oss 100 kroner!
Av Jan Christensen.
Vår vannkraft-strøm koster under 15 øre kilowatt-timen å produsere. Uansett tidspunkt. Som forbruker risikerer du å betale oppimot 10 kroner. Avhengig av når på døgnet du bruker strømmen. Det er over 60 ganger mer enn kostprisen.
Grunnen er vår såkalte «kraftutveksling» med Europa. Energien prises ut fra tilbud og etterspørsel, overføringskapasitet og hva det koster å produsere strøm fra gass og kull, tillagt CO2-avgifter og profitt.
At Norge ikke har gass/kullkraftverk, at vi hovedsakelig lager vår strøm fra vannkraft, og at vi er selvforsynt med billig strøm, spiller ingen rolle.
Gjennom EØS-avtalen tvinges vi til å importere den dyreste europeiske prisen på strøm, fastsatt gjennom den amerikanskeide strømbørsen «Nordpool».
Før 1991 var vi ikke integrert med det europeiske kraftmarked, men hadde noen kraftkabler til Sverige. Det dekket behovet for kraftutveksling om vi hadde litt for mye eller litt for lite kraft.
Den gang ble elektrisk kraft betraktet som del av vår infrastruktur. Ikke som en vare, eller som et spekulasjonsobjekt. Det var oppegående folkevalgte som styrte vår kraftpolitikk og våre kraftpriser. Ikke lobbyister, spekulanter eller markedsliberalister.
I kjølvannet av jappetid og borgerlige regjeringer, ble det lagd ny energilov som omdannet kraft fra infrastruktur til vare.
Etter hvert ble det også lagt undervannskabler til land med langt høyere energipriser enn de norsk/svenske. Til Danmark, Nederland, Tyskland og England. Etter hvert som overføringskapasiteten økte, økte også våre strømpriser.
Stikk i strid med energilobbyens beregninger.
I 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland var sentrale aktører. Håpet var at avtalen bare skulle vare i noen måneder, til det norske folk sa ja til fullt EU-medlemskap. Folket sa nei, men EØS-avtalen fikk ligge i fred. Og har siden den gang blitt stadig utvidet.
I EØS-avtalen ligger mye av forklaringen på norsk import av EUs strømpriser: Like konkurransevilkår! Om energien er billigere i Norge enn i EU-landene, vil norsk industri få konkurransefordeler. Sånt er i strid med EØS-avtalen.
I dag kan over halvparten av Norges strømproduksjon sendes utenlands. Effekten ser vi allerede, i form av lav fyllingsgrad i vannmagasinene og rekordhøye kraftpriser. EU-byrået ACER, som Norge enda ikke er fullt tilsluttet, ønsker ytterligere overføringskapasitet.
Med full strømprisharmonisering er det duket for industridød her til lands. Hvorfor opprettholde kraftkrevende industri i Norge om strømmen her koster det samme som i for eksempel i Polen, der lønningene er fjerdeparten av de norske?
Vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen gir ingen sikkerhet for norske arbeidsplasser. Snarere døde lokalsamfunn, og ytterligere sentralisering. Norge vil i stadig større grad bli råvareeksportør, en slags «bananrepublikk». Våre ressurser brukes ikke til foredling, men overføres til EU-land. Prisen betales av oss forbrukere. Både i form av rekordhøye strømpriser og tapte arbeidsplasser.
Solidaritet kaller noen sånt. Når ble det vårt ansvar å rydde opp i EUs overambisiøse og feilslåtte energipolitikk?
Allikevel – vi eksporterer stadig mer gass og olje til Europa. Tilsvarende 15-20 ganger Norges totale strømproduksjon, eller nærmere tredjeparten av Europas behov. Er ikke det solidarisk nok?
Russland har stoppet energiforsyningen til Europa, sier andre. Vi må hjelpe. Den faktiske situasjonen forties: At Russland har tilbudt mer gass, men at EU sier nei. Samtidig ødelegges også fremtidig overføringskapasitet. Jamfør sprengningen av russiske gassrør i Østersjøen.
Hvor havner prisforskjellene – dagens strømpris kontra tidligere tiders strømpris?
– I «grønt-skifte-spekulasjoner» som hydrogen, batterifabrikker og vindmøller. De er kun bærekraftige med rekordhøye strømpriser.
– I kraftpalasser med direktører som veit å forsyne seg. Statkraftdirektør Rynning-Tønnesen får nærmere 10 millioner kroner i lønn og godtgjøringer.
– I lommene på hundrevis av godt betalte lobbyister og strømselskaper. Våre politikere blendes og lures trill rundt.
– I kommuner/fylker/stat i form av utbytte. Økt skattlegging av de rikeste, for eksempel eiendomsskatt, kan settes på vent.
– Hos private eiere. Både innenlands og utenlands. Eierne kan være hemmelige. Mange holder til i skatteparadis.
Verken nåværende regjering eller tidligere regjeringer har evnet å rydde opp i sånne forhold.
Hvor lenge strekker folks tålmodighet seg?
Ei Facebookgruppe for de som nekter å betale høyere strømregninger, er nylig dannet og har over fire tusen medlemmer.
Er du blant dem?
Dette innlegget ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU.
