oss 100 kroner!
Av Andrew Korybko – 27. september 2022
Enkelt sagt har Iran uventet kommet til å spille en sentral rolle i den globale, systemiske overgangen til multipolaritet gjennom de midler som blir forklart i denne analysen, og det er grunnen til at den nylige hendelsen knyttet til landets obligatoriske hijabpolitikk, blir utnyttet som utløsende hendelse for en ny runde hybridkrig.
Den USA-ledede – Vestens Gyldne Milliard – støtter åpent det siste forsøket på fargerevolusjon mot Iran, forsøket utnytter innenlandske og internasjonale oppfatninger om en nylig hendelse knyttet til landets obligatoriske hijab-politikk, for å rettferdiggjøre en ny runde hybrid krigføring. Som jeg forklarte i detalj til Irans Young Journalists Club i november 2019: «USA-støttet hybridkrig tar sikte på å destabilisere landet deres» ved å forverre eksisterende konflikt-linjer i samfunnet, som i dette tilfellet inkluderer en av de mest kjente lovene, for å katalysere destabilisering som opprettholder seg selv.
Det er derfor mulig for observatører å samtidig gjenkjenne legitime klager fra perspektivet til noen av deltakerne i denne siste uroen, samtidig som de konkluderer med at midlene de bruker for å reformere det målrettede lovverket, er i strid med landets objektive interesser. Dette gjør det store flertallet av deltakerne til «nyttige idioter» for fremmede makter, mens andre er virkelige «innflytelses agenter». Noen få er også sikkert på lønningslisten til fiendtlige etterretningsorganisasjoner. Som sådan er den sosio-politiske dynamikken som utfolder seg, både organisk og fabrikkert.
Den siste ustabiliteten for å ryste Iran kommer på et betydelig tidspunkt i den globale, systemiske overgangen til multipolaritet, etter at disse komplekse prosessene fløt sammen og akselererte som resultat av den siste USA-provoserte fasen av Ukraina-konflikten, som brøt ut i slutten av februar. Den islamske republikken har siden kommet til å fungere som en del av Indias uerstattelige ventil fra vestlig press mot Russland – som er drevet av sitt store strategiske behov for å forhindre partnerens potensielt uforholdsmessige avhengighet av Kina – gjennom deres felles gjenoppliving av transport-korridoren Nord-Sør (NSTC).
Faktisk jobber disse tre nå aktivt sammen for uformelt å skape en tredje pol av innflytelse i det som kan beskrives som den bi-multipolare verdensorden. Dette paradigmet refererer til de amerikanske og kinesiske supermaktene som utøver mest innflytelse over det internasjonale systemet, etterfulgt av stormakter som Russland, India og Iran, deretter fulgt av relativt mellomstore og mindre stater med knapt noen innflytelse. Alle tre nivåene forventes å inngå varierende grad av samarbeid med statene innenfor deres rekker og utover, noe som til slutt vil føre til en kompleks multi-polaritet («multi-plexitet»).
Før det, ser imidlertid denne fremvoksende troikaen av Russland, India og Iran for seg å være banebrytende for en form for tripolaritet i Eurasia, for å lette den siste fasen av den pågående globale systemiske overgangen. Russland og India kan ikke gjøre dette på egen hånd på grunn av åpenbare geografiske årsaker, som i stor grad begrenser deres gjensidige økonomiske potensial, ergo behovet for begge å stole på Iran for dette formålet. Fra USAs store strategiske perspektiv er det derfor helt avgjørende å fjerne Iran fra denne trilaterale, multipolare aksen for å «isolere» Russland, bringe India tilbake under sin kontroll, og dermed bevare sitt fallende hegemoni.
Russland ville bli tvunget til å akseptere skjeve avtaler med Kina ut av desperasjon, hvis de ikke kunne stole på at India skulle tjene som sin alternative trykkventil gjennom transportkorridoren NSTC, hvis dette megaprosjektet ble gjort ugjennomførbart på grunn av en selvdrevet syrisk syklus av hybridkrig i Iran. India ville i mellomtiden ikke være i stand til å stole på Russland til å fungere som en av kjernene i den tredje innflytelsespolen som ledelsen ser for seg å skape, uten iransk aktivert geo-økonomisk tilkobling. Iransk stabilitet er derfor sentralt i deres komplementære, store strategier.
Følgelig ville Russland bli Kinas «juniorpartner» i dette verste scenarioet, noe som ville legge et enormt press på India for å bli USAs «juniorpartner», for å sikre seg mot den oppfattede trusselen reist av Folkerepublikken, som turbolader sin fremvekst som supermakt gjennom ubegrenset tilgang til russiske ressurser. Dette resultatet vil på ubestemt tid videreføre den nåværende bi-multipolare mellomstadiet av den globale systemiske overgangen til multipleksitet, som virker mot disse to stormaktenes store strategiske interesser, så vel som deres felles iranske partneres.
Det er med dette målet i tankene at den Gyldne Milliard gjør sitt ytterste for å sikre at det siste forsøket på fargerevolusjon i Iran gjør maksimal skade på landets stabilitet, alt med sikte på å gjøre NSTC umulig og dermed kvele denne fremvoksende, multipolare troikaen på spedbarnsstadiet. Enkelt sagt har Iran uventet kommet til å spille en sentral rolle i den globale, systemiske overgangen til multipolaritet – gjennom de midler som ble forklart i denne analysen, og det er grunnen til at den nylige hendelsen knyttet til landets obligatoriske hijabpolitikk, blir forsøkt utnyttet som en utløsende årsak for en ny runde hybridkrig.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
