oss 100 kroner!
Verken vi eller våre allierte er klar for å utkjempe regional eller global fullskala krig med Russland
Av Douglas Macgregor – 26. januar 2023
Inntil Washington bestemte seg for å konfrontere Moskva med en eksistensiell militær trussel i Ukraina, begrenset den bruk av amerikansk militærmakt til konflikter som amerikanerne hadde råd til å tape, kriger med svake motstandere i utviklingsland fra Saigon til Bagdad som ikke utgjorde en eksistensiell trussel for amerikanske styrker eller amerikansk territorium. Denne gangen – en stedfortrederkrig med Russland – er annerledes.
I motsetning til Washingtons tidlige håp og forventninger, kollapset Russland hverken internt eller kapitulerte for Vestens krav om regimeskifte i Moskva. Washington undervurderte Russlands samfunnsmessige samhold, dets latente militære potensial og dets relative immunitet mot vestlige økonomiske sanksjoner.
Som et resultat svikter Washingtons stedfortrederkrig mot Russland. USAs forsvarsminister Lloyd Austin var uvanlig ærlig om situasjonen i Ukraina da han sa til de allierte i Tyskland på Ramstein Air Base 20. januar: «Vi har et mulighetens vindu her mellom nå og våren», og innrømmet: «Det er ikke lang tid».
Alexei Arestovich, president Zelenskys nylig sparkede rådgiver og uoffisielle ‘spinnmester’, var mer direkte. Han uttrykte sin egen tvil om at Ukraina kan vinne krigen med Russland, og stiller nå spørsmål ved om Ukraina i det hele tatt vil overleve krigen. Ukrainske tap – minst 150 000 døde inkludert 35 000 savnede i aksjon og antatt døde – har svekket ukrainske styrker fatalt, noe som har resultert i en skjør ukrainsk defensiv holdning som sannsynligvis vil brytes opp under den knusende vekten av angripende russiske styrker i løpet av de neste ukene.
Ukrainas materielltap er like alvorlige. Disse inkluderer tusenvis av stridsvogner og pansrede infanteri-kampkjøretøyer, artillerisystemer, luftforsvarsplattformer og våpen av alle kaliber. Dette inkluderer tilsvarende syv år med Javelin-missilproduksjon. I en setting der russiske artillerisystemer kan skyte nesten 60 000 skudd av alle typer – raketter, missiler, droner og hard ammunisjon – om dagen, er ukrainske styrker hardt presset for å svare disse russiske salvene med 6 000 skudd daglig. Nye våpen- og ammunisjonspakker for Ukraina kan berike Washington-samfunnet, men de kan ikke endre disse forholdene.
Forutsigbart vokser Washingtons frustrasjon over det kollektive Vestens manglende evne til å demme opp for strømmen av ukrainske nederlag. Faktisk er frustrasjonen raskt i ferd med å gå over i desperasjon.
Michael Rubin, en tidligere Bush-oppnevnt og ivrig tilhenger av USAs permanente konflikter i Midtøsten og Afghanistan, uttrykte sin frustrasjon i en artikkel i magasinet 1945 som hevdet at «hvis verden lar Russland forbli en enhetlig stat, og hvis den lar Putinismen fortsette etter Putin, bør Ukraina da få lov til å inneha sin egen kjernefysiske avskrekking, enten de blir med i NATO eller ikke». På overflaten er forslaget uforsvarlig, men uttalelsen gjenspeiler angsten i Washington for at ukrainsk nederlag er uunngåelig.
NATOs medlemmer var aldri sterkt samlet bak Washingtons korstog for å svekke Russland fatalt. Regjeringene i Ungarn og Kroatia erkjenner ganske enkelt den bredere europeiske offentlighetens motstand mot krig med Russland og mangel på støtte til Washingtons ønske om å utsette Ukrainas forutsigbare nederlag.
Selv om Berlin var sympatisk med det ukrainske folket, støttet den ikke fullstendig krig med Russland på Ukrainas vegne. Nå er tyskerne også urolige over den katastrofale tilstanden til de tyske væpnede styrkene.
Den pensjonerte generalen for det tyske luftvåpenet (tilsvarende fire stjerner) Harald Kujat, tidligere leder av NATOs militærkomité, gikk hardt ut mot Berlin for å la Washington overkjøre Tyskland i konflikt med Russland, og bemerket hvordan tyske politiske ledere i flere tiår aktivt avvæpnet Tyskland og dermed fratok Berlin autoritet eller troverdighet i Europa. Selv om de er aktivt undertrykt av den tyske regjeringen og media, gir hans kommentarer sterk gjenklang hos de tyske velgerne.
De harde fakta er at i sine forsøk på å sikre seier i sin stedfortrederkrig med Russland, ignorerer Washington den historiske virkeligheten. Fra 1200-tallet og fremover var Ukraina en region dominert av større, mektigere nasjonale makter, enten det var litauisk, polsk, svensk, østerriksk eller russisk.
I kjølvannet av første verdenskrig forsøkte Polen å få til en uavhengig ukrainsk stat for å svekke det bolsjevikiske Russland. I dag er Russland ikke kommunistisk, og Moskva søker heller ikke ødeleggelsen av den polske staten slik Trotskij, Lenin, Stalin og deres tilhengere gjorde i 1920.
Så hvor er Washington på vei med sin stedfortrederkrig mot Russland? Spørsmålet fortjener et svar.
Søndag 7. desember 1941 var USAs ambassadør Averell Harriman sammen med statsminister Sir Winston Churchill og spiste middag hjemme hos Churchill da BBC sendte nyheten om at japanerne hadde angrepet den amerikanske marinebasen i Pearl Harbor. Harriman ble synlig sjokkert. Han gjentok ganske enkelt ordene: «Japanerne har angrepet Pearl Harbor».
Harriman trengte ikke ha blitt overrasket. Roosevelt-administrasjonen hadde praktisk talt gjort alt i sin makt for å få Tokyo til å angripe amerikanske styrker i Stillehavet med en rekke fiendtlige politiske beslutninger som kulminerte med Washingtons oljeembargo sommeren 1941.
I andre verdenskrig var Washington heldig med timing og allierte. Denne gangen er det annerledes. Washington og dets NATO-allierte tar til orde for en fullverdig krig mot Russland, ødeleggelsen og oppløsningen av den russiske føderasjonen, samt ødeleggelsen av millioner av liv i Russland og Ukraina.
Washington viser følelser. Washington tenker ikke, og er også åpenlyst fiendtlig mot empiri og sannhet. Hverken vi eller våre allierte er forberedt på å utkjempe fullskala krig med Russland, regionalt eller globalt. Poenget er at hvis det bryter ut krig mellom Russland og USA, bør amerikanerne ikke bli overrasket. Biden-administrasjonen og dens anhengere fra begge partier i Washington gjør alt de kan for å få det til.
Originalen finner du her:
This Time It’s Different
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Douglas Macgregor, oberst (pensjonert) er seniorstipendiat i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
