oss 100 kroner!
Av Scott Ritter
Spesielt for Consortium News, 24. januar, 2023
Vestens godkjenning av mer militær bistand til Kiev risikerer marerittet med atomkrig, svikter ukrainske forventninger og taler aggressivt mot historien fra andre verdenskrig, nedfelt i et fremtredende sovjetisk krigsminnesmerke i Berlin.
På tirsdag besluttet Det hvite hus at det ville sende rundt 30 M1 Abrams-stridsvogner til Ukraina, som ble sett på som politisk dekke for Tyskland, som bestemte seg for å sende 14 Leopard 2-stridsvogner til Kiev.
Tidlig om morgenen den 2. mai 1945, aksepterte general Vasilij Tsjujkov, kommandør av Sovjets 8. gardearmé, overgivelsen av den tyske garnisonen i Berlin.
To dager før hadde soldater fra 150. geværdivsjon, en del av Sovjets 5. Sjokkarmé, hevet seiersbanneret til Den røde armé over Riksdagen. En time etter at banneret gikk opp, begikk Adolf Hitler og hans elskerinne, Eva Braun, selvmord i hans studerkammer inne i Førerbunkeren.
Tsjujkov, helten fra Stalingrad hvis medtatte 62. armé ble omdøpt til 8. gardearmé til ære for deres seier i å holde byen i møte med et massivt tysk angrep, hadde ført sine tropper inn i hjertet av nazisthovedstaden, og kjempet mot hardnakket nazistisk motstand i Tiergarten-distriktet i Berlin, hvor hulen til det nazistiske beistet befant seg. Den sovjetiske generalen ble belønnet for sine soldaters mot og offer ved å være i posisjon til å akseptere den tyske overgivelsen.
Til ære for denne prestasjonen og offeret det innebar, innviet den sovjetiske hæren i november 1945 et minnemonument langs Tiergarten. Konstruert av rød marmor og granitt fjernet fra ruinene av Adolf Hitlers nye Rikskanselli, består monumentet av en konkav kolonnade av seks sammenføyde akser flankert av Den røde armés artilleri og et par T-34 stridsvogner, med en gigantisk bronsestatue av en seirende soldat fra den røde armé, som står vakt på midtsøylen.
Fra 1945 til 1993, da den russiske hæren trakk seg tilbake fra Berlin, sto sovjetiske soldater vakt over monumentet. Siden den gang har monumentet blitt opprettholdt i henhold til vilkårene i den tyske gjenforeningstraktaten fra 1990, som brakte Vest- og Øst-Tyskland sammen i kjølvannet av Berlinmurens fall.
Skåret inn i monumentets granitt, i kyrilliske bokstaver, er en inskripsjon som lyder «Evig ære til heltene som falt i kamp mot de tyske fascistiske okkupantene for Sovjetunionens frihet og uavhengighet.»
I en vending som må få Vasilij Tsjujkov og de sovjetiske heltene som krigsminnesmerket i Tiergarten var dedikert for, til å snu seg i graven, har fascismens krefter nok en gang reist sine avskyelige hoder, denne gangen manifestert i en ukrainsk regjering motivert av den nynazistiske, ultranasjonalistiske ideologien til Stepan Bandera og hans like.
Bandera og hans morderiske bevegelse hadde blitt fysisk beseiret av sovjetiske styrker i tiåret etter slutten av andre verdenskrig. Imidlertid overlevde ideologien i en vest-ukrainsk diaspora, dannet av overlevende fra den bevegelsen som fant trygg havn i Vest-Tyskland (hvor Bandera selv bosatte seg til han ble myrdet av det sovjetiske KGB i 1959); Canada (der Chrystia Freeland, barnebarnet til en tidligere utgiver av pro-Bandera-propaganda, er fungerende visestatsminister), og USA (der tilhengerne av Stepan Bandera har bygget en «heltepark» utenfor Ellenville, New York, inkludert en byste av Bandera og andre nynazistiske ukrainske ultranasjonalister.)
[Relatert: SCOTT RITTER: Dødslisten]
Ideologien overlevde også i skyggene i de vestukrainske distriktene som hadde blitt absorbert av Sovjetunionen etter oppdelingen av Polen i 1939, og senere, etter at sovjetiske styrker okkuperte disse områdene i 1945.
CIA-finansiert politisk undergrunn
Fra 1956 (etter avstaliniseringspolitikken som ble innført av den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov i kjølvannet av hans «hemmelige tale» til medlemmer av kommunistpartiet), ble tusenvis av medlemmer av Den ukrainske opprørshæren (UPA)/Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, Bandera (OUN-B), som hadde blitt arrestert og dømt av sovjetiske myndigheter, løslatt fra Gulag og returnerte til sine hjem, tilsynelatende for å bli reintegrert i det sovjetiske samfunnet. Denne reintegreringen materialiserte seg imidlertid aldri.
I stedet opererte ukrainske fascister, finansiert av CIA, som en politisk undergrunn, drev sabotasjeoperasjoner og oppildnet til antisovjetisk/antirussisk ideologi i blant en befolkning der tanken om ukrainsk nasjonalistisk ideologi var sterke.
[Relatert: JOE LAURIA: Om nynazismens innflytelse i Ukraina]
Etter Sovjetunionens sammenbrudd på slutten av 1991, dukket disse ukrainske nasjonalistene opp fra skyggene og begynte å organisere seg i politiske partier støttet av gjenger av voldelige ekstremister, som gjennom fysiske trusler kunngjorde en personkult bygget rundt personen Stepan Bandera.
Politiske partier som Svoboda («Frihet») og Høyre sektor ble stiftet. Selv om de manglet støtte blant flertallet av den ukrainske befolkningen, var disse gruppene i stand til å utnytte sin forkjærlighet for organisering og vold til å utgjøre en dominerende rolle i opptøyene som brøt ut på Maidan-plassen i Kiev, tidlig i 2014, som førte til at den demokratisk valgte ukrainske presidenten Victor Janukovitsj ble kastet og hans erstatning ble en regjering av mennesker håndplukket av USA, inkludert den fremtidige statsministeren, Arseniy Yatsenyuk.
En avlyttet telefonsamtale mellom assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør til Ukraina, Geoffrey Pyatt, som fant sted i dagene før Janukovitsj ble kastet i februar 2014, fikk Nuland til å posisjonere Yatsenyuk som den fremtidige lederen av Ukraina, og i denne sammenheng oppmuntret aktivt Yatsenyuk til å koordinere med Oleh Tyahnybok, lederen av Svoboda, som ble åpent støttet av væpnede radikalere fra Høyre sektor.
Den tette koordineringen mellom den nye post-Maidan-regjeringen i Ukraina og pro-Bandera partiene, Svoboda og Høyre sektor politikk, manifesterte seg i at disse organisasjonene hadde en overdimensjonert rolle i ukrainske sikkerhetssaker.
Som eksempel ble Dmytro Yarosh, den tidligere sjefen for Høyre sektor, rådgiver for øverstkommanderende for de ukrainske væpnede styrker, general Valerii Zaluzhnyi. I den rollen hadde Yarosh tilsyn med innlemmelsen av mange frivillige enheter fra Høyre sektor i de vanlige væpnede styrkene i Ukraina.
En av enhetene som er opprettet på grunn av denne omorganiseringen er den 67. Separate mekaniserte brigade, som siden november 2022 har gjennomgått opplæring i Storbritannia.
Det faktum at NATO-medlemmer, slik som Storbritannia, er aktivt involvert i trening av ukrainske styrker er veletablert. I juli 2022 kunngjorde det britiske forsvarsdepartementet at det ville begynne å trene omtrent 10 000 ukrainske tropper hver fjerde måned.
At de spiller en aktiv rolle i å gi kamptrening til ivrige nynazistiske militære formasjoner, er noe vestlige medier ser ut til å unngå å fortelle.
Kontaktgruppen for Ukrainas forsvar
Saken er imidlertid langt mer kompleks og kontroversiell enn bare å gi grunnleggende militær trening til noen tusen tilhengere av Stepan Banderas hatefulle ideologi.
Den 67. separate mekaniserte brigade vil trolig være en av tre ukrainske brigadestore formasjoner som vil bli trent og utstyrt ved hjelp av milliarder av dollar i militær assistanse som nylig ble godkjent under den åttende sesjonen i kontaktgruppen for Ukrainas forsvar.
Kontaktgruppen ble først sammenkalt på den viltvoksende amerikanske flyvåpenbasen i Ramstein, Tyskland, i april 2022, og har tjent som den primære mekanismen for koordinering mellom Ukrainas væpnede styrker og NATO angående levering av trening og materiell støtte til det ukrainske militæret.
Den siste sammenkallingen av kontaktgruppen på Ramsteinbasen fant sted i skyggen av et intervju gitt av sjefen for de ukrainske væpnede styrker, general Valerii Zaluzhnyi, til The Economist, i desember 2022. Ifølge Zaluzhnyi var det primære problemet Ukraina sto overfor, nødvendigheten «for å holde denne linjen [dvs. det defensive beltet Soledar-Bakhmut] og ikke miste mer terreng».
Siden det intervjuet har Soledar falt til russerne, og Bakhmut er truet med å bli omringet. Videre er russiske styrker på offensiven nord og sør for Bakhmut-fronten, i noen tilfeller rykker de frem opp til syv kilometer per dag.
Zaluzhnyi uttalte også at den andre prioriteten for Ukraina var
«å gjøre seg klar for denne krigen som kan skje i februar [2023]. Å kunne føre en krig med friske styrker og reserver. Våre tropper er alle bundet opp i kamper nå, de blør. De blør og blir holdt sammen utelukkende av mot, heltedåder og deres kommandanters evne til å holde situasjonen under kontroll.»
Den ukrainske kommandanten bemerket at «krigen» i februar ville få Ukraina til å gjenoppta angrepet:
«Vi har gjort alle beregningene, hvor mange stridsvogner, artilleri vi trenger og så videre og så videre. Dette er hva alle trenger å konsentrere seg om akkurat nå. Måtte soldatene i skyttergravene tilgi meg, det er viktigere å fokusere på akkumulering av ressurser akkurat nå for de mer langvarige og tyngre kampene som kan begynne neste år.»
Målet med denne offensiven, sa Zaluzhnyi, var å presse Russland tilbake til grensene som eksisterte 23. februar 2022, dagen før starten på den russiske invasjonen. Han indikerte også at frigjøringen av Krim var et mål.
«For å nå grensen til Krim, må vi per i dag dekke en avstand på 84 km til Melitopol [en strategisk by sør i Donetsk-republikken]. Forresten, dette er nok for oss, fordi Melitopol ville gi oss full ildkontroll over landkorridoren, fra Melitopol kan vi allerede skyte på Krim-eidet».
Zaluzhnyi utstrålte tillit. «Jeg vet at jeg kan slå denne fienden,» sa han. «Men jeg trenger ressurser. Jeg trenger 300 stridsvogner, 600-700 IFVs [infanterikjøretøyer], 500 haubitser. Da tror jeg det er helt realistisk å komme til linjene fra 23. februar, 2022». (Overs. tillegg)
Zaluzhnyi snakket om et kommende møte med den amerikanske general Milley, leder av Joint Chiefs of Staff.
«Jeg vil fortelle ham [Milley] hvor mye det er verdt, hvor mye det koster. Hvis vi ikke får det, vil vi selvfølgelig kjempe til siste slutt. Men som en filmkarakter sa: ‘Jeg går ikke god for konsekvensene.’ Konsekvensene er ikke vanskelig å forutse. Dette er hva vi må gjøre.»
Kort sagt, Zaluzhnyi sa at han kunne vinne krigen mot Russland hvis han mottok den forespurte mengden militært utstyr. Ellers vil Ukraina trolig tape konflikten.
Den åttende sesjonen
Den åttende sesjonen i kontaktgruppen på Ramsteinbasen ble sammenkalt den 20. januar, og ukrainerne presset hardt på for at deres vestlige allierte skulle gi den materielle støtten Zaluzhnyi hadde bedt om.
Forsvarsministre fra mer enn 50 land deltok, deriblant Ukrainas Oleksii Reznikov, som talte på Davos World Economic Forum noen dager før Ramstein-møtet, erklærte at «Vi [Ukraina] utfører NATOs oppdrag i dag. De utgyter ikke blodet sitt. Vi utgyter vårt. Det er derfor de er pålagt å forsyne oss med våpen.»
Kontaktgruppen tok det ukrainske kravet om materiell støtte opp til vurdering, og ved slutten av møtet hadde de forpliktet seg til å gi Ukraina en hjelpepakke på flere milliarder dollar, inkludert luftforsvarsvåpen, artilleriammunisjon, støttekjøretøy, og (kanskje viktigst) omtrent 240 av de 500 infanterikjøretøyene den hadde bedt om, fordelt omtrent i en bataljon (59 kjøretøyer) av amerikanskproduserte M-2 Bradleys, to bataljoner (90 kjøretøyer) av M-1126, en bataljon (40 kjøretøyer) av tyske Marders og en bataljon (ca. 50 kjøretøyer) av svenskproduserte CV90-er.
Kontaktgruppen på Ramstein lovet også levering av fire selvdrevne artilleribataljoner, bestående av 19 svenskproduserte Archer, 18 britiskproduserte AS-90, 18 amerikanskproduserte M-109 Paladin og et dusin franskproduserte CEASAR. Når de legges til de 24 tauede FH 70 kanonene, utgjør det totale antallet artilleristykker som sendes til Ukraina i underkant av 100 artilleriskyts, langt fra de 500 som Zaluzhnyi ba om.
Det som også manglet på kontaktgruppens liste var noe som lignet på de 300 stridsvognene Zaluzhnyi hadde bedt om; det beste Ukrainas europeiske allierte kunne mønstre [per tirsdag 24.01.] var et løfte fra Storbritannia om å levere tilsvarende et kompani, 14 av Challenger 2 hovedstridsvogner.
Zaluzhnyi hadde i sitt intervju med The Economist indikert at han ikke kunne oppnå sin planlagte offensiv med noe mindre enn de tre pansrede og tre mekaniserte brigadeekvivalentene han hadde bedt om.
Det kollektive Vesten hadde svart med knapt to brigaders utstyr.
Disse to, når de blir lagt til en tredje mekanisert brigade som tidligere har blitt dannet og var under opplæring i Polen, gav dette den ukrainske generalen halvparten av det han hevdet han trengte for å starte en vellykket offensiv mot Russland.
For den amerikanske general Milley var det ikke mangelen på utstyr som var problemet, det var treningen. Før han ankom Ramstein, besøkte Milley de omfattende treningsområdene i Grafenwoehr i Tyskland. Der er den amerikanske hæren i ferd med å trene rundt 600 ukrainske soldater for effektivt å flytte og koordinere sine enheter på størrelse med kompanier og bataljoner i kamp, ved hjelp av kombinert artilleri, panser og bakkestyrker.
I en tale til journalister sa general Milley at slik trening var avgjørende for å hjelpe Ukraina med å gjenerobre territorium tapt til Russland i fjor. Milley sa at målet med denne treningen er at innkommende våpen og utstyr skal leveres til Ukraina, slik at de nylig trente styrkene vil kunne bruke det «en gang før vårregnet dukker opp. Det ville vært ideelt.»
Hva Vesten gir
Operativ trening, uansett hvor kompetent levert og absorbert, maler ikke et nøyaktig bilde av den sanne kampevnen som blir overført til Ukraina fra Vesten. Realiteten er at det meste av dette utstyret ikke vil vare en måned under kampforhold; selv om russerne ikke ødelegger dem, vil vedlikeholdsproblemer gjøre det.
Ta for eksempel de 59 M-2 Bradley-kjøretøyene som leveres av USA. I følge anekdotisk informasjon hentet fra Reddit, er Bradley, for å sitere, «et mareritt å vedlikeholde.»
«Jeg kan ikke engang begynne å uttrykke sympati for hvor f *** ing forferdelig vedlikehold på en Bradley er», erklærte forfatteren, en selverklært US Army veteran som tjenestegjorde i en Bradley enhet i Irak.
«To erfarne mannskaper kan være i stand til å skifte en Bradleys belter på 3 eller 4 timer, hvis ingenting går galt (noe går alltid galt). Så har du sporjusteringsarmene, støtarmene, veihjulene, selve tannhjulet, som alle må vedlikeholdes og byttes ut etter behov. Jeg har ikke engang begynt å snakke om motor- og girkassepakken ennå. Når du gjør vedlikehold på den, er det ikke slik at du bare hever lokket på motordekket. Du må ta panseret AV Bradleyen, slik at et M88 Wrecker-kjøretøy kan bruke kranen til å LØFTE motoren/girkassen ut av skroget».
Strykerkjøretøyet er ikke noe bedre. Ifølge en nylig artikkel i Responsible Statecraft kalte amerikanske soldater som brukte kjøretøyet i både Irak og Afghanistan Stryker «et veldig godt kampkjøretøy, så lenge det kjører på veier, det ikke regner og ikke trenger å kjempe.»
Stryker er også et vanskelig system å vedlikeholde riktig. En av de kritiske egenskapene til Stryker er «høydestyringssystemet«, eller HMS. Kort sagt, det er det som holder skroget fra å ri på dekkene. En unnlatelse av å konstant vedlikeholde og overvåke HMS-systemet vil føre til at skroget gnisser mot dekkene, noe som forårsaker dekkfeil og et ikke-brukbart kjøretøy.
HMS er kompleks, og manglende vedlikehold eller drift av en komponent vil føre til svikt i hele systemet. Sannsynligheten for at de fremtidige ukrainske operatørene av Stryker skal opprettholde HMS under kampforhold er nær null, de vil mangle trening så vel som den «logistiske støtten» som er nødvendig (for eksempel reservedeler).
Tyske Marder IFV ser ut til å representere en lignende hodepine i forhold til vedlikehold for ukrainerne: Ifølge en artikkel i The National Interest i 2021: «Kjøretøyet ble ansett som upålitelig fra begynnelsen: Belter ble raskt slitt ut, girkasser sviktet ofte, og soldater kunne ikke lett fjerne kjøretøyets motor for vedlikehold i felten.»
Mens Tyskland forbereder seg på å investere en betydelig sum penger for å oppgradere Marder, har dette ennå ikke blitt gjort. Ukraina arver et gammelt våpensystem som fører med seg et betydelig vedlikeholdsproblem Ukraina ikke er forberedt på å håndtere på riktig måte.
Den svenske CV90 var i begrenset kamp i Afghanistan da den ble utplassert med den norske hæren. Selv om det ikke er nok offentlig tilgjengelige data om vedlikeholdet av dette systemet, trenger man bare å merke seg at selv om CV90 viser seg å være lett å vedlikeholde, representerer den et helt annet vedlikeholdsproblem enn Bradly, Stryker eller Marder.
Kort sagt, for å kunne betjene de fem bataljonsekvivalentene av infanterikjøretøyer som blir levert fra deres NATO-partnere, må Ukraina trene sine vedlikeholdstropper på fire helt forskjellige systemer, hver med sitt eget unike sett med problemer og separate krav til logistisk/reservedelsstøtte.
Det er bokstavelig talt et logistisk mareritt som til slutt vil vise seg å være akilleshælen til Ramsteinpakken av tungt utstyr.
Men selv her synes verken NATO eller Ukraina å kunne se skogen for bare trær. I stedet for å erkjenne at materialet som blir gitt er utilstrekkelig for oppgaven med å gi Ukraina mulighet til å utføre store offensive operasjoner mot Russland, begynte de to sidene med en aggressiv harang for å overtale hverandre i spørsmålet om stridsvogner, nemlig Tysklands manglende evne til handling i Ramstein og rydde veien for bestemmelsen om hundrevis av moderne Leopard 2 stridsvogner til Ukraina.
Tysk historie, mediene, folkemeningen og framtidsutsikter
Ramstein-møtet ble hemmet av bekymring innen det tyske parlamentet over den medie-skapte folkemeningen og fremtidige konsekvenser knyttet til Tysklands levering av stridsvogner som skulle brukes til å bekjempe russere i Ukraina.
Denne angsten ble kanskje best fanget opp av Petr Bystron fra det høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland (AfD). «Tyske stridsvogner [slåss] mot Russland i Ukraina,» utfordret Bystron sine kolleger, «husk at deres bestefedre prøvde å gjennomføre det samme trikset, sammen med [ukrainske nasjonalister] Melnik, Bandera og deres støttespillere.
Resultatet var enorme lidelser, millioner av omkomne på begge sider, og til slutt kom russiske stridsvogner hit, til Berlin. To av disse stridsvognene forblir permanent utstilt i nærheten, og du må ha dette i minnet når du passerer dem hver morgen, sa Bystron, med henvisning til de to sovjetiske T-34-stridsvognene ved Tiergarten-minnesmerket over falne sovjetiske soldater.
Spørsmålet om Leopard-stridsvogner var imidlertid mer politisk enn teknisk, med Polen som truet med å ignorere Tysklands nei til å sende stridsvogner til Ukraina, og kunngjorde at landet var beredt til å sende 14 av sine egne Leopard 2 stridsvogner til Ukraina i nær fremtid. Kombinert med de 14 Challenger 2-stridsvognene som ble lovet av britene, fikk Ukraina 28 av de 300 stridsvognene de sa de trengte for en fremtidig offensiv. [Nå omtrent 58 med amerikanske Abrams.]
Bortsett fra de tallmessige forskjellene og vanskelighetene med vedlikehold, synes NATO-politikerne å være ganske fornøyd med det som ble oppnådd på Ramstein. Ifølge den britiske forsvarsministeren Ben Wallace, i en tale til parlamentet:
«Det internasjonale samfunnet erkjenner at å utruste Ukraina til å presse Russland ut av sitt territorium er like viktig som å utruste dem til å forsvare det de allerede har. Dagens pakke er en viktig økning i Ukrainas kapasiteter. Det betyr at de kan gå fra å gjøre motstand til å utvise russiske styrker fra ukrainsk jord.»
Wallace ser ut til å ignorere at ved å styrke Ukraina til å presse ut russiske tropper fra det som etter annekteringen av de fire tidligere ukrainske territoriene (Lugansk, Donetsk, Zaporizhia og Kherson) i september i fjor, som nå er en permanent en del av Den russiske føderasjonen, vil NATO potensielt skape betingelsene for at Russland vil være i stand til doktrinært å bruke atomvåpen. Disse betingelsene ville være å forsvare seg mot akkumuleringen av konvensjonell militærmakt som er i stand til å true Russlands eksistensielle overlevelse.
Russland har imidlertid ikke ignorert dette. Kreml-talsmann Dmitrij Peskov uttalte seg etter at kontaktgruppa i Ramstein var ferdig med sitt møte, der han sa til reportere: «Potensielt er dette ekstremt farlig, det vil bety å bringe konflikten til et helt nytt nivå, som selvfølgelig ikke vil love godt ut fra synspunktet om global og paneuropeisk sikkerhet.»
Høytstående russiske tjenestemenn meldte seg på i sosiale medier. Anatolij Antonov, den russiske ambassadøren til USA, erklærte på sin Telegram-kanal at:
«Det bør være klart for alle, vi vil ødelegge alle våpen levert til Zelensky-regimet av enten USA eller NATO. Det er sant nå som det var sant under den store patriotiske krigen*. Fremveksten av stridsvogner, med nazi-insignier, på tidligere sovjetisk jord, gjør at vi utvetydig tar sikte på å velte det nynazistiske regimet i Ukraina og skape normale forhold slik at nabofolkene i regionen kan leve fredelig som i gamle dager.» *(2. verdenskrig. Overs.merkn.)
Dmitrij Medvedev, en tidligere russisk president og nær rådgiver for Russlands president Vladimir Putin, la til på Twitter at de som fremmer et russisk nederlag risikerer å utløse global ruin. «Ingen av dem skjønner at en atommakts tap av en konvensjonell krig kan føre til en atomkrig. Atommaktene har ikke blitt beseiret i store konflikter som er avgjørende for deres skjebne.»
Konsekvensene for Ukraina
Realiteten er imidlertid at konsekvensene av kontaktgruppen i Ramsteins arbeid vil være langt mer skadelige for Ukraina enn Russland.
Under press fra Vesten for å gjennomføre en stor offensiv designet for å drive ut russiske styrker fra territoriene som ble erobret i fjor, vil general Zaluzhnyi bli tvunget til å ofre de reservene han ville være i stand til å samle i kjølvannet av Ramstein, med det formål å engasjere seg i resultatløse angrep mot en russisk motstander som er langt annerledes fra den Ukraina møtte i september og oktober i fjor.
Da var en rekonstituert ukrainsk hær, styrket av titalls milliarder dollar i NATO-utstyr, trening og operativ støtte, i stand til å dra nytte av for langt strukkede russiske styrker for å gjenerobre store områder i Kharkov og Kherson.
I dag er Russlands militære tilstedeværelse i Ukraina langt fra hva den var høsten 2022. I kjølvannet av Putins beslutning i september 2022, om å mobilisere 300.000 reservister, har Russland ikke bare konsolidert frontlinjen i Øst-Ukraina, inntatt en stilling som er lettere og forsvare, men også forsterket sine styrker med rundt 80.000 mobiliserte tropper, slik at Russland kan opprettholde offensive operasjoner i Donetsk-regionene, samtidig som de styrker sitt forsvar i Kherson og Lugansk.
Fra 24. februar til høsten 2022 avvek Russland betydelig fra hvordan de doktrinært utfører væpnet konflikt. Fremover vil Russland føre krig etter boka. Forsvarsstillinger vil bli lagt på en måte som er utformet for å beseire samordnet NATO-angrep, både når det gjelder troppetetthet langs frontlinjen, men også i dybden (noe som manglet i Kharkov-offensiven i september 2022) og med tilstrekkelig dedikert ildstøtte (manglet igjen i september 2022).
Etter general Zaluzhnyis egen innrømmelse har Ukraina utilstrekkelige styrker til oppgaven. Selv om Ukraina var i stand til å konsentrere alle de tre brigadenes verdi av menn og materiell som er på vei etter kontaktgruppens møte på Ramstein, ett sted samtidig, ville de rundt 20.000 troppene dette representerer, ikke være i stand til å bryte en russisk forsvarsposisjon som er lagt ut på doktrinær måte.
Ukraina og NATO bør ta hensyn til historieleksjonen som Petr Bystron presenterte for sine tyske parlamentarikerkolleger, tyske stridsvogner går historisk sett ikke bra mot russiske stridsvogner på ukrainsk jord.
Og Ben Wallace og Milley bør ta hensyn til kampordenen til de russiske styrkene som står overfor den ukrainske hæren, spesielt rundt de kritiske slagmarkene i og rundt den strategiske byen Bakhmut. Der er russiske soldater som tilhører 8. gardearmé, klar til å fortsette i tradisjonen fra Vasilij Tsjujkovs helter i Stalingrad og Berlin, og ødelegge fascismens krefter på slagmarken.
Dagens soldater i 8. gardearmé kommer kanskje ikke til å montere en ny generasjon stridsvogner utstilt i Berlins Tiergarten, men vær trygg på at de kjenner godt sin historiske arv og hva som forventes av dem.
Dette, mer enn noe annet, er det sanne uttrykket for Ramstein-effekten. Et årsak-virkning forhold som Vesten ikke synes verken i stand til, eller villig til, å skjelne før det er for sent for de titusenvis av ukrainske soldater hvis liv er i ferd med å bli ofret på et alter av nasjonal hybris og uvitenhet.
Denne artikkelen ble først publisert av ConsortiumNews:
SCOTT RITTER: The Nightmare of NATO Arms to Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i US Marine Corps som tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen og implementerte våpenkontrollavtaler, i Persiabukta under Operation Desert Storm og i Irak som hadde tilsyn med nedrustningen av masseødeleggelsesvåpen. Hans siste bok er Disarmament in the Time of Perestroika, utgitt av Clarity Press.
