oss 100 kroner!
Kapitalismens krise er nå over oss. Det er ingen lindrende tiltak som vil gjøre situasjonen utholdelig.
Tidligere ambassadør for Storbritannia og verdensberømt fredsaktivist Cray Murray har møtt den skarpe kanten av den britiske klassestaten da han fulgte hele den skandaløse rettssaka mot Julian Assange og ga verden innsikt i hvordan den britiske staten i samarbeid med USA undertrykker pressefriheten og det frie ordet. Han har vært medlem av The Liberal Party, men har sett hvordan det partiet forfalt og ble irrelevant, i likhet med Labour. Craig Murray ble også sjøl dømt til åtte måneders fengsel i ei rettssak som han sjøl med rette kaller «kafkaaktig». Han har med gru sett framveksten av den nyliberale staten og sammenbruddet til det som var ei fri presse. Hans erfaringer har tvunget ham til å trekke den konklusjonen han gjør i overskriften.
– Red.
Av Craig Murray – 31. august 2022
Jeg har aldri sett på meg selv som en marxist. Jeg ble voksen på slutten av den ene, 40 år lange perioden i den vestlige sivilisasjonens historie da det var en reduksjon i gapet mellom de rike og vanlige mennesker.
Som en konsekvens trodde jeg at et tolerabelt samfunn kunne oppnås ved enkle tiltak for å forbedre kapitalismen. Jeg vokste opp med offentlig eierskap av tjenester, naturlige monopoler og strategiske industrier, med gratis helsetjenester og medisiner, gratis universitetsundervisning med gode vedlikeholdstilskudd, skoler under kontroll av folkevalgte kommunestyrer, kontrollerte rettferdige husleier inkludert privat sektor og betydelige offentlige boliger. Vi trodde det skulle vare evig.
I 1973 meldte jeg meg inn i Liberal Party. Mye av partiets manifest fra 1974 kunne jeg fortsatt tro på nå. De ovennevnte tingene som offentlig eierskap til tjenester, store industrier og gratis utdanning var ikke i manifestet fordi de ikke trengte å være – de eksisterte allerede og var den grunnleggende strukturen.
Manifestet la til ting som en grunnleggende garantert inntekt for alle i samfunnet, obligatoriske arbeiderandeler i de bransjene som ikke er nasjonalisert, arbeiderråd og husleiefrysing i både offentlig og privat sektor.
Jeg hevder ikke det var et stort sosialistisk dokument – det var tegn på at høyreorientert tankegods kom snikende inn som f.eks. indirekte skatt. Men sannheten er at Liberal Partys manifest fra 1974 var minst like venstre som tidligere Labour-leder Jeremy Corbyns manifest. Noen av ideene var langt forut for sin tid – som ideen om at kontinuerlig økonomisk vekst og økende forbruk ikke var bærekraftig eller ønskelig.
Når jeg i hovedsak tror på de samme tingene nå, befinner jeg meg helt til venstre – uten å ha flyttet meg!
Her er et par utdrag fra det liberale manifestet fra 1974 som kan overraske deg. Denne typen språk vil du ikke høre fra Keir Starmers Labour Party – faktisk ville det sannsynligvis få deg kastet ut:
Liberal Party er selvfølgelig forsvunnet, sammen med de radikale, anti-krigs, anti-fagforening -tradisjonene til britisk liberalisme. Det ble utvannet gjennom sammenslåingen med det sosialdemokratiske partiet og til slutt fjernet helt av [tidligere visestatsminister] Nick Clegg, [nå president for globale anliggender ved Meta Platforms], og «Orange Bookers» som gjorde hybridpartiet fullstendig nyliberalt, en doktrine som nesten ikke ligner den liberalismen det hevder å ville gjenopprette.
De hardføre sjelene som følger og støtter denne bloggen, er vitne til de siste hurraropene etter arven fra politisk tankegang gitt av John Stuart Mill, William Hazlitt, John Ruskin, John A. Hobson, Charles Kingsley, Bertrand Russell, William Beveridge og mange andre, ikrydret Piotr Kropotkin og Pierre-Joseph Proudhon.
Jeg ser ikke for meg noen videre generasjon aktiv i politikken som vil forsøke å utvikle sitt verdensbilde med disse tenkerne som deres primære motivatorer.
Men poenget med dette selvopptatte røret er at jeg ikke er marxist og kommer ikke fra en organisert arbeider- eller sosialistbakgrunn eller tankesett.
Læren om nyliberalisme
Nøkkeltanken som jeg vasser meg mot igjennom denne sørpete forklaringen er denne: Jeg vokste opp i den ene epoken da kapitalismen var tilstrekkelig moderert av lindrende tiltak til at det virket som en rimelig måte å drive samfunnet på.
Det endte rundt 1980 da doktrinen om nyliberalisme tok tak i den vestlige verden. I Storbritannia kontrollerer denne doktrinen nå de konservative, Lib Dem, Labor og Scottish National-partiene og fremmes nådeløst av både statlige og kommersielle medier.
Resultatet av denne nyliberale dominansen har vært en massiv og akselererende økning i gapet mellom de ultrarike og resten av samfunnet, i den grad vanlige, en gang middelklassemennesker sliter med å betale regningene som kreves for å leve. Situasjonen har blitt uholdbar.
Kort sagt viser det seg at Marx hadde rett. Kapitalismens krise er nå over oss. Nyliberalisme (et annet ord for å bevisst designe statlige systemer for å føre til utrolige konsentrasjoner av rikdom midt i generell fattigdom) nærmer seg slutten.
Det er ingen lindrende tiltak som vil gjøre situasjonen utholdelig. En radikal endring i eierskapet av ressursene er det eneste som vil løse situasjonen – fra offentlig eierskap av alle energiselskaper, fra hydrokarbonutvinningsanlegg som Shell og BP, til gass-, elektrisitets- og drivstoffgeneratorer og produsenter, distributører og forhandlere.
Det er bare én sektor og kun starten. Men det er en god start. Jeg passerer ofte Grangemouth-raffineriet og er overrasket over at hele det store området, det enorme utstyret, alle de kjemikaliene og prosessene, først og fremst går til fordel for Storbritannias rikeste mann, Jim Ratcliffe, som vurderer å kjøpe Manchester United som sitt neste leketøy, mens hans arbeidere protesterer mot nok et reelt lønnskutt. Denne uanstendigheten kan ikke fortsette for alltid.
Kriger er ikke en følge av nyliberalismen. De er en vesentlig del av programmet, fordi uhemmet forbrukerisme krever massiv anskaffelse av naturressurser. Konstant krig har den nyttige sidegevinsten for den globale eliten at den gir enorm profitt til militærindustrien.
Kostnadene ved menneskelig elendighet og død holdes på diskret avstand fra den vestlige verden, bortsett fra flyktningstrømmene, som i økende grad møtes med en fornektelse av menneskeheten.
Fremming av kontinuerlig krig har ført til akselerasjon av krisen. Mye av den nåværende levekostnadseksplosjonen kan direkte tilskrives den provoserte, langvarige og meningsløse krigen i Ukraina, mens nyliberal doktrine forbyr kontroll over den grufulle assosierte profittjakten til energiselskapene.
Det kommer til å være et sinne blant befolkningen til våren med en styrke og rekkevidde som jeg ikke har sett i min levetid. De ultrarike og deres politiske tjenere vet dette, og derfor iverksettes det kraftige tiltak for å forhindre offentlig protester.
Den nye politiloven er et av en rekke tiltak som settes inn for å slå ned på veier for fri ytring av misnøye. Demonstrasjoner kan ganske enkelt forbys hvis de er «støyende» eller er en «ulempe». Marsjen på millioner mennesker mot Irak-krigen i London, for eksempel, kunne vært forbudt på begge grunnlag.
Jeg møtte og snakket sist helg på Beautiful Days-festivalen med den beundringsverdige Steve Bray; vi er ikke enige om alt, men hans bekymring er ekte. Han begynner å bli vant til å bli fjernet av politiet fra parlamentetsplassen etter å ha blitt spesifikt målrettet i lovgivningen. Jeg minnet ham – og jeg minner deg om – at Blair-regjeringen også forbød protester nær Westminster-parlamentet.
Intoleranse ovenfor dissens er et trekk ved moderne nyliberalisme som folk i Canada og New Zealand også er vitne til – eller som Julian Assange kanskje forteller deg.
Men i tillegg til lovgivende og statlige angrep på protester, øker den nyliberale staten også sine mer subtile kontrollelementer. Sikkerhetstjenestene utvides kontinuerlig. Media er ikke bare stadig mer konsentrert, de er i økende grad under direkte sikkerhetstjenesteinnflytelse – Integrity Initiative, Paul Mason-avsløringene og den knapt fordekte agentvirksomheten til Luke Harding og Mark Urban, er alle små elementer av et massivt nett designet for å kontrollere befolkningens tanker.
Craig Murray er forfatter, kringkaster og menneskerettighetsaktivist. Han var britisk ambassadør i Usbekistan fra august 2002 til oktober 2004 og rektor ved University of Dundee fra 2007 til 2010.
Denne artikkelen ble først publisert på ConsortiumNews.
Craig Murrays enestående og avslørende reportasjeserie fra rettssaka mot Assange har vi gjengitt detaljert her på steigan.no.
Se også bloggen til Craig Murray: CraigMurray.org.uk
Den er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
