oss 100 kroner!
Uendelig eskalering vil resultere i katastrofe
Av Thomas Fazi – 8. februar 2023
Nå og da forsnakker selv den mest erfarne politiker seg og lar sannheten komme ut. Dette er hva som nylig skjedde under en debatt i Europarådets parlamentariske forsamling da den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock åpent uttalte at «vi kjemper en krig mot Russland». Den tyske regjeringen var rask med å si at ordene hennes hadde blitt «feiltolket», men sannheten er at hun ikke gjorde annet enn å si det slik det er.
Nesten et år inn i konflikten blir fortellingen om vestlig intervensjon i Ukraina – at «Nato ikke er i krig med Russland» og at «utstyret vi leverer er rent defensivt» – avslørt for det det alltid har vært: en fiksjon. I forrige måned, på Ramstein Air Base i Tyskland, gled nok en kjerne av sannhet gjennom sprekkene på en pressekonferanse av USAs forsvarsminister Lloyd Austin og sjef for Joint Chiefs of Staff General Mark Milley. Austin og Millers sa det rett ut at USA var forpliktet til å gå «på offensiven for å frigjøre det russisk-okkuperte Ukraina» – som i følge USA inkluderer både Donbass og Krim.
Innrømmelsen om at våpnene som leveres av USA og Nato er av en offensiv og ikke defensiv art, markerer en betydelig helomvending for Biden-administrasjonen. I mars i fjor lovet Biden befokningen at USA ikke ville sende «offensivt utstyr» og «fly og stridsvogner» til Ukraina, fordi dette ville utløse «3. verdenskrig». Faktisk ble levering av stridsvogner til Ukraina ansett som utenkelig for bare noen måneder siden.
Likevel planlegger USA i de kommende månedene å levere 31 Abrams-stridsvogner, og etter uker med motvilje har til og med Tyskland gitt etter for det enorme presset som kommer fra Washington og andre allierte. Den tyske regjeringen har gått med på å sende 14 av sine Leopard 2 stridsvogner til Ukraina, og også gitt klarsignal til en rekke andre europeiske land som ønsker å sende sine egne tyskproduserte Leopard 2 stridsvogner. I mellomtiden har Storbritannia lovet 14 stridsvogner. Totalt er det planlagt at Ukraina skal motta rundt 100 stridsvogner, men antallet vil sannsynligvis bli større (Zelensky har bedt om 300-500).
Dette er det siste i en lang liste av røde linjer som USA og Nato har krysset siden starten av konflikten. Ved starten av krigen advarte New York Times om at til og med bare tilførsel av håndvåpen og lette våpen – innledende forsyninger var begrenset til rakettoppskytere og anti-tank og overflate-til-luft missiler – «risikerer å oppmuntre til en bredere krig og mulig gjengjeldelse» fra Russland, mens amerikanske tjenestemenn utelukket mer avansert våpen som altfor eskalerende. Bare to måneder senere snudde Biden-administrasjonen og kunngjorde at den faktisk ville sende Mi-17-helikoptre, 155 mm Howitzer-kanoner og Switchblade «kamikaze»-droner.
På det tidspunktet ble en ny rød linje trukket: til tross for Kievs forespørsler, sa USA at de ikke ville gi Ukraina langdistanse rakettsystemer i stand til å angripe innenfor russisk territorium (M270 MLRS og M142 HIMARS) på grunn av bekymringer i Washington om at dette «kan sees som en eskalering av Kreml». Det tok administrasjonen bare to uker å ombestemme seg, under forutsetning av at Ukraina ikke ville bruke dem mot mål på russisk territorium – til desember da også denne linjen ble krysset etter Ukraina traff flyplasser hundrevis av kilometer inn i Russland (med USAs godkjenning). Helomvendingen rundt forsendelsen av kampvogner kom like raskt som tidligere.
I denne tilsynelatende uendelige eskaleringen er det eneste spørsmålet: hva er neste? Ukraina presser nå på for vestlige fjerdegenerasjons jagerfly som de amerikanske F-16. Biden og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har utelukket dette, men det er ingen grunn til å tro at de ikke vil snu om F-16-ene også, akkurat som de har gjort om alle de andre erklærte røde linjene. Ukrainerne på sin side virker ganske selvsikre. Som den ukrainske forsvarsministeren, Oleksii Reznikov uttalte nylig: «Da jeg før invasjonen var i Washington i november [2021] og spurte etter Stingers, fortalte de meg at det var umulig. Nå er det mulig. Da jeg spurte om 155-millimeter kanoner, var svaret nei. HIMARS, nei. HARM [missiler], nei. Nå er alt dette et ja. Derfor er jeg sikker på at det i morgen vil være…F-16.
Vi kan derfor forvente at jagerfly står på agendaen på Nato-møtet neste uke. Flere europeiske land, inkludert Frankrike, har allerede signalisert sin vilje til å sende jagerfly til Ukraina, og ifølge Politico kan ukrainske piloter snart begynne å trene på F-16 i USA. I mellomtiden har Lockheed Martin – et av de mange amerikanske forsvarsselskapene som håver inn takket være konflikten – annonsert at de kommer til å øke produksjonen for å møte den ekstra etterspørselen.
Bortsett fra jetjagere, må vi imidlertid erkjenne at vi allerede er i krig med Russland, som den tyske utenriksministeren utilsiktet innrømmet. Det faktum at det ikke har vært noen formell krigserklæring er ikke poenget: USA har ikke offisielt erklært krig siden andre verdenskrig, men dette har ikke stoppet landet fra å intervenere militært i dusinvis av land. Tilstedeværelsen av faktiske amerikanske eller Nato-soldater på bakken (selv om det er rapporter på tilstedeværelsen av amerikanske spesialoperasjonsstyrker i Ukraina) er også til syvende og sist av underordnet betydning. Ved å gi stadig kraftigere militært utstyr, samt økonomisk, teknisk, logistisk og treningsstøtte til en av de stridende fraksjonene, inkludert til offensive operasjoner (selv innenfor russisk territorium), er Vesten engasjert i en de facto militær konfrontasjon med Russland, uavhengig av hva våre ledere hevder.
Vestlige borgere fortjener å bli fortalt hva som skjer i Ukraina – og hva som står på spill. Den kanskje villeste påstanden er at «hvis vi leverer alle våpnene Ukraina trenger, kan de vinne», som tidligere Nato-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen nylig hevdet. For Rasmussen og andre vestlige hauker, inkluderer dette å gjenerobre Krim som Russland annekterte i 2014 og som de anser som av største strategisk betydning. Mange vestlige allierte anser fortsatt dette som en rød linje som ikke kan krysses. Men hvor lenge? Bare forrige måned rapporterte New York Times at Biden-administrasjonen varmer opp til ideen om å støtte en ukrainsk offensiv på Krim.
Denne strategien er basert på antakelsen om at Russland vil akseptere et militært nederlag og tapet av territoriene de kontrollerer uten å ty til det utenkelige – bruken av atomvåpen. Men dette er en enorm antakelse å risikere menneskehetens fremtid på, spesielt fra de vestlige strateger som har tatt så katastrofalt feil i alle store militære prognoser de siste 20 årene fra Irak til Afghanistan. Sannheten er at fra Russlands perspektiv kjemper de mot det de oppfatter som en eksistensiell trussel i Ukraina, og det er ingen grunn til å tro at de med ryggen mot veggen ikke vil gå til ekstreme tiltak for å garantere landets overlevelse. Som Dmitrij Medvedev, nestleder i Russlands sikkerhetsråd, sa det: «For en atommakt å tape i en konvensjonell krig kan provosere utbruddet av en atomkrig. Atommakter taper bare ikke store konflikter som deres skjebne avhenger av».
Under den kalde krigen ble dette allment forstått av vestlige ledere. Men ved å stadig eskalere støtten til Ukrainas militære nå, ser det ut til at USA og Nato har glemt det, og i stedet nærmer seg et katastrofalt scenario. Som Douglas Macgregor, den tidligere rådgiveren for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, har skrevet: «Hverken vi eller våre allierte er forberedt på å kjempe fullstendig krig med Russland, regionalt eller globalt. Poenget er at hvis det bryter ut krig mellom Russland og USA, bør amerikanerne ikke bli overrasket. Biden-administrasjonen og dens tilhengere i Washington gjør alt de kan for å få det til». Ifølge en rekke eksperter, er en ukrainsk offensiv på Krim en av de mest sannsynlige måtene denne konflikten kan føre til atomkrig. Med unntak av et så ekstremt utfall, og med unntak av en fredelig løsning på konflikten, er det mest sannsynlige scenariet ‘afghaniseringen’ av Ukraina: en langvarig konflikt som potensielt kan vare i årevis, gitt at det er like usannsynlig at Nato vil tillate Ukraina beseiret militært – uansett hva det ville innebære.
Den enkle sannheten er altså at ingen kan «vinne» denne krigen. I mellomtiden øker en langvarig krig bare sannsynligheten for en direkte konflikt mellom Russland og Nato. Dette er nå til og med erkjent av RAND Corporation, den svært innflytelsesrike og ultrahaukaktige amerikanske militære tankesmien. I en ny rapport med tittelen Avoiding a Long War, advarer forfatterne mot risikoen for en «langvarig konflikt», og sier at dette vil føre til «en utstrakt og forhøyet risiko for russisk atombruk og en krig mellom Nato og Russland» som vil sette amerikanske interesser i alvorlig fare. «Å unngå disse to formene for eskalering», hevder de, er derfor «den overordnede amerikanske prioritet» – også viktigere enn å «svekke Russland» eller «tilrettelegge betydelig mer ukrainsk territoriell kontroll». Dette betyr at amerikanske interesser vil være best tjent ved å fokusere på å oppnå «en politisk løsning» som kan levere «varig fred», for eksempel ved å «betinge fremtidig militærhjelp på en ukrainsk forpliktelse til forhandlinger».
Til syvende og sist, bortsett fra katastrofale scenarier, er dette den mest sannsynlige måten krigen vil ende på – med en avtale der ingen av sidene taper eller vinner. Å utsette dette uunngåelige resultatet betyr ganske enkelt å påtvinge Ukraina mer unødvendig død og ødeleggelse – og mer økonomisk lidelse på et kontinent som raskt er på vei mot bristepunktet.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
We are already at war with Russia
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
