulle skape en egen stat. Irak og Iran undertegnet Alger-avtalen fra 1975, der de to landene løste tvister langs deres felles grense. Avtalen gjorde også slutt på den militære støtten til kurderne.
Det irakiske militæret lanserte snart en hensynsløs kampanje for etnisk rensing i Nord-Irak. Tusenvis av kurdere, inkludert kvinner og barn, «forsvant» eller ble drept. Kurdiske landsbyer ble sprengt til ruiner. Kurdernes desperate situasjon ble ignorert, for som Henry Kissinger sa den gangen, «skjult handling må ikke forveksles med misjonærarbeid.»
Den islamske regjeringen i Teheran gjenopptok militærhjelp til kurderne under krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988. 16. mars 1988 slapp Iraks president Saddam Hussein sennepsgass og nervegassen sarin, tabun og VX over den kurdiske byen Halabja. Rundt 5.000 mennesker døde i løpet av minutter og opptil 10.000 ble skadet. Reagan-administrasjonen, som støttet Irak, minimerte krigsforbrytelsene begått mot sine tidligere kurdiske allierte.
President Richard Nixons tilnærming til Kina, i et annet eksempel, inkluderte å avslutte skjult hjelp til tibetanske opprørere.
Svik er avslutningsscenen i nesten alle stedfortrederkriger.
Bevæpningen av Ukraina er ikke misjonsarbeid. Det har ingenting med frihet å gjøre. Det handler om å svekke Russland. Ta Russland ut av ligningen, og det ville være lite konkret støtte til Ukraina. Det er andre okkuperte folk, inkludert palestinerne, som har lidd like brutalt og mye lenger enn ukrainerne. Men NATO bevæpner ikke palestinerne for å kjempe mot sine israelske okkupanter eller holder dem opp som heroiske frihetskjempere. Vår kjærlighet til frihet strekker seg ikke til palestinere eller folket i Jemen som for tiden blir bombet med britiske og amerikanske våpen, eller kurderne, jesidiene og araberne som motsetter seg Tyrkia, et mangeårig NATO-medlem, i sin okkupasjon og dronekrig i hele nord og øst i Syria. Vår kjærlighet til frihet strekker seg bare til mennesker som tjener våre «nasjonale interesser».
Det vil komme en tid da ukrainerne, som kurderne, vil bli ofret. De vil forsvinne, som mange andre før dem, fra vår nasjonale diskurs og vår bevissthet. De vil i generasjoner måtte pleie svik og lidelse. Det amerikanske imperiet vil gå videre for å bruke andre, kanskje det «heroiske» folket i Taiwan, for å fremme sin fåfengte søken etter globalt hegemoni. Kina er den store premien for våre Dr. Strangeloves. De vil hope opp enda flere lik og flørte med atomkrig for å begrense Kinas voksende økonomiske og militære makt. Dette er et gammelt og forutsigbart spill. Det etterlater seg nasjoner i ruiner og millioner av mennesker døde og fordrevne. Det gir næring til overmotet og selvbedraget til mandarinene i Washington, som nekter å akseptere fremveksten av en multipolar verden. Hvis dette fortsetter ut av kontroll, kan «nasjonenes spill» få oss alle drept.
Les også: Chris Hedges på Rage Against the War Machine
Funksjonsbilde | Illustrasjon: Mr. Fish
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han jobbet tidligere utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Chris Hedges: Ukraine’s Death by Proxy
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
