oss 100 kroner!
Av Jan Christensen.
Bak de siste utenlandskablene til Tyskland og England, står sterke kapitalinteresser. Disse to kablene – som samlet har kostet 30-40 milliarder kroner – kan overføre nærmere 2/3 av norske husholdningers strømforbruk. Om vi også tar med de 15 andre utenlandskablene, kan totalt over halvparten av Norges samlede strømproduksjon eksporteres.
Til mer strømoverføring, til større blir fortjenesten. Redusert strømoverføring kan bety tap.
Er det rimelig å tro at eierne av disse kablene, norske som utenlandske, frivillig vil redusere overføringskapasiteten?
Og dermed frasi seg store milliardinntekter?
Rapport fra Den Alternative Energikommisjonen, klikk her.
Den Alternative Energikommisjonen (AEK) – bestående av blant andre tidligere LO-leder Gerd Liv Valla og Einar Frogner, nyvalgt leder i Nei til EU – har nylig lagt fram sin rapport.
Her foreslås en rekke tiltak for å motvirke dagens strømpriskrise, deriblant at Norge bør få aksept for å begrense strømeksporten gjennom kablene.
De foreslår også strømpriser det går an å leve med, fastsatt av våre folkevalgte, og tiltak for å sikre nok vann i demningene.
De vil gjeninnføre statlig styring over den innenlandske kraftomsetningen, og kaste både strømselskaper og strømspekulanter på søppelhaugen.
Veldig bra – selv om det kanskje ikke er spesielt nytenkende. Det var jo sånn vi hadde det her til lands før Energiloven av 1990 gradvis snudde alt på hodet.
AEK tror at løsninger på vår strømpriskrise kan finnes innenfor rammen av EØS-avtalen, samt de forbehold som Stortingsflertallet tok i forbindelse med EUs tredje energimarkedspakke.
Det er her verdt å merke seg at disse «forbeholdene», var et ensidig norsk dokument uten noe som helst juridisk forpliktelse for motparten.
I ettertid har eksempelvis Høyres stortingsrepresentant Astrup – som stemte for forbeholdene – sagt at de har null verdi. De var kun «lureri» for å få LOs aksept.
AEK viser til EU-land som har truffet nasjonale strømtiltak.
Det er positivt, og setter mange av våre egne politikere i et underlig lys: Servile, EU/EØS-kåte, redde for å tråkke EU på tærne. Fremst blant disse står vår egen statsminister, som i sin tid var en av EØS-avtalens fødselshjelpere.
Om han skal vise ryggrad, må han i første rekke presses av et LO som tør vise tenner.
I den grad han av opportunistiske grunner velger å bøye av, kan en ny Høyreregjering føre hans livsverk videre.
Det betyr: Følge EUs minste vink både når det gjelder energipakker eller andre direktiv. Da kan det gå som med Postdirektivet: Reservasjonen som Stoltenbergregjeringa ble presset til, ble straks opphevet da Erna kom til makta i 2013.
At vår politiske elite hegner om EØS-avtalen, skyldes også frykt for selv å måtte ta upopulære avgjørelser.
Det er lettere å overlate mesteparten av styringa til anonyme EU-byråkrater, og kanskje om noen år attpåtil få godt lønnet retrettstilling i Brussel. Fjernt fra kritiske velgere. Politikernes tiltro til EØS-avtalen smitter også over på velgerne. Når dette kombineres med mediataushet, blir folks kunnskap så som så. Eksempelvis vil min egen lokalavis, Drammens Tidende, ikke ha noe debatt om EU/EØS.
EØS er bygd på fri flyt av det aller meste – inkludert strøm, ingen handelshindringer og mest mulig «konkurranseutsetting».
Hvorfor skulle plutselig vi «rikinger» her nord få unntak fra EU/EØS sin grunnlov og samtidig høste fruktene av «samarbeidet»? Men hva om Norge er villig til å øke pengeoverføringene til EU, selge gassen vår billigere eller svekke nasjonal kontroll over landbruk/fiske? Da er kanskje reforhandling av EØS-avtalen mulig – men til en høy pris!
Med Senterpartiet i regjering, et våkent LO og Nei til EU som pådriver, bør det være store muligheter til å teste ut EØS-avtalen. Både til aktivt å prøve reforhandling, og til å bruke reservasjonsretten på nye områder der vår sjølråderett undergraves. Samtidig må det norske folk få kunnskap om hvordan EU reagerer og hvilke mottiltak de eventuelt vil sette i verk. En sånn strategi vil styrke EU/EØS-motstanden i det norske folk, og raskere få EØS-avtalen sagt opp.
Dette innlegget ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU.
