Déjà vu med Rønsen

0

Denne artikkelen ble først publisert som leserinnlegg i avisa Klassekampen. Den gjengis med forfatterens velvillige samtykke. Det er en polemikk mot en artikkel av Arild Rønsen, og han har dermed naturligvis tilsvarsrett her. – Red.

Av Lars Birkelund.

Julaften 1979 gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan. Jeg spilte da i band med Arild Rønsen, og i romjula entret han bandøvinga, opphisset, med en kommentar à la: «Denne invasjonen viser at Sovjetunionen er den verste av verdens imperialister.»

Den afghanske regjeringen hadde på forhånd bedt Sovjet om hjelp mot et islamistopprør, som startet cirka et år tidligere. Så det var misvisende å kalle intervensjonen for invasjon, eller imperialisme, for den saks skyld. Og dette var kun vel fire år etter USAs nederlag i Vietnam, etter en langvarig krig med rundt tre millioner drepte vietnamesere. Så jeg tenkte mitt, men uten å si noe til Rønsens påstand.

USA støttet for øvrig opprøret i Afghanistan, for å lure Sovjet inn. Det visste vi ikke da. Men seinere sa Zbigniew Brzeziński, sikkerhetspolitisk rådgiver for Jimmy Carter, at de støtta opprøret for at Sovjet skulle få sitt Vietnam, i Afghani­stan.

Planen, eller konspirasjonen, lyktes som kjent over all forventning. Det fryktelige og traumatiske nederlaget i Afghanistan var kanskje den viktigste årsaken til at få trodde at Russland ville risikere noe slikt på nytt i Ukraina.

Rønsen og AKP ble på 1980-tallet, i likhet med de fleste andre i det politiske Norge, varme tilhengere av våpenstøtte til afghanske mujahedin, som inkluderte Osama bin Laden. I ettertid, 43 år seinere: Var det lurt, Arild?

Russlands invasjon av Ukraina har et lignende forspill, da USA/Nato siden 2014 har væpnet det antirussiske ukrainske regimet i krig mot en Russland-vennlig befolkning i Øst-Ukraina. I tilfellene Af­ghanistan i 1979 og i Syria i 2015 fikk Russland invitasjon fra disse landenes sentralmyndigheter, i tilfellet Ukraina kun fra utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk, som Russland hadde anerkjent som selvstendige tre dager tidligere. Derfor mangler naturligvis denne intervensjonen legitimiteten som Russland hadde i 1979 og 2015.

Mye tyder på at hensikten til USA, også i tilfellet Ukraina, var å lure Russland inn i en felle. Viktige stemmer i Ukraina har også ønsket krig. Aleksej Arestovitsj, rådgiver for president Zelenskyj, sa i mars 2019 at en fredelig løsning på konflikten er helt umulig, at «en større krig med Russland» kunne kvalifisere Ukraina for Nato-medlemskap, og at krigen vil komme innen få år. Og det var han Zelenskyj valgte som rådgiver.

«Russland ut av Ukraina» er dessuten, dessverre, en urealistisk og svært farlig parole. Og særlig hvis man med det også mener Russland ut av Krim. For Krim er et eksistensielt spørsmål for Russland, noe Afghanistan aldri har vært.

Donbass kunne Ukraina ha beholdt ved å implementere Minsk-avtalene fra 2014 og 2015. Isteden brukte både Ukraina og Nato tiden til å ruste Ukraina til krig mot Russland. Det har både Petro Porosjenko (president 2014–19) og Angela Merkel innrømmet. I denne situasjonen ser Arild Rønsen ingen andre alternativer enn å sende våpen (Klassekampen 23. desember) til regimet, som siden 2014 har ført en politikk de visste kunne føre til russisk invasjon. Déjà vu, Arild. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelFauci løy den dagen alt endret seg
Neste artikkelForbud mot klemming og annen galskap