Hvordan ble norske politikere så blodtørstige?

0

En nærmest samlet norsk politikerstand mobiliserer for Ukraina-krigen. Vi har sett det før. Det endte tragisk i Afghanistan og Libya, nå gjøres de samme feilene på nytt.

Av Terje Alnes.

På dagen 6 måneder etter den russiske invasjonen i Ukraina, la NATOs generalsekretær ut en videohilsen der han sa at ukrainerne er en inspirasjon for verden. Stoltenbergs budskap var tydelig: Ukraina må seire, og Ukraina kommer til å seire. Tidligere har Stoltenberg sagt at denne krigen kan vare lenge, på AUFs sommerleir var han åpen for at den kan vare i flere år.

Det samme budskapet gjentas av sentrale europeiske politikere, som Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock. Hun også lover at landet om nødvendig skal støtte Ukraina i krigen mot Russland i flere år. Krig er det absolutt verste for miljøet. Men den prisen er Baerbock – som representerer De Grønne, villig til å betale, i tillegg til den ufattelige menneskelige kostnaden i form av død og lemlestelse. Her snakker vi riktignok om andres død og lemlestelse, noe som gjør offeret lettere å bære.

Vi vet at hundrevis av liv går tapt hver eneste dag denne krigen varer. En årelang krig vil koste titusenvis, ja kanskje hundretusenvis av menneskeliv.

Dette vet både Stoltenberg og Baerbock, men de sier det ikke. NATO skal aktivt støtte og forlenge en krig som kan ta hundretusenvis av ukrainske og russiske soldaters liv, og ukrainske siviles liv – menn, kvinner og barn; alt mens Stoltenberg på trygg avstand forteller oss hvilken inspirasjon dette er for verden.

Är det tanken, att ”Ukraina måste vinna”, så betyder det att ingen tar någon som helst hänsyn till det ukrainska folket och dess öde. Ukraina kommer att bli sönderslaget om den filosofin får dominera.
– Jan Öberg:
 «Fred har blivit det mest kontroversiella», i Proletären 31.08.22

Norske politikere heier på krigen og støtter den aktivt

Norske politikere kan ikke være dårligere enn sitt NATO-idol og sine europeiske forbilder. Det tok ikke mer enn fire dager etter det russiske angrepet før Stortinget skrotet et 60 år gammelt prinsipp om ikke å sende norske våpen til krigssonerFire dager. Dette forteller oss at dagens Stortingsrepresentanter ikke er som tidligere tiders representanter.

Norge donerte først 2.000 M72 panservernvåpen, antiluftskyts og ammunisjon. Så M109 artillerivåpen som vi ikke lenger har bruk for selv. Deretter sendte vi det meste av vårt resterende militære overskuddsmateriell. Nå er vi kommet til den fasen at vi må kjøpe våpen og ammunisjon for å sende til Ukraina.

Men dette er heller ikke nok. På Utøya ba NATO-Stoltenberg norsk forsvarsindustri legge om produksjonen for å tilfredsstille Ukrainas behov for våpen og ammunisjon, og viste til en «ønskeliste» han har fått fra Zelenskyj. Dette tente øyeblikkelig gløden i Venstres Guri Melby, som straks tok saken til Stortinget og til forsvarsminister Bjørn Arild Gram.

Forsvarsminister Gram kunne på sin side, under donorkonferansen for Ukraina i København, bekrefte at Norge vil bidra til opplæring av ukrainske soldater i Storbritannia. Samtidig kunne han fortelle at Regjeringen fortløpende vurderer nye norske bidrag til Ukraina. Knapt tre uker senere kunne Forsvaret melde at ukrainerne nå skal få opplæring i Norge. Samtidig sier oberstløytnant og hovedlærer ved Stabsskolen Geir Hågen Karlsen at krigen i Ukraina kan bli langvarig og fortsette i flere år.

Tydeligere kan det ikke vises at Norge tar rollen som medkriger på største alvor.

Norske politikere har altså ingen sperrer mot å bidra til at krigen drar ut i flere år, og at vår involvering blir mer og mer omfattende. De har adoptert det militær-industrielle kompleksets ideologi og stiller seg fullt og helt bak NATO-militarismens tankesett. Ikke en eneste stemme mot denne krigsaktivismen kan høres fra Stortingets talerstol. Stortinget er et ekkokammer av NATO-enighet.

Det kan jo umulig gå galt.

Ukraina vil seire! Som Afghanistan?

Når Stoltenberg flere ganger siteres på at Ukraina vi vinne krigen, og ledende politikere fra NATO-land gjentar mantraet om at Ukraina vil seire til slutt, burde det ringe en bjelle. Har vi virkelig ikke hørt dette seiersbudskapet før?

USA og NATO-allierte holdt krigen i Afghanistan gående i to tiår – i 20 år! – på en løgn om at seieren var nær.

I dag vet vi, takket være offentliggjøringen av «Afghanistan Papers», at USA på et tidlig tidspunkt visste at en militær seier i Afghanistan ikke var mulig. Likevel ble opinionen stadig innbilt at den vestlige krigføringen ville seire til slutt. Denne krigen, opprettholdt i 20 år av løgner spredt av våre vestlige politikere og NATO-medier, var en katastrofe for afghanerne. De harde fakta viser at det i dag er 2 millioner enker i landet og at 97 % av befolkningen lever i fattigdom.

«Stol aldri på norske politikere som står i ledtog med USA!» Dette er et visdomsord vi kan utlede fra krigen i Afghanistan. Så tidlig som i desember 2001 uttalte utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) at «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan». Året etter kunne forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) triumferende erklære at «Det terroristiske, brutale og undertrykkende Taliban-regimet er fjernet. Landet har blitt frigjort». De norske ministerne stolte blindt på den informasjonen de fikk fra sine amerikanske allierte.

I 2007 gjennomførte USA en hemmelig kampanje mot Norge. Diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen. En som villig lot seg bruke i den amerikanske krigspropagandaen var statsminister Jens Stoltenberg, som i en kronikk i Aftenposten markedsførte krigen som et kvinnefrigjøringsprosjekt og en krig for skolegang for afghanske barn.

Å trekke seg ut (av Afghanistan) ville være et knefall for Taliban og fortsatt vold og terror.
– Jens Stoltenberg i Aftenposten 21. november 2007

Stoltenbergs humanitære retorikk ble fordømt i Godal-utvalgets NOU. Hovedmotivet for Norges 20 år lange krigføring i Afghanistan var å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Prisen for den 20 år lange krigen var det afghanerne som måtte betale, i form av titusener av drepte og invalidiserte.

Norsk opinion ble ført bak lyset av sine egne politikere, og store deler av norsk presse spilte på lag med USAs propagandaapparat. Sannheten var at USA presset sine allierte til å delta i krigen da George W. Bush stilte sitt ultimatum: «Either you are with us, or you are with the terrorists.»

Krigspsykose som Libya?

Den nærmest enstemmige oppslutning vi nå ser om Norges aktive støtte til krigen i Ukraina, finner sin parallell i den katastrofale angrepskrigen NATO og Norge førte mot Libya i 2011. Den gang var det heller ikke rom for tvil eller motforestillinger, nasjonen samlet seg i noe som nærmest må karakteriseres som krigseufori.

«Jeg tror det er lenge siden vi har hatt en så klar, så uforbeholden, så samstemt og tydelig enighet i Stortinget om full oppslutning om alle deler, om innretningen av de militære operasjonene og Norges bidrag», sa statsminister Stoltenberg fra Stortingets talerstol 29. mars 2011.

Samtlige partier på Stortinget, et nærmest samlet medie-Norge, Den Norske Kirke, forskere med NUPI-direktør Jan Egeland i spissen, og de store humanitære organisasjonene, stilte seg alle bak regjeringens beslutning om å gå til krig mot Libya, selv om Stoltenberg var påpasselig med å ikke kalle krigen ved sitt rette navn – nemlig «krig», men for en «militær operasjon» (jfr. Purins «militære spesialoperasjon»).

«Kirken har full tillit til at regjeringen har gjort en riktig vurdering i å sende norske kampfly til Libya», sa den øverste lederen for Den Norske Kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien. Som med Ukraina-krigen ble Libya-krigen den gang fremstilt som en edel krig, der de gode kreftene sto opp mot de onde. Daværende utenriksminister Støre gjorde det til et verdispørsmål da han i Stortinget 9. mai 2011 sa at «for oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på

Hvilke dyptgripende verdier er det egentlig vi tror på? 29. april 2011 bombet to norske F16 fly hjemmet til Muammar Gaddafis yngste sønn. Saif al-Arab al-Gaddafis ble drept, sammen med tre av Gaddafis barnebarn. Dagen etter bombet NATO en skole for barn med Downs syndrom.

Den gang, som i dag, var det Jens Stoltenberg som la press på norske politikere for å sikre full støtte til krigen. Flere år senere kalte Liv Signe Navarsete (SP) Stoltenbergs press for «totalt uforsvarlig».

Hvorfor ignorerer Norge sitt eget resolusjonsvedtak i Sikkerhetsrådet?

Det er altså påfallende likheter mellom postulatene om en seier i Ukraina-krigen, og tilsvarende seiersrop i Afghanistan, noe som bidro til at Norge kriget skulder ved skulder med USA i Afghanistan i 20 år. På samme måte minner den nærmest samstemte støtten til Ukraina-krigen mistenkelig om den kollektive enighet i 2011, som gjorde Norge til en ledende bombenasjon da NATO og islamistiske terrorister ødela den libyske staten.

Det er påfallende at ingen i det politiske miljøet trekker frem Norges eget forslag i FNs sikkerhetsråd i mai, som ble enstemmig vedtatt! Her forplikter Sikkerhetsrådets medlemmer seg til å støtte generalsekretærens initiativ for fred i Ukraina. Antonio Guterres forsikret da at han vil gjøre alt i forsøket på å redde liv, redusere lidelsen og finne en fredens vei for Ukraina.

Finnes det virkelig ingen fredsvenner igjen på Stortinget som vil støtte generalsekretæren og fronte FN-paktens kjerneverdier?

Kilder:

«Stoltenberg: Ukraina vil seire», dagsavisen.no 24.08.22, «Tyskland lover å støtte Ukraina så lenge det trengs», adressa.no 28.04.22, «Svært høye dødstall på ukrainsk side etter russisk taktikkbytte», aftenposten.no 15.06.22, «Norge gir våpen til Ukraina», regjeringen.no 28.02.22, «Venstre vil at Norge skal produsere våpen til Ukraina», vl.no 11.08.22, «Stoltenberg med klart ønske til Støre: Send mer våpen», vg.no 04.08.22, «Norge vil bidra til opplæring av ukrainske soldater», regjeringen.no 11.08.22, «Ukrainere får opplæring i Norge», forsvaretsforum.no 31.08.22, «Ekspert om trening av ukrainske soldater i Norge: – Blir langvarig og omfattende», forsvaretsforum.no 01.09.22, Cecilie Hellestveit: «Norske våpenleveranser til Ukraina og hva det betyr under folkeretten», juridika.no 29.03.22, «The Afghanistan Papers: At War With the Truth», washingtonpost.com 09.12.19, «Afghanistan before and after 20 years of war (2001-2021)», watson.brown.edu/costsofwar, «Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse», nytid.no 01.12.17, «Derfor er Norge i Afghanistan», aftenposten.no 21.11.07, Terje Tvedt: «Tausheten om Libya», Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3 2015, «Libya-piloter snakker ut», nrk.no 12.03.13, «Navarsete sier Stoltenberg presset Sp til å godta Libya-krigen: – Totalt uforsvarlig», aftenposten.no 30.06.18, «Security Council ‘speaks with one voice for peace in Ukraine», news.un.org 06.05.22


Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.

Forrige artikkelEuropa har tapt energikrigen
Neste artikkelSF6-gassen forårsaket 33.4 millioner tonn/CO2-utslipp bare i 2021 – og det bare fra en brukergruppe!