oss 100 kroner!
Washington Post avslørte onsdag at det svært kontroversielle ‘Disinformation Governance Board’, som ble lansert av det amerikanske Department of Homeland Security med stor fanfare bare tre uker tidligere, skulle stenge, og at dets direktør, Nina Jankowicz – tidligere stipendiat ved semi-statlige tankesmien Wilson Center og det ukrainske utenriksdepartementets kommunikasjonsrådgiver – hadde trukket seg.
Den eksklusive rapporten, forfattet av Taylor Lorenz, gikk langt for å forklare styrets oppløsning som et resultat av grov sabotasje fra høyreekstreme aktivister, som engasjerte seg i «koordinerte nettangrep» på dets «velkjente», «velansette» sjef, og utsatte henne for en «uavlatelig bølge av trakassering», som tjente til å «avspore» Biden-administrasjonens velvillige innsats for å takle det «hastende og viktige problemet» med desinformasjon.
I virkeligheten var folks motstand mot styret, som brøt ut umiddelbart etter dets offisielle lansering 27. april, omfattende, og alt annet enn partipolitisk eller personlig. Fremtredende rettighetsgrupper og lovgivere uttrykte alvorlige bekymringer om dens lovlighet etter grunnloven og den åpenbare risikoen for at den skulle tjene som en statlig sensurmekanisme, med mange sammenligninger trukket til det beryktede sannhetsministeriet som manes frem av George Orwell i ‘1984’.
Mange legitime, viktige innvendinger av Jankowicz ble også reist, inkludert hennes historie med å baktale uavhengige nyhetskanaler, som The Grayzone, som «russisk desinformasjon»; vanvittige angrep på WikiLeaks og dens fengslede grunnlegger, Julian Assange; og som entusiastisk talsmann på vegne av den tidligere MI6-spionen Christopher Steele, forfatter av den fullstendig miskrediterte «Trump-Russia» -rapporten som produserte utallige helt fiktive historier i de tradisjonelle mediene, hvorav mange siden da har blitt delvis eller helt trukket tilbake.
Mens hun var i Kiev, var Jankowicz vert for YouTube-kanalen til den britiske og amerikanske regjeringsfinansierte «faktasjekkeren» StopFake, som i det uendelige har hvitvasket spørsmålet om utbredt fascisme i Ukraina. Jankowicz er selv direkte involvert i denne skammelige og misvisende produksjonen. I januar 2017 presenterte hun en rapport foran kamera som fremhever dydene til fire nasjonale paramilitære enheter, inkludert den åpent nynazistiske Azov-bataljonen, knyttet til alvorlige menneskerettighetsbrudd og brutale krigsforbrytelser.
Til tross for Lorenz‘ vennskap med Jankowicz, er det ganske spesielt at en av USAs ledende aviser – som i 2017 tok i bruk slagordet «demokratiet dør i mørket», inspirert av kjente sitater til forsvar for den den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet, og fordømmer offisiell hemmelighold – beklager bortfallet av en lyssky regjeringsenhet satt til å avgjøre hva som utgjør «falske nyheter», og ikke minst for sin entusiastiske støtte for dets eksistens til å begynne med.
«Med vilje falsk og ærekrenkende»
Til tross for at Jankowiczs profesjonelle aktiviteter og offentlige uttalelser ga så rikelig ammunisjon til kritikere, overså selv hennes mest høylytte motstandere det mest urovekkende aspektet ved CV-en hennes – nemlig at hun sitter i det rådgivende styret for Open Information Partnership (OIP), en psykologisk krigføringsoperasjon til det britiske utenriksdepartementet.
Detaljer om når denne rollen begynte, hva den innebærer, og godtgjørelsen hun mottar, hvis noen, er ikke klare. Det er også en stilling som knapt har blitt nevnt. Den eneste offentlige referansen til den på nettet i dag finnes i Jankowiczs Pulitzer Center- biografi. Så igjen, ganske ironisk gitt organisasjonens navn, er OIP i seg selv markant ugjennomsiktig.
OIPs offisielle nettsted framstiller tiltaket simpelthen som et «mangfoldig nettverk» av «undersøkende journalister, veldedige organisasjoner, tankesmier, akademikere, frivillige organisasjoner, aktivister og faktasjekkere, aktive i over 20 land», som siden februar 2019 har «stått i mot den økende strømmen av desinformasjon – i nyhetene, på sosiale medier og på tvers av vår offentlige diskurs – som vi mener er en eksistensiell trussel mot demokratiet».
Det tilbys lite ytterligere belysning av OIPs aktiviteter og mål, men dets opprinnelige «partnere» gir grunn til bekymring. De inkluderer NATO-propaganda -avleggeren The Atlantic Councils Digital Forensic Research Lab; og Zinc Network, et britisk kommunikasjonsbyrå som administrerer skjulte psyops-kampanjer – mange eksplisitt rettet mot muslimer – over hele verden for en rekke klienter, inkludert det britiske innenriksdepartementet, USAID, og Pentagon.
Det kontroversielle amerikanske og britiske regjeringsfinansierte etterforskningsnettstedet Bellingcat – en fremtredende formidler, forsterker og godkjenner av vestlig nasjonal sikkerhetspropaganda, som teller en rekke individer med militær- og etterretningsbakgrunn blant sine bidragsytere – var også en av OIPs grunnleggere, som trente journalister utenlands under dens regi i to år fra lansering.
Hvis disse navnene ikke er tilstrekkelig til å vekke betydelig mistenksomhet mot OIP, er dens skumle sanne natur rikelig understreket av en rekke dokumenter lekket fra utenriksdepartement nå gjennomgått av MintPress News.
Disse inkriminerende papirene avslører at OIP er ‘flaggskip’-komponenten i et bredere kald-krig –lignende tiltak for å «svekke den russiske statens innflytelse» i Moskvas «nærområde» ─ konstellasjonen av land som omfatter det tidligere Sovjetunionen, Warszawapakten, og Jugoslavia – finansiert med over 100 millioner dollar av London fra 2017 og utover.
OIP alene mottok en tidel av det i løpet av de to første driftsårene for å «bruke publikumsorientert kommunikasjon for å undergrave troverdigheten til desinformasjonskilder for spesifikke målgrupper» i regionen og konstruere det «mangfoldige nettverket» som det refereres til på organisasjonens nettsted.
Medlemmer av denne kjernen får opplæring i «beste praksis for å avsløre og motvirke desinformasjon» på tvers av en rekke disipliner, fra «forskning på åpne kildekoder, til produksjon av virale videoer og digital målretting, samt cybersikkerhet, injurier og databeskyttelse». Deltakende enheter øker deretter «tempoet, omfanget og kvaliteten» på produksjonen deres og optimaliserer fokus mot målgrupper «sårbare» for russisk propaganda i takt med «samkjøring av kampanjer og organisasjoner på tvers av landegrensene».
Dette ville vært vel og bra, bortsett fra at de lekkede filene tydeliggjør at OIP egentlig ikke er opptatt av å motvirke «falske nyheter» i det hele tatt, men i realiteten drevet av et ønske om å skjule fakta og plagsomme perspektiver den britiske staten ikke vil ha i det offentlige domene, via manipulasjon, forvrengning og løgner.
Ta for eksempel følgende utsnitt fra ett dokument, som uten ironi beklager at en av de viktigste barrierene for å bekjempe russisk «desinformasjon» er at «visse Kreml-støttede fortellinger er faktisk sanne [uthevelse tilføyd]».
«Å svare på ubeleilige sannheter, i motsetning til ren propaganda, er naturlig nok mer problematisk», forklarte dokumentene.
Se også på fotsoldatene utplassert av OIP for å «reagere» på slike «ubeleilige sannheter». En lekket datafil vurderer 56 organisasjoner identifisert av utenriksdepartementet som potensielle nettverksmedlemmer, inkludert OIP-grunnlegger Bellingcat. Eliot Higgins’ beryktede ‘laptop jockeys’ ble dømt til å være «noe diskreditert, både for å ha spredt desinformasjon og ved å være villig til å produsere rapporter for alle som var villige til å betale».
Enda hardere ordelag var forbeholdt den Tallinn-baserte faktasjekkeren Propastop, som ble funnet å ha «bånd til både den estiske regjeringen og nyfascistiske grupper».
«Propastop har vært involvert i å oppfordre til vold mot Estlands russiske minoritet», heter det fordømmende nok i vurderingen. «Rapporteringen er ansett for å mangle troverdighet, og de har publisert en rekke med vilje falske og ærekrenkende artikler om russiske medier».
I mellomtiden ble et potensielt nettverksmedlem International Centre for Defense and Security funnet å være «finansiert av og politisk knyttet til den estiske staten, nærmere bestemt forsvarsdepartementet, som er tilsynelatende uavhengig uten egentlig å være det».
«Det er mer respektabelt enn Propastop, og er ikke knyttet til ytre høyre, selv om det gjenspeiler den aggressive nasjonalismen til den estiske regjeringen», konkluderte vurderingen.
Til tross for disse fordømmelsene, ble begge organisasjonene – blant mange andre omtalte medlemmer som det ble reist betydelig tvil om – en del av OIPs nettverk, gitt finansiering, støtte og publisitet fra utenriksdepartementet, og plasserte tilsynelatende produksjonen og driften deres under veiledning av Jankowicz.
«Russisk innblanding»
Gitt denne sammensetningen var det kanskje ikke overraskende velforstått internt i OIP «[at å bli] tolket som en britisk sponset desinformasjons- eller trollfabrikk var en betydelig risiko».
For å redusere denne faren lovet Zinc Network å «få prosjektet til å se ut som at det var innenfor den etablerte og aksepterte sektoren for nøytral medieutvikling og faktasjekking» [uthevelse lagt til]. Noe som utvilsomt er bakgrunnen for de høytsvevende referansene om å forsvare demokratiet på OIPs nettsider i dag.
De lekkede dokumentene inneholder mange urovekkende eksempler på OIPs virke.
I Ukraina, trente de f.eks. 12 online-påvirkere «for å motvirke Kreml-støttede meldinger gjennom innovative redaksjonelle strategier, målgrupperetting og produksjonsmodeller», og hjalp deres «fengende innhold» til å nå ut til «millioner av mennesker». I Russland og Sentral-Asia ble et nettverk av YouTubere i all hemmelighet betalt for å lage videoer som fremmet «demokratiske verdier»; «kommunikasjon om prosjektene» ble nøye skjult for å sikre nettverkets eksistens, og Londons rolle i å administrere det ble merket «konfidensielt».
Samtidig mottok nettpersonligheter i de baltiske statene skjult «personlig merkevarestrategi formet av individuell målgruppeanalyse, vekststrategier for deres sosiale medieplattform, og digital markedsføring og kampanjeopplæring».
Langt fra å fremme uavhengig borgerjournalistikk, var disse initiativene helt tydelig en falsk grasrotbevegelse, opprettet av en håndplukket hemmelig kjerne av effektive britiske agenter hjulpet av OIP til å generere profesjonell propaganda – lesing av manus som effektivt ble utarbeidet av utenriksdepartementet – som deretter ble forsterket globalt av organisasjonens nettverksmedlemmer. Det er åpenbare likheter med dette og når USAs nasjonale sikkerhetsråd ga direkte veiledninger til Tik Tok-stjerner om Washingtons «strategiske mål» i Ukraina-konflikten.
Dette blir videre underbygget da Zinc Network skrøt av å opprettholde sine nettverk av påvirkere «over lengre tidsperioder, noe som gjør oss i stand til å levere både langsiktige strategiske meldinger til publikum, men også å gjennomføre flerlags ‘rask respons’-kommunikasjon etter viktige hendelser.»
En slik nøkkelbegivenhet som det ble vist til var en protest i april 2018 i Moskva mot restriksjoner på bruken av meldingsappen Telegram. Zink var «i stand til å få ut en mengde innhold innen 12 timer» etter at demonstrasjonen startet. Det er nesten utenkelig at i det minste noe av denne produksjonen ikke tok seg inn i vestlige medier, noe som ga protestene nesten full dekning. I så fall ville publikum i de forskjellige landene ha vært totalt uvitende om at den faktisk ble finansiert og delvis produsert av London.
Det er likevel et åpent spørsmål – og det samme gjelder i hvilken grad OIP har påvirket utfallet av valg som «finner sted i land av spesiell interesse» [uthevelse lagt til] for utenriksdepartementet, et av organisasjonens hovedmål. Nettverksmedlemmer er opplært i å «identifisere nøkkeltrender og viktige øyeblikk i aktivitet eller fortellinger» under valgkampanjer og å «intensivere» deres propagandaproduksjon når valgdagen nærmer seg.
I mai 2019 innkalte Nord-Makedonia til et presidentvalg, der pro-NATO-kandidat Stevo Pendarovski ble valgt. Deretter «utplasserte OIP et lag» for å tilby to ukers intensiv opplæring til en lokal mediautgiver i landet, som utenriksdepartementet hadde identifisert som et «prioritert» mål i de tidlige stadiene av OIPs virke. Bellingcat ga en lærerik økt til utgiveren via webinar i juni 2020, for å «svare på» valgresultatet etter Londons uttrykkelige forespørsel. I en pervers ironi publiserte Bellingcat neste måned en rapport om påstått «russisk innblanding» i Nord-Makedonia i forkant av landets stortingsvalg.
I november samme år hadde Moldova et eget presidentvalg, som førte til at lignende kandidater sto opp mot hverandre – den pro-russiske sittende Igor Dodon og den pro-vestlige oppkomlingen Maia Sandu. Sistnevnte seiret, en valgseier som den tradisjonelle pressen erkjente kom som en overraskelse.
OIP-medlem MEMO 98, en Slovakia-basert valgobservatør, ga ut en dybdestudie av valget deretter, og tilskrev Sandus sjokkseier til hennes ferdigheter med sosiale medier. OIP rangerer Moldova som «det mest vitale området» i nettverket sitt, på grunn av at regionen angivelig er «nesten utelukkende under Russlands innflytelsessfære».
Følgelig er to Chisinau-baserte organisasjoner, Association of Independent Press og Newsmaker, OIP-medlemmer. MEMO 98 kan ha vært medvirkende til å «identifisere nøkkeltrender og viktige øyeblikk i aktivitet eller fortellinger» i løpet av valgkampen. Funnene dets informerte om «fengende innhold» som skulle kringkastes via de to og et mer omfattende OIP-nettverk lokalt og internasjonalt til støtte for Sandus kandidatur.
Fortsettelse følger?
Å holde OIPs interne arbeid så tett bevoktet fra omverdenen som mulig var av største betydning for utenriksdepartementet.
En del av et dokument om strategier rundt «risikostyring» for prosjektet anså det som «viktig» at OIPs hovedkontor har sitt egen sikkerhetsgruppe, «befolket med kvalifisert personell», inkludert «tidligere operatører fra militær- og sikkerhetstjenestene». Alle ansatte og nettverksmedlemmer er «underlagt nasjonal sikkerhetskontroll», med operasjonsbase «i en ubestemmelig bygning som unngår oppmerksomhet», hvis nøyaktige koordinater er ukjente.
Plasseringen av hovedkvarteret er ikke annonsert eller kjent; alle vinduer er «skjermet fra innsyn»; strenge «adgangskontroller» – inkludert «forsterkede lufttette dører», video-overvåkning, og et «separat møterom» for «sensitive møter» – er også på plass. Et tilsvarende slør av intenst hemmelighold omhyllet også DHS Disinformation Governance Board.
Etter å ha lansert DGB uten noen som helst klarhet angående dets funksjoner, ansvar, og hvorvidt det ville bli regulert eller underlagt demokratisk tilsyn, svarte sjef for sikkerhetstjenesten Homeland Security, Alejandro Mayorkas, på den innledende mistillitsbølgen ved å tilby forsikringer om at enheten ikke ville ha noe operative funksjoner, og ville absolutt ikke overvåke eller overvåke amerikanske statsborgeres uttalelser hverken på nett eller andre steder og ville i stedet bare arbeide for «beste praksis» mot desinformasjon.
Slike løfter gjorde forutsigbart nok lite for å vekke tillit da det åpenbart gir lite mening i å opprette en ny avdeling av en føderal utøvende avdeling som ikke har noen operasjonelle krefter hverken nå eller i fremtiden. Og faktisk er CIA og NSA på samme måte forbudt ved lov fra innenlandske aktiviteter – men begge bryter rutinemessig denne avgjørende restriksjonen uten vanskeligheter eller konsekvenser.
Deretter utstedte Department of Homeland Security et faktaark som lovet at DGB bare ville ha kontroll med svart propaganda spredt av «fremmede stater som Russland, Kina og Iran», og la til at departementet var «dypt forpliktet til å gjøre alt sitt arbeid på en måte som beskytter amerikaneres ytringsfrihet, sivile rettigheter, sivile friheter og personvern».
Selvfølgelig hevder en rekke andre vestlige statlige og semi-statlige anti-desinformasjonstiltak at de på samme måte følger disse prinsippene, enda de i virkeligheten fungerer som sensurapparater for etablissementet, ved å godkjenne etablissementkontrollerte nyhetsorganisasjoner mens de svartelister og baktaler alternative medier, inkludert MintPress. For eksempel slik som Open Information Partnership, et spesielt glorete eksempel på den fremvoksende, aggressive trenden mot direkte statlig diktat over hva som er sant og usant, og hva innbyggerne har lov til å vite.
Som sådan er det nødvendig å spørre om organisasjonen representerer en blåkopi av Disinformation Governance Board; om Jankowiczs rolle i det var en faktor i hennes rekruttering til DHS; og om unnskyldende nekrologer publisert av The Washington Post og The New York Times – som på falskt grunnlag hevdet at DGBs opphør var påvirket av «desinformasjon» – er et tegn på hvordan begge utgiverne ville hatt vesentlig fordel av virksomheten.
Organisasjonens raske og uhøytidelige kansellering representerer en ikke ubetydelig seier for folkemakten: bekymrede borgere, uavhengige journalister og forskere ledet an i å slå alarm. Det er imidlertid liten grunn til å tro at trusselen har blitt permanent overvunnet. I virkeligheten har nok bare det at folket var i stand til å utfordre den varme velkomsten gitt til Jankowicz av flertallet av gjengse forståsegpåere, og presset tjenestemenn til å forkaste satsingen, gjort DGBs oppdrag enda mer påkrevet.
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist og bidragsyter til MintPress News som utforsker rollen til etterretningstjenester i utformingen av politikk og oppfatninger. Arbeidet hans har tidligere dukket opp i The Cradle, Declassified UK og Grayzone.
Originalens tittel: From UK Troll Farms to Covert Psyops: The Troubling Past of Nina Jankowicz
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
