oss 100 kroner!
NATOs angrep på Jugoslavia 24. mars 1999 ble utført i strid med folkerettens grunnleggende prinsipper, inkludert at den var et brudd på FN-pakten, og uten autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd (UNSC). Etter å ha fastslått at Jugoslavia ikke var en trussel mot noe NATO-medlemsland, brøt NATO-ledelsen likevel til og med sin egen grunnleggende pakt, mens NATOs medlemsland brøt sine egne grunnlover i den grad de handlet uten autorisasjon fra sine respektive parlamenter.
Dette skriver Rick Rozoff for Belgrade Forum for a World of Equals. Han skriver videre:
På NATOs høynivåkonferanse avholdt april 2000 fra 20. til 30. april i Bratislava, Slovakia, bekreftet amerikanske representanter eksplisitt overfor sine allierte og daværende kandidatallierte tre viktige motiver for «krigen mot Jugoslavia»: For det første å ta Kosovo ( og Metohija) fra Serbia og gjøre den til en egen, uavhengig stat; for det andre å gjøre den om til Balkanbasen for amerikanske tropper; og for det tredje å etablere en presedens for militære intervensjoner over hele verden uten å søke et mandat fra Sikkerhetsrådet.
Selv om det feilaktig ble presentert av NATO-massemedier som «humanitær intervensjon», var det faktisk en krig for NATOs og USAs geopolitisk ekspansjon mot øst, mot Russlands grenser. Den satte også presedens for annen aggresjon som fulgte – Afghanistan, Irak, Libya, Syria… Den umiddelbare etableringa av den store amerikanske militærbasen Fort Bondsteel, nær Urosevac, Kosovo og Metohija, var bare den første i en lang kjede av de nye amerikanske militærbasene som ble etablert i Sentral- og Øst-Europa i mellomtida – Bulgaria (3), Romania (3), Polen (flere og flere på vei). [Det er for tida amerikansk og NATO luft-, missilforsvar, infanteri, marine, cyberkrigføring, trening og andre baser og fasiliteter i Albania, Bulgaria, Estland, Georgia, Ungarn, Latvia, Litauen, Polen, Romania og Slovakia blant nye NATO-medlemmer og kandidatnasjoner – RR.]
Dermed førte NATO ikke bare den første krigen på europeisk jord [siden andre verdenskrig], men ga samtidig ekstraordinær impuls til prosessen med intensiv militarisering av hele det europeiske kontinentet.
Krig i vår tid
Jeg deler Rick Rozoffs analyse av hva krigen mot Jugoslavia betydde. Den var epokegjørende og åpnet en Pandoras krukke av etterfølgende invasjoner, kriger og aggresjoner. Millioner av mennesker ble drept i disse krigene, og krigen mot Jugoslavia peker direkte mot vår egen tid. Den sprengte demningen og ble den første militære framrykkinga mot Russlands grenser. Det er en kynisk imperialistisk logikk i veien fra Jugoslaviakrigen til stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.
Jeg var sterkt engasjert i kampen mot Jugoslaviakrigen og vil hente fram igjen noe jeg skrev om den i Klassekampen 17. april 1999 for å vise sammenhengen fram til vår tid.
(Mellomtitlene er satt til nå.)
«Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned, for seinere å bli solgt bitvis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburger-porten.» «Og det er ikke bare Jalta som ligger der i murpussen etter Berlinmuren. I ruinene av det Jugoslavia som ikke lenger finnes, ligger også en betydelig del av resultatene av den forrige imperialistiske krigen i Europa.»
Dette skreiv jeg i 1992 i ei lita bok med tittelen «Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden». Det som lå meg på hjertet da jeg skreiv den boka var å advare mot de enorme illusjonene som var bygd opp omkring det store og fredelige internasjonale samarbeidet som skulle vokse fram på ruinene av den kalde krigen. Mitt syn stod i skarp motsetning til det offisielle synet og den dominerende holdninga i de fleste store mediene. Slik jeg så det betydde ikke Sovjetunionens og Jugoslavias sammenbrudd innledninga til en periode med fred og samarbeid, men innledninga til en periode med krig og ustabilitet.
Er det noe som står skrevet i ildskrift i det siste århundrets historie er at imperialismen ikke tåler «tomrom» i hegemonisystemet.
Oppdelinga av Europa gjennom Versaillesfreden
Den første verdenskrigen brøt ikke ut på grunn av at erkehertug Ferdinand, tronarving i Østerrike-Ungarn ble drept. Men da Østerrike gikk til krig mot Serbia som straff for dette attentatet, ble det for mye for Russland. Landet mobiliserte, noe som ga Tyskland et påskudd til å erklære krig mot Russland. For alle de europeiske stormaktene var maktbalansen på Balkan et så delikat spørsmål at de raskt ble trukket inn i storkrigen på bakgrunn av en lokal krig. Versaillesfreden var ikke noe annet enn seierherrenes deling av verden mellom seg. Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning. Da det osmanske riket, som hadde holdt hele Tyrkia, store deler av Balkan, Egypt og Midtøsten, falt sammen før og under 1. verdenskrig, rykket andre makter inn for å fylle tomrommet. Storbritannia tok for eksempel Egypt og Palestina. Frankrike tok Syria og Balkan ble delt opp i sjølstendige stater. Jugoslavia ble opprettet som et kompromiss mellom maktblokkene.
Berlinmurens fall annulerte Versailles og Jalta
Seierherrenes arroganse under oppgjøret etter første verdenskrig bidro til å legge mye av fundamentet til den neste. Taperen Tyskland ble både vanæret og ilagt uhyggelige byrder i form av krigserstatninger. Dette ga i neste omgang Hitler et grunnlag for å mobilisere på såret nasjonalfølelse og en høyst reell fattigdom. Krigen endte som kjent med at de tre store, Churchill, Stalin og Roosevelt i februar 1945 ble enige om maktfordelinga i Europa. På tross av den kalde krigen, sto Jaltaavtalen gjennom borgerkrigen i Hellas, Ungarn-krisen i 1956 og Warszawapaktens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Denne holdt til Berlinmuren brast i november 1989. Og med Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning i 1991, ble det helt klart: Store deler av den maktbalansen som var skapt mellom stormaktene i Europa gjennom to verdenskriger var med dette annullert.
I imperialismens epoke betyr det bare én ting: Tida er igjen inne for nyoppdeling. Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsninga av Jugoslavia hadde lagt hele området fra Vest-Tysklands østgrense til Russland vestgrense og fra Adriaterhavet til Svartehavet, og videre gjennom de tidligere sovjetrepublikkene fram til Kinas vestgrense, åpent for oppdeling på grunnlag av det nye styrkeforholdet. Hvem skulle overta Sovjets tidligere hegemoni over de baltiske statene, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, DDR, Romania, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene? Hvem skulle dominere beltet fra Georgia til og med Usbekistan?
Et gigantisk område klart for nyoppdeling
Aldri før i imperialismens historie har et så stort område vært klart for gjenoppdeling. Dette skaper en ustabilitet så voldsom at kriger ikke er til å unngå. Og særlig når USAs seier i den kalde krigen har erstattet terrorballansen med en terrorubalanse, viser det seg at kriger har kommet på løpende bånd i det som angivelig skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.
Opprettelsen av Jugoslavia i 1918, videreført i Titos Jugoslavia etter 1945, var ei løsning på en rekke potensielt eksplosive motsetninger etter to store rikers fall. Den første verdenskrigen førte til at de en gang så mektige statene Østerrike-Ungarn og det osmanske riket ble oppløst, og deres interesseområder fordelt mellom seierherrene. Da Tyskland i 1991 presset gjennom en rekordrask godkjennelse av det sjølstendige Kroatia, betydde det at det kompromisset som Jugoslavia hele tida hadde vært, var brutt. Nå gjaldt det for alle å rive til seg mest mulig innen støvet la seg og en ny orden skulle opprettes. Anerkjennelsen av Kroatia betydde fritt fram for de kreftenes som ville drive serberne ut av Krajina og Øst-Slavonia og som ville gjøre det vestlige Bosnia-Hercegovina til en kroatisk republikk. Men det betydde også at serbiske nasjonalister måtte skynde seg hvis de skulle skape et Stor-Serbia på ruinene av Titos stat. Tysklands iver etter å sikre seg kontrollen over sin gamle klient Kroatia drev fram borgerkrigene og den etniske rensinga i Jugoslavia.
USA ble tatt på senga av Tyskland, men brukte ikke lang tid på å se at også USA måtte være med på gjenoppdelinga av Balkan. I første omgang ble Albania gjort til amerikansk lydrike. USA fikk militærbaser og full kontroll over det tidligere så stolte Ørnelandet. (Det at Albanias kolonistatus nå blir offisiell gjennom at landet overlater luftrommet sitt og den militære kontrollen over landet til NATO er bare den endelige bekreftelsen på dette.) Dette ga USA en ypperlig posisjon til å gå videre mot det såkalte «Rest-Jugoslavia». Ved å spille det albanske kortet kunne USA komme i posisjon til å dele opp det som var igjen av Jugoslavia og eventuelt også Makedonia.
Var bare mulig fordi Russland lå på sotteseng
USAs hardkjør på Balkan hadde ikke vært mulig hvis ikke Sovjetunionen hadde gått i oppløsning. Uten et bankerott, redusert og forkrøplet Russland, hadde det aldri vært mulig for vestmaktene å gå til en så rå gjenoppdeling av Balkan uten å dra i gang en ny verdenskrig.
Hvis man hadde vært oppriktig opptatt av fred da Jugoslavia gikk mot oppløsning, burde jo ingen tidligere delstat fått verken anerkjennelse eller løfter om anerkjennelse før det var opprettet et internasjonalt voldgiftsorgan med myndighet til å avgjøre grensetvister og stadfeste minoritetsrettigheter. Først når dette var gjort, kunne det vært tale om anerkjennelse. Dette kunne tatt tid, men det ville blokkert veien for de ekstreme nasjonalistene og belønnet sameksistens og toleranse. Denne måten å løse grensetvister på har vært brukt før i internasjonal politikk, med hell. Når den ikke ble valgt, må det skyldes at sterke krefter drev på for en raskest mulig partering av det gamle Jugoslavia. Blant disse kreftene var ekstreme kroatiske og serbiske nasjonalister. Men de hadde ikke kunnet lykkes med sitt spill, om det ikke hadde vært for at den vestlige imperialismen faktisk ønsket å destabilisere landet og dele det opp i interessesoner. Dette ser man blant annet på Vestens selektive interesse for menneskerettighetene. Når Tyrkia utsletter kurdiske landsbyer svarer Vesten med å sende mer våpen. Når lederen for kurdernes frigjøringskamp søker fristed i vest, gjør USA sitt ytterste for å hjelpe det blodige tyrkiske regimet med å fange ham for å kunne gi ham en tiltale som vil innebære dødsstraff. Men når det gjelder kosovoalbanernes frigjøringskamp, er det plutselig helt andre prinsipper som gjelder. De handlingene fra geriljaens side, som for kurdernes del, gjør at de blir kalt terrorister og mordere, blir plutselig heltegjerninger i en nasjonal frigjøringskamp. Plutselig melder USA seg som den væpnede frigjøringskampens høye beskytter. I stedet for å bli behandlet som terrorister, opplever UCK-lederne at de blir behandlet som statsledere og likeverdige motparter til lederne for den staten de gjør opprør mot.
Like selektiv er motstanden mot etnisk rensing. Da Kroatia brente serbiske landsbyer og myrdet forsvarsløse menn, kvinner og barn i det serbiskdominerte Krajina i 1995 og fordrev mellom 600 000 og 700 000 serbere, svarte ikke USA og Vesten med å gå til krig mot overgriperne. Tvert om sørget USA og Tyskland for at de kroatiske overgriperne hadde tilstrekkelig med våpen og utstyr til å gjennomføre folkemordet og for sikkerhets skyld ga de aktiv bistand med å slå ut serbiske kommunikasjonssentre og nøkkelstillinger.
Slik er det fordi dette ikke er sivilisasjonens kamp mot barbariet, men en ny imperialistisk krig for en nyoppdeling av verden. Denne krigen har pågått på Balkan på mesteparten av nittitallet, og den er ikke slutt med den kommende oppdelinga av Jugoslavia. I sin maktarroganse har USA satt sitt forhold til Russland på en alvorlig prøve, og kanskje forspilt mye av sine gevinster der. USA og NATO kan sikkert knuse Serbia, men ikke uten å knuse Russlands illusjoner om en fredelig sameksistens med Vesten. Vesten lar seg antakelig villede av at Russland er bankerott og økonomisk sett i lomma på Verdensbanken. Men dette er ei overflatisk vurdering. Russland er rikt og kunne komme på fote igjen på forholdsvis kort sikt hvis Russland reverserte markedsliberalismen og gjennomførte en sentralisert restrukturering av landet. Russerne er ikke dumme. De ser at det USA og NATO nå gjør med Jugoslavia kan gjøres med de gamle sovjetrepublikkene opp mot Russlands grense, og det kan gjøres ved å spille på etniske konflikter i Russland sjøl. NATO har også demonstrert sin forakt overfor FN og Sikkerhetsrådet og sin vilje til å sette folkeretten og statssuvereniteten til side.
Russland måtte reagere før eller seinere – i rein egeninteresse
Disse lærdommene vil ikke gå tapt i Russland, aller minst blant de lederne som venter på å ta over etter Jeltsin. Av rein egeninteresse er de nødt til å utvikle en strategi for å svare på NATOs framrykking mot den russiske grensa. At summen av dette betyr mer fred og vennskap får de tro på som ønsker det. Vi andre må reise kampen mot krigen og krigshisserne.
Pål Steigan, Klassekampen, 17. april 1999.
Les også Krig i vår tid – artikler om Balkankrigen.
Du kan laste det ned her i pdf.
