oss 100 kroner!
Tidsskriftet «The Atlantic», et nærmest erotisk organ for de nykonservative, har en ny artikkel med tittelen «The Rise of the Liberal Hawks» som irriterer like mye med sin egennyttige og uærlige unnskyldning for imperiet, som for det faktum at mye i artikkelen er helt riktig.
«Progressive mennesker ser vanligvis krig som en iboende morderisk og avhumaniserende årelating av samfunnet, på bekostning av fremgang, begrensing av det frie ord og kanalisering av ressurser inn i det ‘militær-industrielle komplekset’, håner artikkelens forfatter, Dominic Tierney.
«Venstresiden ledet opposisjonen mot Vietnamkrigen og Irak-krigen og fordømte amerikanske krigsforbrytelser fra My Lai-massakren til Abu Ghraib. Historisk sett har progressive kritikere anklaget militæret for en rekke synder, inkludert diskriminering av LHBTQ-soldater og en avhengighet av rekruttering fra fattige samfunn.»
«Så kom Russlands invasjon av Ukraina», skriver Tierney. «Ingen utenlandsk konflikt siden den spanske borgerkrigen, har i så stor grad fanget fantasien til venstresiden.»
– Russlands president Vladimir Putin er antitesen over alt venstresiden står for, legger Tierney til. «Ikke bare lanserte han et uprovosert angrep på en suveren demokratisk nasjon, men han har også nedvurdert LHBTQ-rettigheter, multi-kulturalisme og innvandring, og hevdet at «den liberale ideen» har «overlevd sin hensikt». Zelensky har derimot bygget broer med det globale venstre. Han talte til Glastonbury music festival, i Storbritannia, hvor festdeltakerne ropte navnet hans til melodien av The White Stripes’ ‘Seven Nation Army’. I Tyskland ledet De grønne kravet om å levere våpen til Kiev, og veltet tiår med tysk tilbakeholdenhet mot å gripe inn i fremmede kriger. LHBTQ-demonstranter i Berlin krevde også at Tyskland skulle trappe opp våpenforsendelsene til Ukraina, slik at en Pride-parade en dag kan holdes i den russisk-okkuperte byen Mariupol. Ukrainske liberalere – kunstnere, oversettere, lærere, filmskapere – har sluttet seg til kampen. Som en forfatter sa det: ‘Alle våre hipstere i Ukraina kjemper.'»
Tierney innrømmer at «det er en venstreorientert ytterkant i USA som fortsatt anser Amerika som verdens onde imperium og forblir dypt fiendtlig innstilt til dets militære makt», men sier «hoveddelen av venstresiden har vist bemerkelsesverdig solidaritet med den ukrainske saken.»
– Liberalere som en gang protesterte mot Irak-krigen, oppfordrer nå Washington til å sende flere rakettkastere for å beseire russisk imperialisme, sier Tierney. «Representant Jamaal Bowman fra New York, et medlem av venstrefløyen, tvitret: «Vi står utvetydig sammen med det globale ukrainske samfunnet i kjølvannet av Putins angrep.»
Igjen, det som gjør Tierneys triumferende, militaristiske smuss så irriterende, er ikke hvordan han tar feil, det er hvordan han har rett. Du kan protestere alt du orker mot hans bruk av ordet «venstre» for å beskrive liberale tilhengere av kapitalisme og imperium, som bare vil at imperiet skal være litt mindre pinlig og kanskje ettergi studielånet, men det er generasjoner med psykologiske operasjoner som har klart å sabotere venstresiden og ødelegge minnet, , ikke Tierney. Det han sier om liberalere som en gang protesterte mot Irak-invasjonen, som nå støtter amerikansk krigføring med stedfortreder i Ukraina, er stort sett sant, inkludert hele den Bernie Sanders/AOC venstrefløyen i Det demokratiske partiet.
Det er simpelthen et faktum at liberale i 2022 er sprø etter amerikansk intervensjonisme. Fordi denne krigen (feilaktig) kan markedsføres som en «uprovosert» invasjon av onde skurker som kjemper mot de dydige good guys i USA / NATO / Ukraina-partnerskapet, og fordi det ikke er våre sønner og døtre som blir kastet inn i krigens tannhjul, har folk som normalt ville være mer skeptiske til militarisme og intervensjonisme faktisk hoppet ombord på proxy-krigstoget.
Denne krigen har i den forstand blitt 2020-tallets Gulf-krig: en «god krig» som rehabiliterer bildet av amerikansk intervensjonisme for en krigstrett offentlig-het. Akkurat som Gulfkrigen i 1990 ble brukt til å få amerikanere over det krigs-hissere kalte » “Vietnam syndromet» – en sunn aversjon mot intervensjonisme etter Vietnamkrigens forferdelige katastrofe – blir krigen i Ukraina brukt til å slite ut publikums kollektive immunrespons mot intervensjonisme, bygget opp etter Irak-invasjonen i 2003.
«Det er en stolt dag for Amerika, og ved Gud har vi sparket Vietnam-syndromet ut en gang for alle,» sa president Bush den eldste etter å ha vunnet sin krig/ propagandaoperasjon i Midtøsten.
Selvfølgelig husker vi alle hva som skjedde etter det, ikke sant? Et tiår senere kom 9/11, og publikum ble nå varmet opp igjen for ideen om velgjørende militær intervensjonisme, overveldende, samtykket folk til to fullskala bakkeinvasjoner av to separate nasjoner med løftet om rask seier der troppene vil bli møtt som frigjørere. Det som fulgte var rundt seks millioner dødsfall – omtrent to tusen ganger antallet drept den 9/11 – mens billioner av dollar ble sluset bort fra det amerikanske publikum til krigsindustrien, midt i en ene-stående ny epoke med militær ekspansjonisme.
Offentligheten har igjen blitt vunnet tilbake til ideen om militær intervensjon-isme, ved hjelp av et enestående narrativt ledelsesgrep, som så at medie-dekningen av den utenlandske krigen i Ukraina overskygger selv kriger USA har deltatt direkte i. De brukte forskjellige taktikker og forskjellige fortellinger, som de alltid gjør, men sluttresultatet på 2020-tallet er det samme som det var på 1990-tallet.
Og nå er publikum begeistret for utenlandsk intervensjonisme igjen, og vi får bare vente og se hva som skjer etter at imperiets arkitekter gir oss vårt neste 9/11.
The Ukraine Proxy War Has Been A Propaganda Win For Interventionists – Caitlin Johnstone
Artikkelen er oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
