oss 100 kroner!
Storbritannia har planlagt eller utført over 40 forsøk på å fjerne utenlandske regjeringer i 27 land siden slutten av andre verdenskrig, som involverer etterretningstjenestene, skjulte og åpne militære intervensjoner og drap, skriver Declassified UK.
Av Mark Curtis, 12. januar 2023
MI6 arrangerte drapet på Kongos første demokratisk valgte president Patrice Lumumba i 1961. (Foto: Bettmann via Getty)
Sannsynligvis er det mest kjente kuppet iscenesatt av britisk etterretning siden 1945, styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering i 1953 – en operasjon planlagt sammen med CIA. Storbritannia har vært involvert i minst 41 andre forsøk på å styrte regjeringer siden slutten av andre verdenskrig.
Disse har variert fra etterretningsledede til militærledede operasjoner, både åpne og skjulte, noen har vært vellykkede, sett fra Whitehalls synspunkt, mens mange ikke har klart å nå sine mål.
Mange er fortsatt lite kjent, mens andre er innhyllet i hemmelighold, med bare noen få detaljer som har dukket opp.
Året 1953 var travelt for Whitehall-planleggere siden de, i tillegg til å fjerne Mohammed Mossadeq i Iran, sendte en kanonbåt for å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Britisk Guyana, ledet av den populære nasjonalisten Cheddi Jagan.
Samtidig fremmet Storbritannia anti-regjeringspropagandaoperasjoner i en annen latinamerikansk stat, Guatemala. Den britiske kampanjen beredte grunnen for den CIA-konstruerte styrtingen av en annen nasjonalistisk og demokratisk valgt regjering under Jacobo Arbenz i 1954.
Som om dette ikke var nok, var britiske hemmelige agenter på den tiden også opptatt med å planlegge fjerning og drap på Egypts president Gamal Abdel Nasser, i forskjellige planer, etter at Nasser tok makten i en nasjonalistisk revolusjon i 1952.
Nassers maktovertakelse utfordret Storbritannias posisjon i Midtøsten og stabiliteten til de undertrykkende, konservative monarkiene – mange av dem nær middelalderske av natur – som Whitehall, da og nå, støttet opp om, spesielt i Gulf-regionen.
Faktisk var det slike nasjonalistiske krefter som var Storbritannias hovedfiender i den såkalte ‘tredje verden’ etter 1945, selv om vanlige journalister og akademikere skrev uendelig om den sovjetiske trusselen og den kalde krigen.
Nådeløs planlegging
På 1950-tallet var den britiske planleggingen av regimeendring nådeløs, med ytterligere kjente operasjoner utarbeidet for å fremme opprør mot nasjonalistiske regjeringer i Syria i 1956 og i 1957, ingen av disse ble fullt ut implementert.
En plan som ble satt i verk, var imidlertid den skjulte krigen som ble igangsatt sammen med USA i Indonesia – ment å stimulere til et opprør mot president Sukarno, som begynte på landets utallige ytre øyer. Det er fortsatt en av Storbritannias minst kjente skjulte operasjoner, og mislyktes til slutt.
Sukarno ble imidlertid styrtet et tiår senere, i et av det 20. århundres verste blodbad, vedtatt av det indonesiske militæret under general Suharto. De offentliggjorte dokumentene viser at Storbritannia støttet 1965/66-nedslaktingene av kommunister, venstreorienterte og vanlige landsbyboere, og drepte hundretusener av mennesker.
Storbritannia gjennomførte medieoperasjoner for å motvirke Sukarno og leverte skjulte meldinger til generalene som forsikret dem om Storbritannias samtykke i deres overtakelse. Suharto styrte Indonesia, og tydde ofte til ren brutalitet, i tre tiår.
Styre verden?
Gjennom 1960-tallet var det lite svikt i Whitehall-tjenestemennenes tro på at de kunne sette ved makten hvem de ville, i hvert fall i enkelte land.
I 1961 tyder bevis på at de hadde en hånd med i drapet på Patrice Lumumba, Kongos første demokratisk valgte leder som ble utsatt for en ondskapsfull MI6- og CIA-kampanje for å styrte ham, før han ble fanget og torturert.
Medieoperasjoner fra utenriksdepartementets beryktede avdeling for informasjonsforskning – en propagandaenhet opprettet i 1948 – bidro også til å styrte Brasils João Goulart i 1964. Hans program for ambisiøse landreformer og utvidelse av stemmeretten til Brasils analfabeter opprørte landets politiske, militære og forretningselite – og CIA som til slutt bidro til å fjerne ham.
Nå sørget Storbritannia for at Cheddi Jagan – som hadde gjort comeback etter å ha blitt fjernet ti år tidligere – ikke kunne konsolidere sin makt i Britisk Guyana, da tjenestemenn rigget systemet i et konstitusjonelt kupp for å sikre at han ikke kunne velges igjen.
Midten av 1960-tallet var også en epoke med palasskupp i Storbritannias klientstater i Gulf-regionen.
I 1964 hjalp britiske militære offiserer basert i Saudi-Arabia, som var rådgivere for den saudiske nasjonalgarden, prins Faisal med å fjerne sin eldre bror, kong Saud. Året etter sponset britene fjerningen av herskeren av emiratet Sharjah – Saqr bin Sultan al-Qasimi – til fordel for en annen – Khalid bin Mohammed Al Kasimi.
Så året etter gjennomførte de en lignende øvelse i et annet emirat, Abu Dhabi, og erstattet igjen herskeren med hans bror – Zayed bin Sultan Al Nayhan, far til den nåværende presidenten i De forente arabiske emirater.
I 1970 kom et kupp i en annen tett kontrollert britisk marionettstat – Oman – som ble organisert av britiske offiserer. De satte inn Sultan Qaboos, som styrte med jernhånd i ytterligere 50 år til sin død i 2020.
Drapet på Gaddafi – og noen få andre
Nesten så snart Muammar Gaddafi tok makten i et militærkupp i Libya i 1969 og nasjonaliserte britiske oljeoperasjoner, forsøkte Storbritannia å fjerne ham. Først kom et planlagt opprør og kupp i 1970-71, som imidlertid ikke ble gjennomført.
Over et tiår senere tilbød Storbritannia sine flybaser til amerikanske krigsfly som utførte luftangrep på Tripoli, Libyas hovedstad, som var rettet mot Gaddafis bosted og drepte noen få dusin mennesker, men ikke ham.
Storbritannia prøvde igjen 10 år senere, i 1996, da MI6 i hemmelighet finansierte islamistiske militante for å myrde Gaddafi i byen Sirte, en operasjon som igjen drepte tilskuere, men ikke den libyske herskeren.
I 2011 fikk Storbritannia tak i ham, og lanserte en stor luftkampanje og skjult støtte til islamistiske militante på bakken for endelig å styrte regimet, med Gaddafi som ble drept i oktober samme år.
Det var imidlertid ikke bare Gaddafi, Nasser og Lumumba som antas å ha blitt målrettet for drap, ifølge bevis som har dukket opp. Tidligere MI6-offiser Richard Tomlinson hevdet at MI6 utarbeidet planer om å drepe den jugoslaviske lederen Slobodan Milosevic i 1992.
Så er det Uganda. I 1969 har det blitt hevdet at Storbritannia planla drapet på president Milton Obote – som Storbritannia konfronterte på grunn av hans nasjonalistiske økonomiske politikk og hans motstand mot apartheidstaten Sør-Afrika.
På midten av 1970-tallet foreslo statsminister Harold Wilson å myrde den morderiske Idi Amin, Obotes etterfølger. På slutten av 1970-tallet sa utenriksminister David Owen at han også foreslo å myrde Amin, som til slutt levde ut sine dager i eksil i Saudi-Arabia.
Flere kupp
Gjennom flere tiår med forsøk på å likvidere Gaddafi og andre, satte Storbritannia i gang andre operasjoner for å fjerne regjeringer, for det meste har lite informasjon dukket opp og mye er fortsatt uklart.
Mens Afrika, Asia og Latin-Amerika var det viktigste sjakkbrettet for britiske planleggere, var Europa ikke utenfor agendaen. I 1976 peker bevis på britisk involvering i et kuppkomplott for å velte regjeringen i Italia, på et tidspunkt da det italienske kommunistpartiet (PCI) så ut som om det kunne vinne eller påvirke den neste regjeringen.
Rapporter antyder også at MI6 var involvert i to kupp i Aserbajdsjan, i 1992 og 1993, for å fremme britiske – spesielt BPs – oljeinteresser i landet. Få detaljer er kjent om disse episodene. Et av de senere medieoppslagene som beskriver operasjonene ble trukket, antagelig virkningen av en regjerings D-Notice*, og lite har dukket opp siden. *(D-notice: En forsvarsmelding, tidligere en offisiell anmodning til nyhetsredaktører om ikke å publisere eller kringkaste artikler om spesifiserte emner av hensyn til nasjonal sikkerhet, erstattet i 1993 med DA-notice. Overs. merkn.)
I løpet av det siste tiåret har britiske hemmelige operatører vært aktive i forsøket på å fjerne regjeringer. Bashar Assad i Syria har vært målet for en årelang britisk operasjon for å trene og støtte den væpnede opposisjonen, og for å fremme medie- og hjelpeoperasjoner til støtte for regimeskifte.
I Latin-Amerika har Declassified avslørt at den britiske ambassadøren støttet høyrekuppet mot president Evo Morales i 2019, og at Storbritannias interesser i å sikre tilgang til litium spilte en nøkkelrolle.
I Venezuela anerkjente Storbritannia, sammen med flere andre vestlige land, en alternativ regjering til Nicolas Maduro i 2019, og støttet Juan Guaido som «midlertidig president». Storbritannia har også nylig fremmet medie– og NGO-prosjekter for å støtte den venezuelanske opposisjonen.
Dette har sluttet seg til rekkene av mislykkede britiske operasjoner for regimeendringer, siden Guaido tidlig i 2023 ble tvunget til å trekke seg da Venezuelas kongress oppløste hans ‘regjering’.
Kupp ønskes velkommen
Denne listen over kupp og omveltninger er voksende – ytterligere eksempler og detaljer vil uten tvil sildre ut i fremtiden. Hva denne listen ikke inkluderer er de kuppene som Storbritannia ønsket velkommen, men ikke spilte en direkte rolle i, så langt det er kjent.
For eksempel viser de nedgraderte dokumentene at den britiske regjeringen sterkt ønsket velkommen det blodige kuppet ledet av general Augusto Pinochet, som styrtet Chiles demokratisk valgte Salvador Allende i 1973.
Britiske tjenestemenn ga også sterk støtte til Idi Amin da han tok makten i Uganda i 1971, og kan ha hatt en hånd med i overtakelsen, etter lenge å ha ønsket å fjerne forgjengeren, Obote.
Det følgende tiåret støttet Margaret Thatchers regjering sterkt den amerikanske invasjonen av Panama i 1989, med den hensikt å styrte Manuel Noriega. Hun støttet også – først motvillig – offentlig Washingtons intervensjon i Grenada i 1983, som fjernet regjeringen til Maurice Bishop, som senere ble henrettet.
Ondartet, godartet
Noen av de britiske intervensjonene har vært mot undertrykkende, ondsinnede krefter. I de tidlige etterkrigsårene var de skjulte operasjonene i Ukraina og de baltiske statene ment å fremme opprør mot Stalins brutale fremvoksende styre.
Iraks Saddam Hussein, et annet konsekvent britisk mål fra 1990-tallet, var et monster. Men han begynte å være et monster på 1980-tallet da Storbritannia bevæpnet og handlet med ham for å bekjempe Ayatollah Khomeinis Iran i Iran-Irak-krigen.
Libyas Gaddafi var neppe godartet, men hans tyranni, som førte til utvikling for mange i Libya, kan virke positivt sammenlignet med terrorisme, anarki og pågående krig etter den britiske intervensjonen i 2011.
Men mange britiske kupp har vært spesielt rettet mot progressive, folkelige krefter – bevisst for å fjerne dem til fordel for regjeringer som fremmer britiske og vestlige økonomiske interesser.
Mossadeqs gryende demokrati ble styrtet til fordel for Anglo-Iranian Oil Corporation, en forløper for BP. Cheddi Jagans regjering ble fjernet fordi hans økonomiske politikk, som kom Guyanas fattige til gode, truet britiske sukker- og bauxittinteresser.
Lumumba, Arbenz og Goulart var andre som presenterte en venstreorientert utviklingsmodell som et alternativ til pro-konsernpolitikk, fremmet i London og Washington, denne utviklingsmodellen ga positive utsikter for millioner av fattige mennesker i utviklingsland.
Det var i stor grad av denne grunn at de ble ofre for britisk og amerikansk makt.
Først publisert av DeClassified UK:
Britain’s 42 coups since 1945
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
