La oss slutte å late som Amerika er et fungerende demokrati

9. september 2022

onde sjakkbrikker — Endgame – by Mr. Fish

Et fungerende demokrati kan lett avvise Donald Trump og hans doppelgängers. Et mislykket demokrati og konkursliberalisme sikrer deres oppstigning.

Det er en fatal frakobling mellom et politisk system som lover demokratisk likestilling og frihet mens man utfører sosioøkonomiske urettferdigheter som resulterer i grotesk inntektsulikhet og politisk stagnasjon.

Etter flere tiår har denne frakoblingen slukket det amerikanske demokratiet. Den stadige ribbingen av økonomisk og politisk makt ble ignorert av en hyperventilerende presse som tordnet mot barbarene ved porten – Osama bin Laden, Saddam Hussein, Taliban, ISIS, Vladimir Putin – mens vi ignorerte barbarene i vår midte. Det sakte kuppet er over. Selskaper og milliardærklassen har vunnet. Det er ingen institusjoner, inkludert pressen, et valgsystem som er lite mer enn legalisert bestikkelse, det keiserlige presidentskapet, domstolene eller straffesystemet, som kan defineres som demokratisk. Bare demokratiets fiksjon gjenstår.

Den politiske filosofen Sheldon Wolin i Democracy Incorporated: Managed Democracy and the Specter of Inverted Totalitarianism, kaller systemet vårt «invertert totalitærisme». Fasaden til demokratiske institusjoner og retorikken, symbolene og ikonografien til statsmakten har ikke endret seg. Grunnloven er fortsatt et hellig dokument. USA fortsetter å framstille seg selv som en forkjemper for muligheter, frihet, menneskerettigheter og borgerrettigheter, selv om halvparten av landet sliter med livsoppholdet, militarisert politi skyter ned og fengsler de fattige med straffefrihet, og statens primære virksomhet er krig.

Dette kollektive selvbedraget maskerer hvem vi har blitt – en nasjon der borgerskapet har blitt fratatt økonomisk og politisk makt og hvor den brutale militarismen vi praktiserer i utlandet, praktiseres hjemme.

I klassiske totalitære regimer, som Nazi-Tyskland eller Stalins Sovjetunionen, var økonomi underordnet politikken. Men under omvendt totalitarisme er det motsatte sant. Det er ikke noe forsøk, i motsetning til fascisme og statssosialisme, å møte de fattiges behov. Snarere, jo fattigere og mer sårbar du er, jo mer blir du utnyttet, kastet inn i et helvetes gjeldsslaveri som det ikke er noen flukt fra. Sosiale tjenester, fra utdanning til helsevesen, er anemiske, ikke-eksisterende eller privatiserte for å sluke de fattige. Videre herjer inflasjonen med 8,5 prosent, lønningene har avtatt kraftig siden 1979. Jobber tilbyr ofte ikke fordeler eller sikkerhet. (Shadowstats setter inflasjonen på ca. 17% etter utregningsmetoden brukt på 1980-tallet. O.merkn.)

Du kan se et intervju jeg gjennomførte i 2014 med Sheldon Wolin her.

I min bok America: The Farewell Tour undersøkte jeg de sosiale indikatorene til en nasjon i alvorlige problemer. Forventet levealder i USA falt i 2021, for andre år på rad. Det har vært over 300 masseskytinger i år. Nærmere en million mennesker har dødd av overdoser siden 1999. Det er i gjennomsnitt 132 selvmord hver dag. Nesten 42 prosent av landet er klassifisert som overvektige, og en av 11 voksne regnes som alvorlig overvektige.

Disse desperasjonens sykdommer er forankret i koblingen mellom samfunnets forventninger om en bedre fremtid og realiteten i et system som ikke gir et meningsfylt sted for innbyggerne. Tap av bærekraftig inntekt og sosial stagnasjon forårsaker mer enn økonomisk nød. Som Émile Durkheim påpeker i «The Division of Labor in society», bryter det de sosiale båndene som gir oss mening. En nedgang i status og makt, manglende evne til å utvikle seg, mangel på utdanning og tilstrekkelig helsehjelp, og tap av håp resulterer i lammende former for ydmykelse. Denne ydmykelsen driver fram ensomhet, frustrasjon, sinne og følelser av verdiløshet.

I «Hitler and the Germans» avviser den politiske filosofen Eric Voegelin ideen om at Hitler – begavet i tale og politisk opportunisme, men dårlig utdannet og vulgær – fascinerte og forførte det tyske folket. Han skriver at tyskerne støttet Hitler og de «groteske, marginale figurene» rundt ham fordi han legemliggjorde patologiene til et sykt samfunn, beleiret av økonomisk kollaps og håpløshet. Voegelin definerer dumhet som et «tap av virkelighet». Tapet av virkeligheten betyr at en «dum» person ikke kan «med rette orientere sin handling i verden, der han bor.» Demagogen, som alltid er en idiot, er ikke en freak eller sosial mutasjon. Demagogen uttrykker samfunnets zeitgeist – tidsånd.

Akselerasjonen i avindustrialiseringen på 1970-tallet, som jeg skriver i America, The Farewell Tour, skapte en krise som tvang styringselitene til å utarbeide et nytt politisk paradigme, som Stuart Hall forklarer i Policing the Crisis. Utbasunert av det medgjørlige media, skiftet dette paradigmet sitt fokus fra det felles gode til rase, kriminalitet og lov og orden. Den fortalte de som gjennomgikk dyp økonomisk og politisk endring, at deres lidelser ikke stammet fra voldsom militarisme og bedriftenes grådighet, men fra en trussel mot nasjonal integritet. Den gamle konsensus om styrkede New Deal-programmer og velferdsstaten, ble angrepet som årsak til kriminell svart ungdom, «velferdsdronninger» og andre påståtte sosiale parasitter. Dette åpnet døren til en falsk populisme, påbegynt av Ronald Reagan og Margaret Thatcher, som angivelig kjempet for familieverdier, tradisjonell moral, individuell autonomi, lov og orden, den kristne troen og tilbakevendingen til en mytisk fortid, i det minste for hvite amerikanere. Det demokratiske partiet, spesielt under Bill Clinton, beveget seg jevnt til høyre til det i stor grad ble uutslettelig knyttet til etablissementet i Det Republikanske Partiet, som det nå er alliert med. Donald Trump, og de 74 millioner menneskene som stemte på ham i 2020, var resultatet.

Det vil ikke gjøre noe godt, slik Biden gjorde torsdag i Philadelphia, å demonisere Trump og hans støttespillere på samme måten de demoniserer Biden og demokratene på. Biden, som løftet knyttenevene, bakgrunnsbelyst av stygiske* røde lys og flankert av to amerikanske marinesoldater i uniformer, kunngjorde han fra sitt Dantes inferno-lignende scene, at «Donald Trump og MAGA-republikanerne representerer en ekstremisme som truer selve grunnlaget for republikken vår.» (*Av elva Styx, fra gresk mytologi. O.merkn.)

Donald Trump kalte talen den mest «ondskapsfulle, hatefulle og splittende talen som noensinne er holdt av en amerikansk president» og angrep Biden som «en fiende av staten».

Bidens frontalangrep utvider splittelsen. Det styrker et system der velgerne ikke stemmer for det de vil ha, siden ingen av sidene leverer noe av substans, men mot det de forakter. Biden tok ikke opp vår sosioøkonomiske krise eller tilbød løsninger. Det var politisk teater.

Antipolitikk maskerer seg som politikk. Ikke før avsluttes en pengesprengt valgsyklus, før den neste begynner, og fortsetter det Wolin kaller «politikk uten politikk». Disse valgene tillater ikke borgere å delta i makten. Publikum har lov til å uttale seg om spørsmål fra manus, som pakkes om av publisister, meningsmålere, politiske konsulenter og annonsører og mates tilbake til dem. Få valgkamper, inkludert bare 14 prosent av kongressdistriktene, regnes som reell konkurranse. Politikere kjemper ikke om vesentlige spørsmål, men på dyktig produserte politiske personligheter og følelsesladede kulturkriger.

Militaristene, som har skapt en stat i en stat og som kaster oss inn i den ene militære fiaskoen etter den andre, og bruker halvparten av alle skjønnsmessige utgifter, er allmektig. Selskapene og milliardærene, som orkestrerte en reell skatteboikott og slaktet regulering og tilsyn, er allmektige. Industrialistene som skrev handelsavtaler for å tjene på arbeidsledighet og undersysselsetting av amerikanske arbeidere og sweatshop-arbeidskraft i utlandet, er allmektige. Forsikrings- og farmasøytiske næringer som driver helsevesenet, hvis primære bekymring er profitt, ikke helse, og som er ansvarlige for 16 prosent av de verdensomspennende rapporterte dødsfallene fra COVID-19, selv om vi er mindre enn 5 prosent av den globale befolkningen, er allmektige. Etterretnings-tjenestene som utfører altomfattende overvåkning av publikum, er allmektige. Domstolene som tolker lover på nytt for å frata dem sin opprinnelige betydning for å sikre konsernkontroll og unnskylde konsernforbrytelser, er allmektige. Domstolene ga oss for eksempel Citizens United, som tillater ubegrenset konsernfinansiering av valg ved å hevde at det opprettholder retten til å sende petisjoner til regjeringen og er en form for ytringsfrihet.

Politikk er skuespill, en glanset, men simpel karnevals-handling, der den konstante streben for makt hos styringsklassen dominerer nyhetssyklusene, som om politikk var et kappløp til Superbowl. Den virkelige styrings-virksomheten er skjult, utført av bedriftslobbyister som skriver lovgivningen, banker som plyndrer statskassen, krigsindustrien og et oligarki som bestemmer hvem som blir valgt og hvem som ikke gjør det. Det er umulig å stemme mot interessene til Goldman Sachs, fossilindustrien eller Raytheon, uansett hvilket parti som er i embetet.

I det øyeblikket en del av befolkningen, venstre eller høyre, nekter å delta i denne illusjonen, ligner ansiktet til omvendt totalitarisme, ansiktet til klassisk totalitarisme, som Julian Assange opplever.

Våre konsernherrer og militarister foretrekker høflige George W. Bush, Barack Obama og Joe Biden. Men de jobbet tett med Donald Trump og er villige til å gjøre det igjen. Det de ikke vil tillate er reformatorer som Bernie Sanders, som kan utfordre, uansett hvor lunkent, deres uanstendige opphopning av rikdom og makt. Denne manglende evne til å reformere, gjenopprette demokratisk deltakelse og adressere sosial ulikhet, betyr republikkens uunngåelige død. Biden og demokratene kjemper mot det kultiske republikanske partiet og deres trussel mot demokratiet, men det er også problemet.

Originalversjonen finner du her: