oss 100 kroner!
Det gjentas til stadighet at angrepet på Ukraina skjedde uprovosert, men ingen krig starter grunnløst og brått. Vi serveres en fortelling full av hull. Forsøker man å fylle disse, blir man stemplet på verste vis. Men hvordan kan krigen diskuteres hvis essensielle fakta utelates?
Hvem støtter vi?
Det var begredelig lite oppstuss da Avisa «Die Welt» gjenga følgende ytring fra Tysklands utenriksminister:«Vi fører en krig mot Russland, ikke mot hverandre.». På et møte i Finland vedsto Stoltenberg at Natos allierte har vært tilstede i Ukraina siden 2014 og trent, utstyrt og støttet den ukrainske hæren. Slike uttalelser levner liten tvil om at både NATO og EU er involvert. Hvilken krigsaktør sponser vi i tilfelle med våpen og penger?
Fakta som ikke passer
At Minsk Avtalen var en bedragersk akt vekker likeså minimal oppsikt. Avtalen ble inngått mellom Ukrainas regjering og opprørerne i øst om våpenhvile samt forhandlinger om delvis selvstyre i Donetsk og Luhansk. Tysklands og Frankrikes statsministere stilte som garantister. «Merkel og jeg løy», innrømmet Hollande. Men uansett hvor graverende overtramp som avsløres synes det mulig å slå hull på tidas vedtatte sannhet.
Selv ikke saken til den kjente gravejournalisten Seymour Hersh får plass på avisenes forsider når han forteller at USA sto bak sprengningen av gassrørledningen i Østersjøen, med norsk assistanse! En slik avsløring burde skapt rabalder. Det dreier seg ikke bare om sabotasje, men terrorhandling og grov miljøkriminalitet. I tillegg er det en krigserklæring.
Klassekampen snakker artikkelen hans ned fredag 10/2. Kildematerialet er tynt skriver Eirik Grasaas-Stavenes. Hersh henviser til kun en person som har hatt kjennskap til den operasjonelle planleggingen, så ja. Men kunne denne personen sagt sannheten uten å få livsvarig opphold i et amerikansk fengsel? Tyske etterforskere har foreløpig ikke funnet ut hvem som står bak. Men ville de frigitt bevis hvis USA var skyldig? Noe som er svært sannsynlig siden amerikanerne aktivt har forsøkt å hindre ferdigstillelse. Nå er den ødelagt, og Europa må kjøpe dyr amerikansk vare.
Er prinsipper til for å brytes? Eller følges?
«Stortingets 1959-vedtak om eksportkontroll ligger fast. Vi eksportere ikke våpen til områder der det er krig eller krig truer», sa Anniken Huitfeldt i januar 2022. I følge Sven G. Holtsmark har alle mistolket dette vedtaket. Det er ikke lov å selge våpen, hevder han, men å donere går greit. Hva med borgerkriger? Stoltenberg har jo innrømmet at NATO har vært til stede siden 2014. På det tidspunktet valgte alliansen side i en intern strid mellom utbryterregionene og landets egen hær.
Risikoen for eskalering blir farlig underkommunisert
Til tross for at mye taler imot, biter Vesten seg fast i at det russiske imperiet i ren råskap har gått løs på en fullstendig uskyldig part. Derfor må vi hjelpe dem i kampen, som de også fører for å bevare vår, ja hele klodens frihet. Skritt for skritt beveger vi oss bort fra tradisjon om ikkeleveranse til å bidra med rakettvern, missiler og nå også stridsvogner. For hver donasjon øker vi fiendeskapet med Russland. Zelewski får stort sett det han peker på. Nå krever han krigsfly. UK vil trene jagerpiloter. Mest sannsynligvis følger snart flyene etter.
«En farlig økning av konfliktnivået». Slik kommenteres leveransen av stridsvogner fra russisk hold. Bør vi være redde? «Nei», lyder svaret. «Russisk retorikk er forutsigbar og ikke til å ta alvorlig.» Men er det ikke nettopp det vi bør? Ville angrepet på Ukraina vært unngått hadde vi hørt bedre etter?
Ethvert forsøk på å ta tilbake Krim vil være fatalt. «Russland kommer ikke til å falle uten å ta med seg Europa i fallet», advarer Cecilie Hellestvedt.
Det globale flertall følger ikke opp
Det gjelder sanksjoneringa av Russland, vestens sannhetsversjon samt våpenbidrag. Hvis 50 land gir militært utstyr, betyr det at 145 lar være. «USA og NATO – og Ukranias president- bærer sin del av ansvaret ved å presse Russland og avansere østover uten å gi Moskva reelle sikkerhetsgarantier», ytrer Brasils nye president Lula. Sør-Amerikas ledere lar seg ikke lokke til å sende russisk krigsmateriell i bytte mot splitter nytt amerikansk. «Det vil bety å delta aktivt», hevder Lula.
Også i Asia og Afrika deler mange land samme syn. USA/NATO begår folkerettsbrudd når det passer. Å kreve solidaritet med Europa fordi Russland utgjør en eksistensiell trussel, er direkte frekt. Afrikanere sliter med egne problemer. EU bruker for eksempel enorme summer på å stenge ute flyktninger fra sør, men se på ukrainerne. Der åpner de grenser og pengesekker uten forbehold.
Intens interaksjon
Kinas toppdiplomat Wang Yi har besøkt Frankrike, Italia, Ungarn samt Sikkerhetskonferansen i München for «å selge inn» sitt syn på krigen, mens Russland har vært på «sjarmoffensiv» i Afrika. Slik ordlegger norske reportere seg. USAs utenriksminister Blinken, som også har vært på på rundreise, slipper den slags fargelegging.
I skrivende stund befinner Wang Yi seg i Moskva for å styrke samarbeidet, og Kinas president Xi Jinping har varslet besøk hos Putin. På årsdagen for krigsutbruddet vil han holde en tale. Vi må tenke rasjonelt, mener Xi, og arbeids fram er fredsløsning. Mexico har tilbudt seg å holde samtaler. Også i USA finnes det krefter som hevder at fred må prioriteres. I Europa sier Østerrike (Ikke Nato-medlem), Ungarn, Kroatia og Bulgaria (medlemmer) nei til donasjon av krigsmateriell. Mens vi, som er i mindretall, forholder oss kun til en blodtørstig løsning.
Lyves det om nok en krig som ikke kan vinnes?
«The Afghanistan papers» avslørte at amerikanske styresmakter hadde brukt vanvittige summer på en krig, som de løgnaktig omtalte som vellykket i to tiår. Dessuten dekket de over grov korrupsjon. På 70-tallet avdekket «Pentagon Papers» at USAs regjering bevisst hadde løyet om Vietnamkrigen. Lyves det på ny om nok en krig som ikke kan vinnes?
Det hevdes at menneskeliv vil bli spart ved å satse for fullt på seier ved hjelp av bombing og drap. Kjør inn så mye krigsmateriell som mulig. Ta kverken på Putin fortest rå. Hvor mange liv vil det denne hypotesen koste? I tillegg til andre kostnader? Alle kriger ender, og en dag tar også denne slutt. Da skal vi fortsatt stå ukrainerne bi og hjelpe med å gjenreise landet. Jo lenger krigen varer, jo større blir oppbygningsarbeidet.
Det skal ikke stå på penger
Her hjemme varsler regjeringen fire magre år og betydelig kutt i oljepengebruken. De skylder på inflasjonen, at norsk økonomi ikke tåler at vi ivaretar hjemlige behov. Penger ut av landet derimot går fint. Oljefondet er fett, og politikerne sluser gladelig 75 milliarder inn i et land som var superkorrupt før krigen brøt ut. I «Pandora papers» fra 2021 dukker Zelenskiys navn opp. De lekkede dokumentene viste at presidenten og hans partnere hadde etablert seg i skatteparadiser.
Ytringsfriheten blør grunnet følelsesladet folkeopinion
Norge er atter aktivt med i en krig på bortebane. Å tro noe annet er selvbedrag. Hvordan kan vi markere motstand mot USAs og NATOs politikk? Når det ikke er mulig å påpeke at både de og Zelenskiy spiller sentrale roller uten å bli sabla ned.
Og har vi virkelig endret prinsippet om ikke å bidra med våpen til å gjøre nettopp det hvis bare folk kjemper legale motstandskamper? Da må vi i tilfelle involvere oss i en rekke konflikter og donere våpen til palestinere og kurdere med flere.
At fredskreftene på venstresida splittes er forferdelig trist. Man må ha prinsippet prenta inn i ryggraden for å stå imot presset fra den allmenne folkemeninga.
Håper Rødt står av stormen. Ellers har vi ikke lenger noe fredsparti på Tinget.
Som sagt sporer jeg stor aktivitet for tida: Mange samtaler og statsbesøk myntet på å fremme fred, mens Vestens ¼ dels mindretall fremmer ufred. FNs generalsekretær fordømmer Russland med sterke ord og håper at flere enn de 60 nasjonene som på forhånd har lovet støtte vil stiller seg bak.
Er det mulig å håpe at fornuften seirer? Det er ikke kun i Kinas interesse å få slutt på krigen, som suger enorme ressurser og forhindrer samarbeid og samhandling.
