Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 2 om Sergej og Julia Skripal

22. mars 2023

skripal collage — En stund var mediene overfylt av Skripal-saka. Konklusjonene hang løst. Bevis ble ikke framlagt. Og så: den store tausheten.

Tvil skal komme tiltalte til gode og det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det i et anerkjent rettsprinsipp. Bør ikke det også gjelde Russland? Eller er det bare Norge og allierte som skal behandles rettferdig? Denne artikkelserien i tre deler viser noen eksempler på hva russofobisk forhåndsdømming kan føre til på internasjonalt toppnivå i politikken og hvor farlig russofobi derfor er.

«Sergej Viktorovitsj Skripal, født 23. juni 1951 i Sovjetunionen, er en tidligere oberst i den russiske militære etterretningstjeneste GRU og overløper til, samt agent for det britiske Secret Intelligence Service (MI6) (…) Den tidligere GRU-offiseren jobbet som dobbeltagent for MI6 på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet.

Den som rekrutterte Skripal som dobbeltagent, var MI6-agent, Pablo Miller, som på 90-tallet var agent i Tallinn, Estland. Skripal ble avslørt og arrestert av FSB i desember 2004 og dømt for landssvik med fengsel i 13 år. I 2010 ble han utvekslet med russiske spioner i Storbritannia og ble bosatt i Salisbury, der han gjenopptok vennskapet med Pablo Miller. Skripal røpet fra 1990-årene identiteten til mange russiske agenter i Europa til MI6. Fra russisk side hevdes det at MI6 betalte ham 100 000 dollar for dette» – Wikipedia.

Mer om Pablo Miller etter hvert. Julia Skripal er Sergejs datter og forøvrig et temmelig ubeskrevet blad. De to ble utsatt for det som antas å være et alvorlig giftangrep i den britiske byen Salisbury 4. mars 2018, der Sergej var målet mens hans datter også ble rammet som følge av at hun var på besøk.

Det var nok ikke mange i Norge som hadde hørt om de to ‘skripalene’ før dette. Men like mye som de dominerte mediedekningen en periode fra og med da har de glimret ved sitt fravær i mediene etterpå. Ja, mediene i Norge/Vesten har helt mistet interessen for dem til tross for at det hadde vært svært interessant å vite hvordan det går med dem etter at de med nød og neppe slapp unna det NATO og EU land hevder var et Russland-initiert giftangrep. For også i dette tilfellet var britiske og andre NATO-lands myndigheter raske med å slå fast at Russland sto bak:

«Boris Johnson (da Storbritanias utenriksminister) advarer Kreml etter hendelsen i Salisbury» – BBC 6. mars 2018, altså to dager etter hendelsen. «Storbritannias statsminister Theresa May legger skylden på Russland etter forgiftningen av den russiske eksspionen Sergej Skripal og hans datter Julia» – Dagsavisen 12. mars 2018.

Slik fikk Norges utenriks og statsminister, journalister redaktører, ‘eksperter’ og andre beskjed om hvem de skulle klandre: «Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide sier hun støtter Storbritannia etter angrepet, som hun omtaler som sjokkerende» – NRK 15.mars. «Det er ingen grunn til å tvile på Storbritannia» – Erna Solberg til Dagbladet 27. mars 2018. Nei, det er ingen grunn til å tvile på britiske myndigheter, sjøl om de jugde Storbritannia og til dels Norge inn i krigen mot Irak i 2003, iflg norske myndigheter.

Man må ikke slutte å bruke hodet i samme øyeblikk en eller annen autoritet sier noe og noen holdt hodet kaldt, deriblant den daværende Labour-lederen Jeremy Corbyn, som sa at det ikke var tilstrekkelig med bevis for å klandre Russland. «I Storbritannia forræderianklages Jeremy Corbyn for å ønske seg tydeligere bevis for Russlands skyld i nervegiftangrepet på Sergej Skripal» (Klassekampen 17. mars 2018).

Ola Kaldager, pensjonert norsk etterretningsoffiser, sa at han ikke trodde Russland sto bak drapsforsøket. Han hadde mer tro på at «hevn fra noen Skripal angav kan ha vært en drivkraft bak drapsforsøket, mens NUPI-forsker Julie Wilhelmsen sa at hun syns det er «skremmende at britiske politikere bruker en tøff retorikk og signaliserer at det får konsekvenser før man har sett beviset», begge iflg NRK 8. mars 2018.

«Det er ikke konkrete bevis for at nervegiften som ble brukt i mordforsøket på eksspion Sergej Skripal og datteren Julia er laget i Russland.

Det opplyser ekspertene ved Porton Down som har undersøkt nervegiften. Det britiske militære senteret Porton Down sier de er i stand til å identifisere stoffet som novitsjok og at det er en type militær nervegift. Men de kan ikke slå fast at den er laget i Russland (…) Det er etterretningsinformasjon, som regjeringen rår over, som har ledet til den konklusjon at nervegiften er laget i Russland, ifølge Porton Down-sjefen» (NRK 3. april 2018).

Nøkterne og kontrære uttalelser som ovenfor blir fort gjemt og glemt når det står mye på spill og en syndebukk allerede har blitt utpekt (forhåndsdømming). For med May, Johnson og andre britiske politikeres skråsikre uttalelser ble det lagt kraftige føringer i retning av det skulle skaffes bevis for at Russland sto bak.

Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray skrev 16. mars 2018 at det britiske forsvarsdepartementets forskningslaboratorium i Porton Down hadde følt seg presset av politikere til å si at giften som hevdes å ha blitt brukt, Novitsjok, kom fra Russland. «Men det lengste man der ville strekke seg, etter hardt press, var å si at det var en gift ‘av en type utvikla av Russland’. Det britiske militære senteret i Porton Down sa at de er i stand til å identifisere stoffet som A-234 Novitsjok og at det er en type militær nervegift, men de kan ikke slå fast at den er laget i Russland».¹

Dette fikk snart storpolitiske konsekvenser i og med at NATO-land og noen andre utviste til sammen over 100 russiske diplomater. Dette skal ha vært historiens største utvisningskampanje mot russiske diplomater. Norge utviste riktignok kun en diplomat

Pål Steigan kommenterte treffende: «For det store flertallet av verdens land som ikke har stilt seg bak britenes løgnkampanje, viser det bare enda en gang hvor irrelevant Vesten er blitt i internasjonal samhandling. Ingen land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika stilte seg bak britenes kampanje. Nå har de fått svært gode argumenter for at dette var en riktig holdning å innta».²

Fredsforskeren Ola Tunander skrev i juli 2018 for Ny Tid at den britiske regjeringen hadde utstedt en såkalt D-notice, (sensur) relatert til denne saken:

«Etter at The Telegraph den 7. mars hadde skrevet om Skripals MI6-kontakt i Salisbury, Pablo Miller, og om kontakten til Christopher Steele og hans ‘Golden shower dossier’, som behandlet Donald Trumps sexliv i Moskva, skal britiske myndigheter ha utstilt en D-Notice, for å forhindre at Skripals forbindelse til denne saken kom frem i søkelyset. Dette har blitt hevdet av blant andre Alex Thomson fra Channel 4 samt britisk ambassadør Craig Murray og tidligere ansatt i det britiske forsvarsdepartementet, Clive Ponting (…) Men gjennom å forhindre publisering av denne forbindelsen, avslører man også hva som er følsomt med Skripal-saken. Det er som om DSMA-komiteen ville fortelle oss at forgiftningen handlet om Skripals bidrag til Steeles ‘Golden Shower Dossier’. Vi husker den kinesiske historien om mannen som hadde gravd ned gullet sitt i hagen og skrev på et skilt: ‘Mitt gull er ikke gravd ned her’».³

La oss si at Russland hensikt var å drepe Skripal; hvorfor da bruke en gift som så lett assosierer nettopp til Russland? Konspiratoriske røster hevder at Russland allikevel brukte novichok for å vise at det var de som sto bak OG for å demonstrere at de kan slippe unna med det. Spørsmålet må da bli: på hvilken måte har Russland sluppet unna når man har sett hva det førte til?

Det første ‘beviset’ gikk ut på at kun Russland er i stand til å produsere novichok, noe som raskt ble tilbakevist. Kvanta av giften skal dessuten også ha kommet på avveie i det kaotiske Russland på 90-tallet, samt i republikker som brøt ut av Sovjetunionen tidlig på 90-tallet. Var det virkelig i Russlands interesse å skape et enda dårligere forhold til Vesten samt å drepe en spion som allerede hadde sonet sin straff? Og hvorfor klarer ‘aldri’ novichok, som skal være et av verdens aller mest giftige stoffer, å drepe noen? For begge Skripals overlevde, ifølge britiske myndigheter, i likhet med Aleksej Navalnyj, som blir omtalt i tredje og siste del av denne artikkelserien.

Videre: hvorfor inviterte ikke Storbritannia verdens viktigste medier til en pressekonferanse der ‘skripalene’, etter hvert som de kom til hektene, kunne ha bekreftet historien, eller i det minste bekrefte at de var i live? Det ville i så fall ha fjernet all tvil. Så det at britiske myndigheter ikke gjorde det tyder også på at de ikke har rent mel i posen.

Det nærmeste britene har gjort i så måte var å offentliggjøre et kort og ganske kunstferdig video-opptak med Julia Skripal i idylliske omgivelser der hun bekreftet at hun har hatt en smertefull rekonvalesens og på vegne av seg sjøl og sin far ber om respekt for deres privatliv. «Julia Skripal, snakker for første gang med pressen etter giftangrepet mot henne og hennes far i mars», skrev VG 26 mai om dette særdeles velredigerte ‘intervjuet’, som ellers ikke var mye å bli klok av.⁴

Videre: hvorfor var det ikke mulig for Sergejs mor Yelena, bosatt i Russland, å få kontakt med sin sønn? Er det troverdig at han ikke ville prate med sin mor etter denne hendelsen? «Vær så snill, kan jeg få snakke med min sønn»,⁵ skal moren ha sagt iflg Mirror 18. mai 2018, etter at hun ble kjent med at Sergej hadde blitt utskrevet fra sykehuset. De skal ha snakket med hverandre regelmessig pr telefon før forgiftningen.

Britiske myndigheter skal dessuten på dette tidspunktet to ganger ha avvist visum-søknad fra moren og Viktoria Skripal, Sergejs niese. Viktoria krevde bevis på at Sergej og Julia fortsatt var i live. Hun skal ha vært overbevist om at britiske myndigheter hadde noe å skjule.

Nær fire måneder seinere, 6. september 2018, trygler Viktoria Sergej om å ringe sin mor, via det franske pressebyrået AFP i Moskva. Der forteller hun også at hun hadde hatt kontakt med Julia som hadde sagt at hun ønsket å returnere til Russland så snart faren ble bedre. Viktoria hadde da bedt Julia om å sende et bilde av sin far: «Vis oss at han er i live».⁶Halvannen måned etter dette sier en fortvilet mor: «La meg få se min sønn før jeg dør», iflg Express 18. oktober 2018, som da sa at han lever under britisk/amerikansk beskyttelse.⁷

I mai 2109 skal så Sergej ha lest inn en melding på niesen Victorias mobilsvar der han ber henne om å hilse til sin mor.⁸ Men ved morens død i januar 2021, da hun var 92 år gammel, sies det igjen at de ikke hadde hatt kontakt, at hun ikke hadde fått se sin sønn etter hendelsen 4. mars 2018. I samme artikkel forteller Viktoria at hun hadde pratet med Julia ca en måned tidligere der hun fortalte at hun hadde det bra, tross enkelte ettervirkninger, og at faren lever med permanent legehjelp i Storbritannia grunnet pusteproblemer.⁹

Men kun noen måneder før dette, juni 2020, skrev Sunday Times at både Sergej og Julia Skripal levde under ny identitet i New Zealand. Times viste der til hva britiske myndigheter hadde sagt til dem.¹⁰

New Zealand Herald lot seg imidlertid ikke overbevise og skrev at de hadde snakket med fem etterretningseksperter som alle stilte seg høyst tvilende til det, blant annet fordi skripalene med sin russisk-engelske aksent ville stikke seg ut på øyene. Og hvorfor fortalte britiske myndigheter om det i det hele tatt? De hadde i alle fall ikke behøvd å si hvilket land de to hadde fått asyl i. Jacinda Ardern, New Zealands statsminister, sa til Herald at de ikke burde tro på alt de leser.¹¹ I alle fall skal begge skripalene altså ha vært i Storbritannia igjen seinest i november/desember 2020, hvis de noen gang dro derfra.

Craig Murray, tidligere britisk ambassadør og de seinere åra menneskerettsforkjemper som blant annet har engasjert seg sterkt for Julian Assange, har gravd langt dypere enn meg i hva som hendte i Salisbury 4. mars 2018, samt hva som skjedde før og etterpå. Han publiserte 18. april 2021 en lang oppsummering av saken der han han pekte på en rekke uoverenstemmelser mellom britiske myndigheters uttalelser om saken, samt at han heller ikke tror på Russlands forklaring. Men det betyr ikke at Russland prøvde å drepe Skripal, sier han der.^12.

Britiske myndigheter ga i juli 2021 Murray en tvilsom dom på 8 måneder for «forakt for retten». Skotske PEN krevde 30. juli løslatelse og fortalte samtidig at det er 70 år siden noe slikt sist har skjedd og at de frykter at dommen vil ha en avskrekkende (chilling) effekt på reportasjevirksomhet og frie ytringer i det hele tatt.¹³