Fra tap til seier?

17. desember 2022

Dommen i Borgarting lagmannsrett har falt: Stortingets vedtak i 2018 om tilslutning til EUs energipakke 3 (ACER), var «ikke inngripende». Denne kjennelsen kommer fra den samme domstol som for knapt ett år siden mente at dette var en «ikke-sak». Når vi i dag ser konsekvensene av lagrettens første og siste vedtak, både for folk og næringsliv, er det grunn til å stille spørsmål ved domstolens vurderingsevne.

Lagretten bestod av 3 fagdommere og 2 lekdommere. I hvilken grad rammes de av strømpriskrisa? I hvilken grad representerer de folkemeninga og vanlige folks interesser? Lagretten kunne hatt 4 lekdommere. Hvorfor bare 2?

Nei til EU har vedtatt å anke lagrettens dom til Høyesterett.
Det er en klok avgjørelse. Etter 5 rettssaker virker det dumt å gi seg i forkant av den siste.
Allikevel er det sånn at en ny domstolsbehandling koster enda mer penger. Vi blir enda mer «advokatmat». Med utømmelige finanser til bl.a. å kjøpe de «klokeste hodene», kan Staten produsere haugevis med nye og «overbevisende» argumenter – mer forvirrende enn oppklarende.
Det er også usikkert i hvilken grad som Storting og regjering vil rette seg etter en eventuell dom i Nei til EUs favør.
Rett nok kan de bli «avkledd», men så lenge ACER forsøker ties i hjel i mange dominerende massemedia, hva så?
Aftenposten har eksempelvis ikke med et ord nevnt lagmannsrettens kjennelse i ACER-saken.

Stortingsvedtaket om å tilslutte Norge til EUs energipakke 3 – selve grunnlaget for ACER-rettssaken – vil stå fast så lenge vi er bundet av EØS-avtalen. Uansett hva Høyesterett måtte si.
I 2018 ville vedtaket gått gjennom med 3/4 flertall, dog ikke med minst 2/3 av representantene til stede i Stortingsalen som grunnlovens paragraf 115 foreskriver. Til det mangla 17 representanter, deriblant FrPs Sylvi Listhaug som den gang – sammen med hele sin partigruppe – var for avtalen. Senterpartiet, SV, Rødt og Kristelig Folkeparti stemte den gang mot energipakke 3.

Med energipakke 4, enda mere ACER, er det noe mer usikkert. Men med både et Arbeider-parti og et Høyre-parti som kappes om å avgi stadig flere områder av landets styring til EU – for selv å slippe å ta ansvar – ser det mørkt ut.
Med et fortsatt vinglete FrP og KrF – som bytter regjerings-taburetter mot prinsipper – kan, om nåværende meningsmålinger legges til grunn, pakka bli vedtatt i neste stortingsperiode. Selv med krav om kvalifisert 3/4 flertall. Da er det fritt fram både for flere utenlandskabler, enda mer strømeksport og tømte vannmagasiner.Om Ap/Høyre skulle presse fram en avgjørelse i denne stortingsperioden, har Senterpartiet truet med å forlate regjeringssamarbeidet.

Energipakke 4 kan for Norge også bli delt opp i småpakker/etapper. Den gjøres da mer spiselig, og det kan ta noen ekstra år før Norge er fullverdig ACER-medlem. Hver for seg er kanskje disse småpakkene «lite inngripende». Vanlig flertall er da tilstrekkelig, kan tilhengerne hevde. At vi bit for bit gir fra oss kontrollen med nasjonal strømstyring og ender opp i fullstendig EU-underkastelse, er for dem mindre viktig. Miljø- og solidaritetsargumenter trumfer det meste.

Mange mener det er tvilsomt å bruke rettsapparatet i kamp mot politiske avgjørelser. Rettsapparatet er ikke alltid nøytralt.
Samtidig er det kostbart å gå rettens vei. Det binder både tid og krefter.
Rettsapparatet kunne neppe ha hindret norsk medlemskap i EU verken i 1972 og 1994.
Med bare 17 stortingsrepresentanter mot EU/EF i 1972, ville vi den gang nærmest automatisk blitt EU-medlem. Folket – og ikke minst Nei til EU – tvang fram en annen avgjørelse gjennom grasrot-mobilisering og krav om folkeavstemning.

Kunne ressursene i forbindelse med ACER-rettssakene i stedet blitt brukt på økt grasrotmobilisering?
For enda bedre å forklare sammenhenger mellom eksempelvis EØS-avtalens markedsøkonomi, frie flyt, høye strømpriser og dyrtid?
Til å spre lett-forståelig-kunnskap og få flere medlemmer?
Til å samle større tyngde bak kravet om snarest mulig folkeavstemning både om ACER og EØS-avtalen?
Klarer vi å gjenskape tidligere tiders entusiasme, vinner vi for 3. gang.

I bunn og grunn handler ACER om atter å bli herre i eget hus. En prosess som begynte med Grunnloven i 1814 og som endte med unionsoppløsningen i 1905 og tyskernes kapitulasjon i 1945.
Vi ville ikke være styrt av fremmede makter, enten de kom fra øst, vest eller sør.

Samarbeid til gjensidig fordel er bra.
Underkastelsen som ACER-pakkene og EØS-avtalen innebærer, er ødeleggende både for folks levekår, for vårt næringsliv, for vårt folkestyre, og for vår selvstendighet.