oss 100 kroner!
Mens republikanerne er klare til å ta en knapp kontroll over Representantenes hus i den amerikanske kongressen i januar, håper Biden-administrasjonen å hente ut så mye midler som mulig til proxy-krigen i Ukraina mot Russland før tyngdepunktet for lovgivende virksomhet skifter på The Hill. Det hvite hus ber om nesten 45 milliarder dollar i ny finansiering. Hvem andre kan jobbe bedre for dem enn en dyktig skuespillerpolitiker?
Av M. K. Bhadrakumar.
Inn kommer president Vladimir Zelensky. Da Zelensky foreslo på søndag at han ville finne tid til å besøke Washington i noen timer på onsdag, aksepterte president Biden omgående. Også for Zelensky lønner det seg å bli sett mens han holder Biden i hendene midt oppe i svirrende rykter om en maktkamp i Kiev.
Fra det strategiske perspektivet, ville bakteppet for Zelenskys beslutning om å reise til Washington raskt ha vært en-dagsturen av Russlands president Vladimir Putin til Minsk på mandag, som rystet geopolitikken til europeisk sikkerhet. Kremls beslutning om å gi Hviterussland en kjernefysisk avskrekkingskapasitet, sender et kraftig varsel til Kiev og Washington. (Se bloggen min NATO nuclear compass rendered unavailing.)
Kort sagt får Hviterussland akkurat den brannmuren som trengs for å fortsette å støtte Russlands spesielle militæroperasjon i Ukraina. Det tjener en viktig hensikt også for Moskva, ettersom Hviterussland gir akkurat den «strategiske dybden» som trengs for neste fase av Russlands spesielle militære operasjoner i Ukraina.
Med dette har først og fremst NATOs drømmer om å befeste Suwalki-gapet og kutte av den massive atombasen Kaliningrad ved Østersjøen fra Hviterussland og det russiske innlandet krasjet. Faktisk endrer historien etter den kalde krigen med dette kurs i den eurasiske landmassen.
I realiteten kan Moskva ha signalisert at den anglo-amerikanske strategien for å utruste Ukraina stødig og snikende med sikte på å kunne treffe dypt inne i russisk territorium ikke vil få pågå ubesvart. Hviterusslands president Alexander Lukasjenko erklærte mandag at S-400- og Iskander-missilsystemene levert av Russland har blitt utplassert i kamptjeneste.
Iskander er et unikt mobilt ballistisk missilsystem med moderne presisjonsangrepsevne, med en rekkevidde på 400 km og er forberedt for kjernefysiske missiler. Den er koblet til et nettverkssystem av sensorer og raske angrepsmissiler som er i stand til å angripe mål over hele krigsteatret på svært kort varsel.
Iskander er i stand til å manøvrere ved høye terminalfasehastigheter på 2,1 km/s, utstyrt med jammere for å motvirke aktive søkere, og er et nyttig middel for å ha funksjonalitet mot bevegelige mål så vel som for å treffe betydelige stasjonære mål, inkludert hovedkvarterer og industrielle produksjonsanlegg, kritisk sivil nasjonal infrastruktur og tungt forsterkede våpendepoter.
På et strategisk nivå vil Iskander-systemet sannsynligvis være sentralt i ethvert russisk forsøk på eskaleringshåndtering og/eller krigsavslutning i Ukraina. Russland forbereder seg åpenbart på alle eventualiteter.
På den annen side var Biden på sitt retoriske beste, slengte hånlige og nedsettende bemerkninger mot Putin og gjentok Washingtons seiersfortelling om at det vil støtte Ukraina «så lenge det måtte trengs».
Tebladene må imidlertid leses nøye. En høytstående tjenestemann i Det hvite hus bekreftet i en mediebriefing på tirsdag at Patriot-raketter er på vei til Ukraina, men la også til forbeholdet om at det vil ta måneder før Patriot-missilene ankommer Ukraina, sammen med «flere måneder» for å trene ukrainske væpnede styrker til å bruke dem.
Tjenestemannen sa at Pentagon «vil trene ukrainere i et tredjeland til å betjene disse batteriene. Når de er trent, vil de gå inn med batteriet for å bemanne det i Ukraina; det vil ikke være amerikansk personell som gjør det. Og ingenting vil endre seg i den forbindelse … [vi] søker ikke å delta i en direkte krig med Russland. Og ingenting av dette vil endre seg i morgen.»
Det var tydeligvis et forsøk på å dempe hypen. Moskva hadde advart om at hvis USA går videre med å forsyne Ukraina med Patriot, vil det få «konsekvenser».
Andre steder bekreftet den amerikanske tjenestemannen også at «President [Biden] har vært veldig tydelig fra begynnelsen. Han har ikke vaklet fra, og han vil ikke vakle fra det i morgen, eller neste måned eller neste år, at USA ikke sender styrker til Ukraina for å kjempe direkte mot russerne.»
Kjernen i Zelenskys besøk er Biden-administrasjonens presserende behov for å markere støtte fra begge partier og begge kamre i kongressen for ytterligere 45 milliarder dollar i finansiering til Ukraina.
Når det er sagt, på den felles pressekonferansen med Zelensky i Det hvite hus om å forsyne Ukraina med langdistanseraketter som kan angripe Russland, bemerket Biden skarpt:
«Ideen om at vi ville gi Ukraina materiale som er fundamentalt annerledes enn det som allerede foregår der. ville ha utsikter til å bryte opp NATO, og bryte opp EU, og resten av verden … [USAs allierte] ønsker ikke å starte en tredje verdenskrig …
«Jeg har tilbrakt flere hundre timer ansikt til ansikt med våre europeiske allierte og statsoverhodene i disse landene, og argumentert for hvorfor det var overveldende i deres interesse at de fortsetter å støtte Ukraina. De forstår det fullt ut, men de er ikke ute etter å gå i krig med Russland. De ønsker heller ikke en tredje verdenskrig.»
Det er en ekstraordinær uttalelse. Selv om Zelenskys tur til Washington ble koreografert som et strategisk show av enhet, kan ikke bruddlinjene skjules – en lurende frykt for at støtten til Kiev kan avta ettersom kampene fortsetter. Enkelt sagt kan tanken om at amerikansk bistand til Ukraina ikke skal være en «blankosjekk» bare få fart på seg i kongressen.
Biden forventer at Ukraina-konflikten vil opptre som et kampanjespørsmål i 2024, og at spørsmål vil dukke opp. Som The Hill skrev:
«Skeptikerne hevder at USA ikke har noen vitale interesser på spill i Ukraina, pengestrømmen mot Kiev er overdreven og forurenset av korrupsjon, og krigen er en distraksjon fra mengden av problemer hjemme som krever oppmerksomhet .»
På samme måte er angsten i europeiske sinn påtakelig for at det angelsaksiske kommentariatet og nord- og østeuropeiske politikere påtvinger dem sin agenda. Det er bemerkelsesverdig at den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier, en erfaren diplomat, hadde en samtale med Kinas president Xi Jinping tirsdag samtidig med Zelenskys reise til Washington.
Det kinesiske referatet fremhevet at mens han utvekslet synspunkter om Ukraina, ga Xi uttrykk for støtte til EU «ved å demonstrere unionens strategiske autonomi i å etablere en balansert, effektiv og bærekraftig europeisk sikkerhetsarkitektur for å realisere varig fred og langsiktig stabilitet på det europeiske kontinentet.»
Det faktum at Zelenskys besøk handlet om våpen og forferdelig lite om fredssamtaler vil garantert skape uro i Berlin og Paris, som tross alt fortsatt forblir den europeiske politiske debattens tyngdepunkt. Det er selvsagt en enormt økende angst for hvordan Ukraina-krigen vil ende.
Poenget er at Russland virker fast bestemt på ikke å trekke seg tilbake, og sjansene for en ren ukrainsk seier er bare en fantasi. Mens Patriot er et defensivt våpen for å utsette nederlaget, er Iskander en potensiell forandring av spillet.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
