oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Regjeringen har det siste året ført en energipolitikk der samsvaret mellom mål og faktisk resultat ikke eksisterer. Målsettingen har offisielt har vært å redusere strømprisen og å sikre den norske forsyningssikkerheten mens den faktiske politikken er den motsatte. Se: Disse skal sitte i strømprisutvalget.
En kolossal prisøkning (som nå også skal nordover). Og regjeringen har konstruert en «strømstøtteordning» der folk kun får tilbake litt av ranet (40 milliarder av 100 milliarder, ifølge Åslaug Haga i «Energi Norge»). Resten skal regjeringen bevilge til bl.a. vindkraftutbygging slik at ordførere og kommunestyrer kan få så mye økonomisk støtte at de aksepterer utbygging av vindkraft, egentlig mot sin vilje.
Tallet på kraftutredninger har vært ufattelig i det siste: Statnett, NVE, UiO, Sintef, en rekke godt betalte konsulentselskaper og også utredninger Energidepartementet har tatt initiativet til (sist den innholdsløse Energiutredningen). Alle skriver omtrent det samme: Norsk «industri» etterspør nå så mye ny energi at Norge trenger minst 60 TWh i løpet av 5-6 år for å unngå kraftunderskudd. Jeg har i flere innlegg det siste året vist at påstanden er usann: Den hypotetiske industrien trenger angivelig 60 TWh ny energi som kun skal sløses bort på elektrifisering av sokkelen, på mer eksport, på hydrogen- og batteriproduksjon osv. For å understøtte det oppdiktede kraftbehovet, har Statnett og kraftselskapene begynt å nekte ny energi til fornuftig oppdatering i mindre, eksisterende bedrifter over hele landet. Ganske ufattelig, helt ufornuftig, men sant.
Når alt dette utredningsarbeidet ender med samme konklusjon, så skyldes det ikke at Norges mest kompetente «eksperter» er hjertens enige om hvordan energipolitikken bør utformes. Den kompakte enigheten skyldes i stor grad at myndigheter og akademiske institusjoner har håndplukket medlemmer til utvalget («eksperter») som har energisynspunkter som stemmer med synspunktene til Støre, Solberg og EU. Dette framgår også av et oppslag i Klassekampen. Her er utvalgets mandat.
Utvalgets leder, Inge Gran, er også direktør ved Sintef Energi som norsk energinæring («Fornybar Norge» som ledes av Åslaug Haga) eier nesten 40 % av. Næringen finansierer tredjeparten av prosjektene ved Sintef Energi. Tilsvarende koplinger til kraftnæringen har også flertallet av de øvrige medlemmer av utvalget. Da kan man lett tenke seg resultatet.
Det pussige er at utvalget i sin tid ble presset gjennom av SV som ledd i budsjettforliket mellom SV og Ap/Sp. SV er ikke direkte misfornøyd med utvalget, fordi SV er enig med hovedtrekkene i regjeringens energipolitikk: Kraftsløseriet skal fortsette – SV er egentlig mot utvidelsen av oljevirksomheten i Barentshavet, men er villig til å akseptere utbygging dersom virksomheten elektrifiseres, dvs. sløser bort nesten 4 TWh årlig, mye mer enn kraftbruken i hele Finnmark. Det er all grunn til å bli like kvalm av Kaski og Haltbrekken som av Støre/Aasland.
Retorikken til Støre/Aasland og Kaski/Haltbrekken er identisk: Alle vil angivelig fremme «det grønne skiftet». Men Støre og Aasland skjønner selvfølgelig at det grønne skiftet er det rene skjære pølsevev som kun skal bidra til å skjerme deres egentlige politiske prosjekt – norsk medlemskap i EU (uten ny folkeavstemning). Men Kaski/Haltbekken svever i illusjonenes verden: De tror at verden blir grønn når verdens utslipp av CO2 vokser og vokser, og når den grønne industrien bare skal utvikles i Norge.
