Ecuador: Enda et sammenbrudd for et nyliberalt prosjekt

0

Av Gustavo A Maranges 7. februar 2023

Det ble holdt regionalvalg i Ecuador søndag [5.2.2023]. Tretten millioner mennesker skulle  velge 5700 (guvernører, ordførere og rådmenn) og de syv rådene for innbyggerdeltakelse og sosial kontroll (borgerråd eller CPCCS) og deres rådgivere og deres varamedlemmer. I tillegg hadde den utøvende makten, under ledelse av Guillermo Lasso, åtte konstitusjonelle folkeavstemningsspørsmål, som var gruppert i tre temaer: sikkerhet, miljø og landets politiske arbeid.

Valget fant sted midt i en økonomisk krise, med det høyeste nivået av usikkerhet man har sett de siste 30 årene, og med en president hvis popularitet knapt når 20 %. Alle disse faktorene virket mot denne nyliberale administrasjonens odds, selv om det knusende nederlaget antyder en mye dypere årsak utover dagens situasjon. 

Den store vinneren ved denne anledningen var «Union for a Hope» (UNES) koalisjonen, hvis mest synlige medlem er partiet Revolución Ciudadana (RC) ledet av den tidligere presidenten, Rafael Correa, som er i politisk eksil i Belgia. I mellomtiden var den andre styrken Pachakutik-partiet, som vant noen guvernørverv og ordførerverv, spesielt i Amazonas- og Andesregionene i landet. Nederlaget til Lassos parti Creating Opportunities (CREO) var så rungende at det knapt klarte å vinne mer enn ett enkelt ordførerverv, og det var kun mulig takket være en allianse med andre politiske krefter.

Denne triumfen kan bare sees på som et rungende comeback for de ecuadorianske venstrekreftene. De overvant sviket til  Lenin Moreno med hans skarpe sving til høyre etter at han ble president. Disse svikene forårsaket interne tvister og konstant juridisk trakassering og mediekaos. Den ecuadorianske venstresiden, ledet av Correa, tapte ikke bare presidentvalget i 2021, men vant heller ikke mer enn to borgermesterposter i det forrige regionale valget i 2019.

I dag, etter at man hadde telt over 97 % av stemmene, vant den samme politiske kraften (UNES) 7 av 23 guvernørverv: i Pichincha, Azuay, Santo Domingo, Santa Elena, Manabi og Guayas. Det representerer ikke bare det største antallet for et enkelt parti, men også landets 7 mest folkerike og viktige provinser. I tillegg til det vant de minst 6 borgermesterposter i provinshovedsteder, blant dem Quito (Pichincha) og Guayaquil (Guayas), de to viktigste byene i landet.

I Guayaquil, en konservativ høyborg de siste 31 årene og regnet som landets økonomiske sentrum, beseiret kandidaten Aquiles Alvarez favoritten Cynthia Viteri. I Quito vant samtidig sosiologen Pavel Muñoz, som tidligere hadde ulike stillinger innenfor Correas administrasjoner. I tillegg tok RC 8 av de 21 valgte byrådene. Disse suksessene ble oppnådd uten allianser med andre partier, noe som peker på styrken til RC i de viktigste bysentrene.

Et annet oppmuntrende faktum er at for første gang i Ecuadors historie har en urfolkskvinne blitt valgt til ordfører. Hun heter Diana Caiza, er 36 år gammel og har blitt utnevnt av Pachakutik til å stille som ordfører i Andesfylket Ambatos.

I ‘Council for Citizen Participation and Social Control (CPCCS)’ oppnådde ingen politisk gruppe flertall. Selv om kandidater for denne institusjonen ikke kan tilhøre noe politisk parti, kan de støttes av dem under kampanjene sine. Tre valgte rådmenn ble støttet av UNES, to andre av det konservative Social Christian Party (PSC), mens de to andre ikke hadde noen politisk tilknytning til et parti.

Til tross for at det mangler flertall, er det et meget positivt resultat, som vil gi venstrekreftene stor innflytelse over utnevnelsen av ny riksrevisor, justisminister, ombudsmann og rettsråd, som alle er ledige i dag. Tilsvarende er CPCCS ansvarlig for å utnevne ytterligere 65 andre ledende stillinger i regjeringen.

Konstitusjonelle folkeavstemningsresultater

Dette var den andre, og kanskje den viktigste, seieren for den ecuadorianske venstresiden. Etter at 90 % av stemmene var talt, aksepterte Lasso hele omfanget av nederlaget. Meningsmålinger viste at bare 5 % av velgerne ville stemme «Nei» til alle hans såkalte reformtiltak, mens over 60 % ville avgi blandede stemmer. Men meningsmålingene var feil, og det enstemmige avslaget oversteg 50 %, og ikke en eneste av Lassos reformer gikk igjennom.

Den mest bittert utkjempede striden var over det første spørsmålet, som handlet om utlevering av narkotikaforbrytere, men avstemningen endte med at 52% til 48% favoriserte «Nei». Resten av spørsmålene ble alle avvist med 10 % margin. De mest avviste forslagene gjaldt CPCCS. Regjeringen forsøkte praktisk talt å drepe denne institusjonen ved å overføre sine mest relevante oppgaver til nasjonalforsamlingen, en institusjon som har lavest innbyggergodkjenning og hvor høyresiden har langt mer kontroll.

For bare noen dager siden hadde vi en artikkel med tittelen «Ecuador: En konstitusjonell folkeavstemning ment å styrke kontrollen over eliter». I den avslørte vi de mulige effektene av Lassos reformer. Å akseptere dem ville ha betydd kapitulasjon fra arbeiderklassen og minoritetene til den nyliberale økonomiske eliten. Men heldigvis var de fleste ecuadorianere klar over dette, og delte på en eller annen måte våre kriterier om at dette var ment som et angrep på deres demokratiske normer.

Enkelte medier, som den spanske avisen «El País», beskrev resultatene som «uventede», noe som kan skyldes en overfladisk analyse eller, på en svært subtil måte å si, at det var et betydelig nederlag for den nyliberale modellen. Mange har en tendens til å begrense årsakene til seieren til dagens situasjon i Ecuador, eller at det er en straffeavstemning mot Lasso, men vi får se hvordan det hele utvikler seg.

Ecuador er for tiden det tredje mest utrygge landet i regionen, med antallet voldelige dødsfall som dobles i 2022 (4500 drap, det høyeste på 30 år) sammenlignet med 2021 (2045 drap). Den organiserte kriminaliteten har styrket seg, noe fengselsopptøyene viser. I tillegg ble to kandidater myrdet for første gang i landets historie, en av dem kvelden før valget. Han vant forresten posthumt på vegne av UNES. En annen faktor i nederlaget til Lassos regjering er dens manglende evne til å redusere inflasjonen, og hans totale kapitulasjon overfor IMF som har økt Ecuadors gjeld ytterligere og forårsaket mer sosial misnøye.

Å ikke ta hensyn til folkets politiske samvittighet er å undervurdere deres kultur. Hvordan skulle vi ellers kunne forklare hvordan Rafael Correa, som er i eksil, for tiden er den politikeren med høyest godkjenning i landet, til tross for at han har høyresidens forankrede medier og juridiske maskineri mot seg?

I politiske termer ser Lasso og hans CREO-parti ut til å være dødelig såret, og det vil i stor grad komplisere ledelsen hans de neste to årene. Valget må med andre ord ikke bare sees på som en umiddelbar seier mot bankene og oligarkene, men også som noe som vil påvirke presidentvalget i 2025 positivt; til fordel for venstrekreftene. Avslutningsvis er det trygt å si at på grunn av besluttsomheten til folket ved valglokalene og presidentens avvisning, er ikke Ecuador lenger den regionale høyresidens høyborg som det var for bare noen dager siden.


Kilde: Resumen Latinoamericano – USA            

Ecuador: The Crumbling of another Neo-liberal Restoration Project

Oversatt av Bertil Carlman.

Forrige artikkelSlik er det i velferds-Norge
Neste artikkelBallongferden
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.