oss 100 kroner!
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Når Arbeiderpartiet nærmer seg 15-tallet, har vi havnet i en helt spesiell situasjon. Det betyr at det er mange tusen sosialdemokrater som har forlatt sitt parti. Noe helt fundamentalt er forandret i Norge. For å prøve å forstå denne forandringen må vi gå mye dypere og forbi hovedmedias overflatiske snikk-snakk. Det er nærmest pinlig å være vitne til forklaringene så langt. Trond Giske, som leder Norges raskest voksende partilag har blitt pekt på som en illojal synder. Og som vanlig både her hjemme og i Aps søsterparti i USA, trekkes Putin-kortet.
Den gamle Nei til EU generalen, Kristen Nygaard (1926–2002) sa at politikk er systemutvikling. Nygaard var matematiker, vitenskapsmann og systemtenker og en av utviklerne av det vi nå kjenner som internett. Systemtenkning er å se og prøve å forstå den virkelige verden som systemer. Edwards Deming (1900–1993) skrev at «Et system er et nettverk av gjensidig avhengige faktorer som virker sammen for å gi en bestemt virkning». Et sosialt system består av mange faktorer som er gjensidig påvirker og er avhengig av hverandre. En liten endring i grunnstruktur, kan lede til store – ikke planlagte forandringer. Nygaard så at teknologi kombinert med endrede politiske strukturer, over tid påvirker og endrer maktforhold. Som systemtenker, så han at den da nye datateknologien ville endre maktforholdene i samfunnet. Han ble pioner i utdanning av tillitsvalgte i fagbevegelsen i denne (da) nye datateknologien. Han så også at grunnstrukturen i den Europeiske Unionen, EUs fire friheter, på lang sikt truet eksistensen av Norge som selvstendig nasjon. Han var til sin død trofast sosialdemokrat, samtidig som han kjempet innbitt for den nasjonale selvråderetten. Han, og den delen av sosialdemokratiet han representerte, så den nasjonale selvråderetten som selve grunnlaget for å føre en ekte sosialdemokratisk politikk.
Tømmervasen
Bjørgulv Braanen bruker i et innlegg, tømmervasen som metafor over Arbeiderpartiets og regjeringens mange problemer. Får å få tømmeret til å flyte nedover vassdraget, må man finne og løsne den stokken som holder hele vasen.
Når vi nå har mistet råderetten over vår viktigste ressurs som nasjon, nemlig vannkrafta, ser vi at Nygaard dessverre fikk rett. For å få tilgang til vår egen kraft må vi betale en pris som om vi importerte den fra Tyskland eller England. Vi har fått utenlandske priser på en ressurs vi har bygget og nedbetalt selv. Ennå koster det i snitt 12 øre å produsere en kilowatt/time.
Men kraft er noe langt mer enn bare en pris vi betaler for strøm og nettleie. Historien om vannkrafta er sosialdemokratiets grunnfortelling. Arven etter den gamle venstrehøvdingen Gunnar Knudsen og sosialdemokratiske ledere opp gjennom vår nyere historie, er knyttet til utvikling og forsvar av denne unike ressursen! Det er derfor det treffer sosialdemokrater så hardt, når Arbeiderpartiet står fram som det børsbaserte kraftmarkedets fremste forsvarer. Og det samme partiet i sak etter sak underlegger Norge EUs mange tusen direktiver og systemer.
For å forstå dette bedre, må vi tilbake å se på framveksten av en ny type politikere i Arbeiderpartiet. Det kom tydelig til syne på Brundtland og Stoltenbergs vakter. Tony Blair var blitt leder av Labour i England. Tidligere Ap-leder, Thorbjørn Jagland har i mange innlegg advart mot at markedsliberalismen og målstyring (New Public Management) skulle dominere i partiet. Han skriver at «Jeg husker så alt for godt at Statsministerens kontor fartet til London for å lære av Tony Blair, uten at jeg som partileder ble informert». Det var Aps tilhengere av EUs fire friheter som inntok partiets ledelse. En som vokste opp i og ble fanebærer for dette, var Gro Harlem Brundtlands nære medarbeider, Jonas Gahr Støre. Støre ble etter hvert en dyktig diplomat og gjorde suksess som utenriksminister. Støre og mange i dette framvoksende politiske sjiktet, vandrer inn og ut av internasjonale verv, blir ledere i FN organer, i Klaus Schwabs rikmansklubb i Davos, eller i NATO. De er svorne tilhengere av det Kristen Nygaard advarte mot. Disse politikerne sier at «markedet må få virke». At markedet «virker» kan vi i dag lese av på strømregningen! I dag er prisen rundt 6 kroner KWH!
Men strøm og energi er ikke som andre ting vi bruker og spiser
Strøm er «varenes vare». Strøm er i alle andre produkter og tjenester. Det er i maten vi spiser, i absolutt alle «harde pakker» under juletreet. Det er innbakt vår selvkostbetaling av kommunal infrastruktur, vei, vann, kloakk, renovasjon og gjenvinning. Varmen i idrettshallene. Ettersom energikostnadene mangedobles, vil dette påvirke stort sett alle andre kostnader og priser. Derfor blir det også en del av både nedleggelse av industri og næringsliv med høyt energiforbruk på den ene siden og en voksende fattigdom og det voksende skillet mellom de superrike og vanlige folk. Vi vil kanskje bli vitne til eldre som dør ensomme i kalde store hus eller leiligheter. Den tyske dikteren Bertholt Brecht (1898-1956) skrev en gang noe slikt som at sulten ikke oppstår av matmangel, den organiseres gjennom verdenshandelen. Det er dette systemfokuset Kristen Nygård ville gjør oss oppmerksom på. Sosialdemokratiske løsninger henger sammen med nasjonal kontroll med nøkkelressurser.
Debatten om Støres nye konsulent fra Mc.Kinsey er symptomatisk for dette «nye» Arbeiderpartiet. Statsministeren mener regjeringen har god politikk, men folket forstår den ikke.
Den gamle Ap høvdingen, Tokke ordfører Håkon Årneshaugens (1896–1970) parole om «Ljos og kraft i alle heimar!» lever ennå i folkedypet i Norge. Vi vil ha tilbake råderetten over våre egne naturressurser! Vi vil ha strøm som fellesgode som vi har vann i springen. Vi vil bruke og videreutvikle vår egen rimelige og reine kraft til å fornye industri og næringsliv til beste for generasjonene som kommer. Vi vil gjenfortelle denne «sosialdemokratiets grunnfortelling». Kristen Nygaards tese om at politikk er systemutvikling, krever et systemisk skifte for å utvikle kraftsystemet og dermed politikk for arbeid og velferd.
Dersom Arbeiderpartiet ikke er med på dette, er jeg redd 15% er bare et skritt på veien.
Denne artikkelen har vært publisert som leserinnlegg i TA, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
