oss 100 kroner!
Av Eva Bartlett, 19. november, 2022
USA er allment forstått som en sentral pådriver for konflikten i Ukraina som har satt bror opp mot bror
Svertet, stigmatisert og løyet om i vestlig mediepropaganda, ble de for det meste russisktalende menneskene i Donbass-regionen slaktet i tusentall, i en brutal krig med «etnisk rensing» lansert mot dem av det nynazistiske regimet i Kiev, som USA installerte etter at CIA styrtet Ukrainas lovlig valgte president i et kupp i 2014.
Selv om Donbass-folket hadde tryglet om russisk militærhjelp for å forsvare seg mot de stadig mer morderiske militærangrepene fra de ukrainske regjeringsstyrkene, som drepte mer enn 14.000 av deres befolkning, nektet Russlands president Vladimir Putin å gripe inn. I stedet forsøkte han å megle frem en fredsavtale mellom de krigførende partene.
Men USA og Storbritannia konspirerte i hemmelighet for å sabotere fredsforhandlingene og overtalte president Zelensky til å ignorere fredsavtalene, Minsk I og II, som Ukrainas regjering tidligere hadde undertegnet og som hadde blitt kontrasignert av Russland, Frankrike og Tyskland.
Putin innså at USA og dets NATO-allierte aldri ville tillate fredsforhandlinger å lykkes, og sendte til slutt tropper inn i Ukraina den 24. februar. Russiske tropper gikk inn for å støtte og forsterke de tallmessig underlegne og dårligere bevæpnede spesialstyrkene til Donbass, som hadde forsvart landet sitt mot angrep fra Kiev-regjeringen i nesten åtte år.
Stemmer fra frontlinjene i Øst-Ukraina
I Folkerepublikken Donetsk (DPR) i oktober, dro jeg til en utpost ved frontlinjen, 70 meter fra ukrainske styrker i Avdeevka (nord og vest for Donetsk), ifølge Donbas-kommandantene jeg snakket med der.
For å nå den posisjonen dro jeg sammen med to andre journalister til et møtepunkt med to kommandanter i Pjatronaska – frivillige krigere, inkludert abkhasiske, slovakiske, russiske, ossetiske og andre nasjonaliteter, inkludert lokalbefolkningen fra Donbass.
Derfra kjørte de oss til et punkt så langt de kunne kjøre før vi gikk resten av veien, flere minutter gjennom kratt og grøfter, og til slutt kom vi til deres sandsekk, tre- og sementbefestede utpost.
Den har skiftet hender gjennom årene, ukrainske styrker okkuperer den noen ganger, Donbas-styrker kontrollerer den nå.
En soldat, en enhetskommandør som går under kallesignalet «Vydra» (Oteren), var en tidligere gruvearbeider fra DPR som hadde bodd i Russland med sin familie. I 2014 kom han tilbake til Donbas for å forsvare sin mor og slektninger som fortsatt er der. Han snakket om utposten.
«Vi gravde og bygde dette med hendene. Flere ganger opp gjennom årene har ukrainerne inntatt disse posisjonene. Vi dyttet dem tilbake, de stormet oss…Vel, vi har kjempet mot hverandre i åtte år.»
Der er artilleriild den største faren de står overfor. «Du kan gjemme deg for en snikskytter, men ikke fra artilleri, og de bruker stort kaliber.»
Hans boligkvarter er et fuktig, trangt rom, med en liten improvisert seng, med et annet lite rom og seng for andre på utposten.
Et skilt lyder: «Hvis kanonild oppstår, gå til lyet.» Den typen skilt du ser over hele Donetsk og byene i Donbass, på grunn av Ukrainas uopphørlige beskytning av sivile boligområder. I en utpost i frontlinjen der innkommende artillerigranater er normen, er skiltet litt absurd, helt klart en vits.
Et ortodoks ikon er plassert på toppen av skiltet. Ukrainske nasjonalister henger opp plakater og sprayer nazi-graffiti og slagord om død; disse krigerne ærer derimot sin tro.
På en plakat, med DPR-flagget, står det: «Vi har aldri kjent nederlag, og det er klart at dette er avgjort ovenfra. Donbas har aldri blitt tvunget i kne, og ingen vil noen gang få lov til det.
Det eneste som dekorerer plassen er bokser med tunfisk og hermetisk kjøtt, hurtignudler og vaskepulver. Deres eksistens er bare på minimum, ikke noe glamorøst ved det; De melder seg frivillig fordi, som de fortalte meg, dette er deres land, og de vil beskytte det.
Kanskje overraskende for noen, da Vydra ble spurt om han hater ukrainere, svarte han ettertrykkelig nei, han har venner og slektninger i Ukraina.
«Vi har ikke noe hat mot Ukraina. Vi hater de nasjonalistene som kom til makten. Men vanlige ukrainere? Hvorfor? Mange av oss snakker ukrainsk. Vi forstår dem, de forstår oss. Mange av dem snakker russisk.
Jeg har vært involvert i sport i lang tid, bryting. Så jeg har mange venner i Dnepropetrovsk, Kharkov, Kirovograd, Odessa, Lvov, Ivano-Frankivsk, Transcarpathia.
Jeg har slektninger i Vest-Ukraina, og vi kommuniserer fortsatt. Ja, de sier en ting på gaten, men når vi snakker med hverandre, sier de: ‘Vel, du må, fordi SBU lytter.’
Ukraina roper om demokrati, og setter folk i håndjern uten grunn. Min tante fikk problemer fordi de fant bildet mitt på Skype.
Og jeg er på nettstedet Myrotvorets» [drapsliste]. [Som forfatteren, se denne artikkelen.]
Han snakket om Ukrainas beskytning fra 2014, da folket i Donbass var ubevæpnet og ikke forventet å bli bombet av sitt eget land.
«Da artilleriet traff byen Yenakievo, øst for Gorlovka, var vi forsvarsløse. Vi gikk med jaktrifler og fakler for å bekjempe dem. De fleste våpnene vi hadde senere ble tatt fra dem. Vi måtte dra til slagmarken uten våpen for å få tak i våpnene.»
På spørsmål om han var bekymret for at ukrainske styrker kunne ta Donetsk, svarte han nei, selvfølgelig ikke, de lyktes ikke i 2014, det vil de heller ikke nå.
På spørsmål om han hadde en melding til soldater fra den ukrainske hæren, svarte Vydra uten å nøle:
«Gå hjem! Vi har sagt det siden 2014: Gå hjem. Utvetydig, vi vil ikke ha dem her, men vi vil ikke drepe dem. Jeg snakker ikke om nasjonalister, jeg snakker om ukrainske soldater, som er innkalt eller tvangsvervet i den ukrainske hæren. Gutter, gå hjem, enten overgi deg eller gå. Dette er vårt land. Vi drar ikke, vi går ingen vei.»
Jeg spurte hvordan han følte seg av å bli behandlet og beskrevet som undermenneskelig, å bli kalt dehumaniserende navn, en del av de ukrainske nasjonalistenes propaganda for hjernevasking. Som jeg skrev tidligere:
«Ukrainske nasjonalister erklærer åpent at de ser på russere som undermennesker. Skolebøker lærer bort denne forvridde ideologien. Videoer viser omfanget av denne mentaliteten: Å lære barn ikke bare å hate russere og se dem som ikke-mennesker, men også hjernevaske dem til å tro at det er akseptabelt å drepe Donbas-innbyggere. Den ukrainske regjeringen finansierer selv nynazistiske indoktrineringsleirer for ungdom.»
«Det er støtende,» sa Vydra, «vi er triste: Det er syke mennesker. Vi trenger å helbrede dem, sakte.»
Jeg spurte om han trodde vennskap mellom ukrainere og russere ville være mulig.
» Det vil ta år for ethvert vennskap. Ta Tsjetsjenia, en region i Russland, det var i krig. Men sakte, sakte … Vi må alle leve sammen. Vi er ett folk.» Nå er faktisk tsjetsjenske krigere en av de mest effektive styrkene som kjemper sammen med Donbass og russiske soldater for å frigjøre Donbas-områder fra ukrainske styrker.
Han åpnet en bukselomme med glidelås og viftet stolt med en liten plasthylse som inneholdt barnetegninger, som også inneholdt ikoner av helgener og Kristus, og bønner…
«Dette er veldig personlig, det er som min skytsengel. Jeg legger den i plast, jeg har ikke engang ID-en min i plast. Jeg har båret denne i lommen siden februar. Jeg har vært i alle slags hot spots. Et barn tegnet dette, vi mottar brev fra barn. Det er veldig hyggelig å se på dem når det er vanskelig og vi er under ild.
Han leste ett brev:
«Vi venter på deg. Takk for at du risikerer livet for å forsvare Donbas. Yulia og Ira.»
«Jeg vet ikke engang hvem som er Yulia og Ira,» sa han smilende.
Da han viste ikonene, sa han: «Dette er den hellige Usjakov, vår store kommandant. Dette er Jesus Kristus, vår himmelske beskytter. Dette Abkhazi-ikonet ble gitt til meg av gutta. Dette er en bønnebok. Og her er en bønn,» sa han om en bønneside.
«Disse ordene er for støtte når tider er veldig vanskelige. Når det er tung beskytning, kan det fortsette i flere timer. Så mens du sitter der, kan du lese dette.
Spesielt for de yngre gutta, 22, 23 år gamle, nettopp ferdig med college. Dette er nytt for dem.»
Kommandanter snakker om geopolitiske årsaker til Ukrainas krig
Utenfor, sittende foran et ortodoks banner og en mengde av innsamlet ammunisjon – inkludert vestlig – snakket to troppssjefer, «Kabar» og «Kamaz», om det større geopolitiske bildet. [Se video]
«Amerika kjører showet her,» sa Kabar. «Den bygger utenrikspolitikk på grunnlag av hvordan innenrikspolitikken bygges, som er gjennom konflikter med eksterne land. De er vant til å bevise sin makt til sitt folk gjennom terrorisme rundt om i verden, og oppfordrer til branner i Syria, i øst. De spilte kortet til radikal islam der.
Og nå spiller de fascismens kort. De ser ikke seg selv på den andre siden av det gode. De trenger kriger, blod, grusomhet, og de meldte Europa opp for dette.
De har imidlertid gått glipp av ett poeng: Russland, siden Sovjetunionens dager, har aldri trukket seg tilbake i store kriger. De tok Europa og presset dem til å slakte Russland, og de satte Russland i en slik posisjon at landet må sikre sine nasjonale interesser. Europa må forstå dette, ta hensyn til historien, slutte å bli ledet av USA.»
På spørsmål om hans følelser angående ukrainere, svarte «Kabar» på samme måte som Vydra.
«Vi klandrer ikke hele det ukrainske folket. Ukrainere er våre venner, de er våre slektninger. De har blitt rammet av ondskap, og det er ikke deres feil, vanlige mennesker er ikke skyld i dette. Vi vil frigjøre dem fra fascismen, vi vil vise dem brorskap, og vi vil få venner.
Dette er en god mulighet for oss til å beseire det onde. Gud har æret oss med denne retten til å bekjempe det onde.»
Kamaz, da han ble spurt om hvorfor han kjemper, svarte at dette er hans hjemland, han ble født her, og at han har en sønn som han ikke vil at skal arve Ukrainas krig mot Donbas.
«Jeg er selv gresk av nasjonalitet. Ukrainere er slavere, de er våre brødre, deres bestefedre kjempet sammen skulder ved skulder med våre bestefedre, mot nazisme og fascisme. Vi er her for å fullføre det, slik at barna våre lever et normalt lykkelig liv. Vi kjemper for fremtiden.»
Han snakket om USAs kontinuerlige behov for krig.
«Vi har sett det i Syria og Jugoslavia, hvor de ødela alt og deretter satte alt opp på sin egen måte, så folket må underkaste seg, nesten som slaver.»
Jeg spurte om han trodde fred mellom Ukraina og Russland er mulig.
«Ja, muligens, hvorfor ikke? Men for øyeblikket sa Ukrainas president at det ikke blir noen forhandlinger.
Forhandlinger er mulig, men jeg tror ikke med denne presidenten. Når han kommer til fornuft, vil han ikke være i stand til å forhandle, fordi han tok mye penger».
Før vi forlot utposten, pratet vi litt med kommandantene. En valp søkte oppmerksomheten til en ung soldat. En annen valp løp rundt føttene våre. Utpostkommandørene og soldatene tar seg av hundene. Deres tilstedeværelse tilførte et noe surrealistisk preg på scenen: en utpost som rutinemessig bombes, hvor livet kan opphøre å eksistere når som helst, og disse glade, velstelte valpene som løper rundt som hunder hvor som helst.
Vestlige medier snudde opp ned på virkeligheten, hyllet nazister og demoniserte forsvarere
Mens mange i Vesten tror at denne konflikten startet i februar 2022, er de som følger hendelsene siden 2014 klar over at Donbas-republikkene etter Maidan-kuppet og Odessa-massakren, og fremveksten av fascisme i Ukraina mot det ukrainske folket, ønsket å distansere seg fra Ukrainas nazister og fascisme.
Ofrene som folket i Donbas-republikkene har utholdt, spesielt de som kjemper for å beskytte sine familier og kjære, har vært og fortsetter å være enorme.
Akkurat som heltene i den syriske arabiske hæren ble baktalt, har også Donbas-styrker blitt baktalt av vestlige medier, selv om begge forsvarer sine hjemland mot terroriststyrker trent og finansiert av Vesten. Terrorister gitt frihet til å begå endeløse grusomheter mot sivile i Donbas.
Disse forsvarerne, mange bodde i klamme forhold i skyttergravene, valgte ikke krig, de reagerte på den, for å beskytte sine kjære og deres fremtid. Til tross for mer enn åtte år med krig fra Ukraina, beholder de sin menneskelighet.
Maligned in Western Media, Donbass Forces are Defending their Future from Ukrainian Shelling and Fascism
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
