oss 100 kroner!
Av Dr. Daoud Baalbaki.
EUs skritt for å betydelig redusere importen av russisk gass vil føre til at Europa blir avhengig av mye dyrere amerikansk flytende naturgass
Europas avhengighet av russisk naturgass har vært et omstridt spørsmål for den europeiske unionens (EU) beslutningstakere i flere tiår. Dusinvis av retningslinjer har blitt foreslått gjennom årene for å diversifisere kontinentets gassforsyning, eller for å bytte til grønne energikilder for å minimere avhengigheten av russisk gass.
Det er bare to måter å transportere naturgass på – via rørledninger, eller ved å gjøre gassen flytende, transportere den som last og deretter forgasse den på nytt på destinasjonen. Begge prosessene krever tid og betydelige investeringer i infrastruktur.
Rørledninger: I 2021 utgjorde russisk naturgass om lag 46 prosent av EUs totale import av naturgass tilsvarende 155 bcm (milliarder kubikkmeter). Figur 1 viser at russiske rørledninger ga om lag 41 prosent (omtrent 139 bcm) av denne gassimporten til EU i samme periode.
Norge er Europas nest største naturgassleverandør, fulgt av rørledninger fra Nord-Afrika og Aserbajdsjan.
LNG: Importen av LNG utgjør om lag 21 prosent av den totale europeiske naturgassimporten.
Figur 2 viser kildene for LNG-forsendelsene som ble importert av EU i 2021. Det er viktig å merke seg at USA representerer hovedleverandøren for LNG til EU, og vil sannsynligvis være hovedmottakeren dersom russiske gassrørledninger opphører å operere. USA startet eksporten av LNG til EU først i 2016, men nådde raskt 22,3 bcm i 2021, noe som representerer 23 prosent av all LNG-eksport fra USA.
Europas avhengighet
Før konflikten i Ukraina var Russland fortsatt en stor leverandør av LNG i Europa med rundt 20 prosent av den totale importen av LNG (tilsvarer 16 bcm). Dette betyr at EU importerte totalt 155 bcm naturgass fra Russland i året – 139 bcm via rørledninger og 16 via LNG. Dette utgjør nesten halvparten av all europeisk import av naturgass..
Denne strategiske feilen med å oppnå uavhengighet fra russisk naturgass skyldtes hovedsakelig mangelen på en sammenhengende og enhetlig strategi blant EU-medlemmene. Som vist i figur 3 varierer avhengigheten av russisk naturgass fra ett europeisk land til et annet.
Land som Tsjekkia, Slovakia, Latvia, Estland, Finland og Ungarn er helt avhengige av russisk naturgass, mens landene som importerer de største mengdene som Tyskland, Frankrike, Italia, Polen og Hellas er semi-avhengige, og land som f.eks. Portugal er delvis uavhengig.
Redusere avhengigheten av Russland
Ifølge en Flash Eurobarometer-undersøkelse for EU-kommisjonen (EC), mener 85 prosent av europeerne at EU bør redusere sin avhengighet av russisk gass og olje så snart som mulig for å støtte Ukraina. I mellomtiden har EU, internasjonale byråer og uavhengige tenketanker foreslått kortsiktige planer for å redusere EUs avhengighet av russisk fossilt brensel innen utgangen av 2022.
De tre viktigste kortsiktige planene er EUs REPowerEU Plan, der to tredjedeler av russisk gass (101,5bcm/155bcm) kan erstattes innen neste vinter; Det internasjonale energibyråets (IEA) tipunktsplan som foreslår en tredjedel (50bcm / 155bcm) reduksjon av den russiske naturgassimporten, finne alternative kilder og bytte til fornybar energi; og den økonomiske tenketanken Bruegel sin plan som sier at EU i teorien burde være i stand til å «erstatte russiske [gass]strømmer helt«, selv på kort sikt, ved å beregne Europas ledige kapasitet for import av gass. Realistisk sett krever imidlertid Bruegel en reduksjon (86 bcm/155 bcm) ved å muligens bytte produksjon av elektrisitet til kjernekraft og kull, med samtidig politikk for å spare energi.
Hva er planen?
Det alle disse planene i hovedsak har til felles, er en oppfordring til EU om å diversifisere sin portefølje for import av naturgass, bytte til fornybar energi og anvende retningslinjer for energisparing. Av disse planene ser REPowerEU-strategien ut til å være den mest gjennomførbare.
Planen foreslår å kutte russisk naturgassimport til 101,5 bcm fra 155 bcm i 2021 – i teorien ved å øke ikke-russisk gassforsyning med 63,5 bcm, og redusere gassetterspørselen med 38 bcm.
For å øke ikke-russisk gassforsyning med 63,5 bcm, antar planen at følgende kan oppnås:
- Øk ikke-russisk LNG-import med 50 bcm
- Øk ikke-russisk rørledningsimport med 10 bcm.
- Øk biometanproduksjonen med 3,5 bcm.
I tillegg til dette anbefalte de også å redusere gassbehovet med 38 bcm. For dette foreslo de 4 punkter:
- Energisparing for å redusere etterspørselen med 14 bcm
- Solenergi på tak for å redusere gassbehovet med 2,5 bcm
- Varmepumper for å redusere gassbehovet med 1,5 bcm
- Utplassering av vind og sol i kraftsektoren for å redusere gassetterspørselen med 20 bcm.
EU-kommisjonens REPowerEU-plan av 8. mai 2022 for å redusere avhengigheten av russisk gass
Det første problemet med EF-studien er at den forventer at etterspørselen etter gass i Europa i 2022 vil forbli den samme som i 2021. Studier viser at kontinentet kan trenge rundt 20-25 bcm mer enn i samme periode i fjor. Så behovet for gass beløper seg faktisk 121,5 – 126,5 bcm – ikke bare til å erstatte den russiske importen på 101,5 bcm.
Økning i ikke-russisk LNG
Den desidert viktigste metrikken her er EUs nåværende kapasitet for gjenforgasning. Som nevnt ovenfor, når den importeres som LNG, må den flytende gassen forgasses av spesialiserte anlegg i havner for å bli reinjisert i rørledninger. Til sammen hadde EU-landene rundt 74 bcm ledig kapasitet for gjenforgasning i fjor.
Problemet er at omtrent halvparten av denne ledige kapasiteten er konsentrert i Spania og Portugal, som er knyttet til resten av EU med en rørledning med kapasitet på bare 7,5 bcm/år. Derfor har EU ikke nok gjenforgassingsanlegg til å importere ytterligere 50 bcm LNG.
Den foreslåtte løsningen er å bruke Storbritannia (nå offisielt utenfor EU) – som har rundt 29 bcm ledig kapasitet for gjenforgasning – som en landbro for å importere LNG og deretter eksportere den tilbake til EU via rørledninger. I dette scenariet kan EU lykkes med å importere ytterligere 50 bcm LNG.
Men selv om Europa overvinner hindringene for regassifisering, er det nok LNG-forsyning i verden til å dekke etterspørselen?
Bytte avhengighet fra Russland til USA
På grunn av mange eksportanlegg som sliter med tekniske problemer og problemer med tilførselsgass i løpet av året, falt faktisk den globale LNG-eksportkapasiteten i 2021, til tross for den fortsatte økningen i kapasiteten i USA. I begynnelsen av 2022 ble det estimert at den globale kapasiteten for eksport for LNG vil øke med rundt 43 bcm hvis alle anlegg som hadde tekniske problemer og nedleggelser skulle komme tilbake på nett.
I andre kvartal i år anslo det internasjonale energibyråets rapport på gassmarkedet at EUs LNG-import kan øke med maksimalt 25 bcm og at 65 prosent av denne mengden vil bli levert av USA.
Hvis dette skjer, vil amerikansk LNG-eksport øke med hele 19 prosent, noe som gjør den til den globale lederen av LNG-eksport over natten. I mellomtiden vil Afrika, Europa, Sentral- og Sør-Amerika og Eurasia ha mindre bidrag til global LNG-forsyningsvekst i 2022, mens tilbudet til Asia-Stillehavsregionen og Vest-Asia-regionene forventes å avta.
Hvis vi tar Qatar som eksempel, til tross for sin ledende rolle i LNG-markedene og nære relasjoner med vestlige stater, klarer ikke Qatar å forsyne Europa med ekstra store mengder på kort sikt fordi det lider av mangel på ledig kapasitet for LNG-eksport. Videre selges over 70 prosent av denne eksporten til asiatiske kjøpere via langsiktige kontrakter. Europa må vente til 2024-25 for å kunne regne med LNG-forsyninger fra Qatar.
Denne høye etterspørselen etter LNG anslått av Europa vil mette markedet og øke konkurransen om fleksible LNG-laster. For å tiltrekke seg flere LNG-laster, bør spotprisene i Europa være $2-3/MMBtu høyere enn de asiatiske markedene. Dette jevner seg nå ut til $35/MMbtu for resten av 2022, som er mer enn fem ganger gjennomsnittet deres på fem år.
Poenget er at det vil være umulig for EU å øke sin LNG-import med den avgjørende milepælen på 50 bcm. Selv om EU overvinner de tekniske problemene representert av kapasiteten for gjenforgassing og sammenkoblingene mellom EU-landene og Storbritannia, kan det som er tilgjengelig i det globale LNG-markedet rett og slett ikke møte etterspørselen.
Selv om Europa kan motta ytterligere 25 bcm LNG, vil det være være med en veldig høy prislapp, mens prisene i Nord-Amerika stort sett vil være upåvirket. USA er den store vinneren i dette scenariet, og henter inn ublu profitt samtidig som de etablerer seg som verdens største eksportør av LNG.
Hvor befinner de ikke-russiske gassrørledningene seg?
Norge: Som den viktigste ikke-russiske gassleverandøren av naturgass til Europa via rørledninger, er Norges totale forsyningskapasitet 94,3 bcm per år. Bare 86,3 prosent av denne kapasiteten ble brukt i 2021, noe som teoretisk gir 12,9 bcm ledig i årlig kapasitet.
Men i de to første kvartalene av 2022 har imidlertid rørledningene fungert nær full effektiv kapasitet, og denne kapasiteten forventes å være lavere om sommeren, som tidligere oversikter indikerer.
Nord-Afrika: Den andre kilden til naturgass i rørledningen til Europa er via tre rørledninger fra Nord-Afrika: Medgaz-rørledningen fra Algerie til Spania, Trans-Mediterranean Pipeline (også kjent som Transmed som frakter algerisk gass fra Tunisia til Italia), og Green Stream-rørledningen, fra Libya til Italia. En fjerde rørledning, Gas Pipeline Maghreb-Europe (GME), går fra Algerie til Spania via Marokko, men har ikke blitt brukt siden 1. november 2021, etter sammenbruddet i diplomatiske forbindelser mellom Algerie og Marokko i august det året.
Strømmen i Medgaz-rørledningen til Spania kan øke med rundt 2 bcm etter å ha økt kapasiteten. Disse ekstra mengdene kan dekke en del av mengdene som har blitt levert via GME i 2021. Algerie har imidlertid også nylig suspendert handelsforbindelsene med Spania på grunn av sistnevntes beslutning om å stille seg på Marokkos side over det omstridte Vest-Sahara-territoriet, noe som har forsterket spenningene mellom Rabat og Alger.
The Transmed pipeline to Italy has around 10 bcm spare capacity, but recent analysis shows that Algeria will not be able to offer additional gas quantities since reaching its production capacity and needing to address its own growing domestic demand.
Transmed-rørledningen til Italia har rundt 10 bcm ledig kapasitet, men nyere analyser viser at Algerie ikke vil være i stand til å tilby ytterligere gassmengder siden produksjonskapasiteten er nådd og landet har behov for å møte sin egen voksende innenlandske etterspørsel.
Eksporten i Libya varierte rundt 5 bcm før 2020, men falt til 3,2 bcm i 2021. En utvinning kan tilby de ekstra 1-2 bcm, men pågående politisk ustabilitet i Libya kan ikke tilby slike garantier.
Som et resultat er det ikke forventet at Nord-Afrika vil levere ekstra store mengder gass til Europa i 2022.
Aserbajdsjan: I 2021 begynte EU å motta naturgass fra Aserbajdsjan via Trans Adriatic Pipeline (TAP). Kapasiteten til TAP er rundt 11 bcm, og strømmene i 2021 var totalt 8,1 bcm, noe som betyr at det er en ekstra kapasitet på rundt 2,5 bcm.
Samlet sett er EU-planen basert på en år-til-år økning på 2-3 bcm fra Aserbajdsjan, 2-3 fra Algerie og 4-5 bcm fra Norge. Disse ser ut til å være oppnåelige med hensyn til rørledningenes ledige kapasitet, men ambisiøse når det gjelder gassproduksjonsmengder for leverandørene.
Handelsavhengigheter
Denne europeiske etterspørselen etter ikke-russisk gass vil i hovedsak dekkes av USA, som er den eneste aktøren som kan tjene økonomisk på dette. Det er derfor i Washingtons interesse at Europa konverterer en stor del av sin gassimport fra russiske rørledninger til LNG. Det er også grunnen til at USA i årevis har vært fast bestemt på å stoppe Russland-til-Tyskland NordStream 2-rørledningen fra å bli operativ – noe de lyktes med i februar, ettersom spenningene rundt Ukraina forverret seg.
Siden USA har sitt eget uavhengige prissystem, er det ikke påvirket av de internasjonale gassprisene, som forventes å stige betydelig i de europeiske og asiatiske markedene, noe som gir øyeblikkelig verdi til LNG-produksjonsaktiviteter i USA.
EUs plan om å kutte to tredjedeler av sin russiske gassimport og erstatte den andre steder – innen utgangen av 2022 – er svært optimistisk. Nærmere gransking viser at det vil komme med en svært høy kostnad – rundt fem ganger prisen som Europa pleide å betale. Uansett hvilken plan EU gjennomfører, vil Europa måtte erkjenne at det verken vil være et energiuavhengig eller politisk uavhengig kontinent i overskuelig fremtid.
Dr. Daoud Baalbaki er spesialist i geopolitikk for naturgass, er førsteamanuensis ved det libanesiske universitetet, med en doktorgrad i maskinteknikk og en mastergrad i strategiske studier.
Artikkelen er tidligere publisert i The Cradle.
Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
