oss 100 kroner!
For de av oss som studerer propaganda kritisk, og søker å gjøre dette viktige arbeidet som offentlige intellektuelle, har de siste to årene vært spesielt utfordrende, til og med farlige, og tvunget oss inn i en smertefull dobbeltbinding.
På den ene siden har vi aldri hatt så mye å jobbe med, og det har heller aldri vært større behov for vår særegne kompetanse. Mens propaganda i det ‘demokratiske’ Vesten pleide å være mest tydelig som en praksis rundt spesielle og intensive episoder som blusset opp i krigstid, politiske kampanjer og etter enorme statlige forbrytelser som JFKs attentat, 9/11 og de påfølgende miltbrannangrepene (blant flere andre nasjonale traumer konstruert av regjeringer), propagandaen som slår mot oss alle uten stans i dag er ikke lenger nasjonal, eller bare multinasjonal, men global; og det tidligere periodebestemte med disse forferdelige krisene, hvor det går tiår mellom det ene traumet og det neste, har gitt plass til en strategi av nummende teppebombing – det ene katastrofale oppstyret etter det andre (med, noen ganger, det ene i det andre), som under et åpent totalitært styre.
Gjennom hele 2020 – år 1 av den nå endeløse covid-krisen – ble vi ustanselig fylt med frykt for ‘viruset’, og derved mobbet til nedstenging (til tross for det vitenskapelige faktumet at nedstengninger gjør mer skade enn nytte), samtidig som vi maskerte oss hele tiden og overalt, samt ‘sosial distansering’ også (til tross for det vitenskapelige faktum at ingen av praksisene ‘bremser spredningen’ av luftveisvirus). Mens maskering ble pålagt, tilsynelatende, for å gjøre oss mindre redde for covid-19, gjorde det oss bare mer redde for hverandre, og ble så forsterket at vi deaktiverte frykten med et voldsomt sinne mot alle som ikke hadde på seg masker (til tross for det vitenskapelige faktum at masker ikke ville forhindre overføring av viruset selv om hele den globale befolkningen hadde dem på seg hele tiden).
Slik det ble formidlet voldsomt av media – både selskapsstyrte og ‘alternative’ – gjennom 2020, var denne hellige oppdelingen av oss selv i velvillige maskerere og selvsentrerte ‘antimaskere’ bare en variant av det sykelige ‘røde’/’blå’ skillet som media, med svært få unntak, hadde allerede propagert voldsomt siden fremveksten av Donald Trump; og den lammende klan-delingen ble dypere, i midten av 2020, med George Floyd-hendelsen, og den fremvoksende kulten av BLM, hvis uklare oppdrag mot ‘hvit makt’ plutselig og prangende ble fremhevet i media verden over (George Floyds saligkåring var enda et fremstøt av global propaganda, det samme store bildet av hans smått tragiske ansikt som dukket opp på demonstrasjoner så langt unna som Frankrike, Ghana og Japan), og unormalt hyllet av Jeff Bezos, Mitt Romney, Jaimie Dimon, Bill og Melinda Gates, Nancy Pelosi og andre velstående spillere som ikke er kjent for sin bekymring for svarte liv (tvert imot). Mens protestene som blusset opp (organisk) mot nedstengning den våren hadde blitt fordømt i hele regjeringen og media som dødelige ‘super-spredningsbegivenheter’ (til tross for det vitenskapelige faktum at ingen luftveisvirus noen gang har vært kjent for å spre seg asymptomatisk, som selv Dr. Fauci innrømmet offentlig på et tidspunkt), ble mengden av BLM-demonstranter applaudert for å ha samlet seg, selv om mange ikke hadde på seg noen masker, eller hadde maskene under haken (og heller ikke bråkmakerne som fulgte dem ble fordømt for å ‘sette alle i fare,’ enten på grunn av deres maskeløshet, eller ved deres hærverk, brannstiftelse og/eller fysiske overgrep i byer over hele landet – forbrytelser som på det sterkeste benektes i media).
Senere bekreftet som et utpreget rasebasert melodrama, hvor BLM (og Antifa) møtte de fra ‘hvit makt’ som støttet Trump og (akkurat som ham) ikke maskerte seg, ble det store skillet mellom Oss og Dem ettertrykkelig propagert og forsterket av media, til hvor det hele eksploderte en gang til, den 6. januar 2021, da, under den gigantiske fredelige protesten som pågikk i Washington den dagen (for å få Høyesterett til å se på bevisene for at Joe Bidens valgseier var stjålet), en lystig liten horde av (bevæpnede) ‘hvit-maktere’ – inkludert over 20 FBI-kontrollerte – ‘tvang seg vei’ inn i den amerikanske kongressen (etter å ha blitt oppfordret inn av kongress-politiet), hvor deres støyende krumspring ble universelt og sterkt misrepresentert av demokratene og media, som et ‘kuppforsøk’. Som et propaganda-sideshow til den enorme protesten som pågikk utenfor Capitol den dagen – en protest så mangfoldig som den var fredelig – tjente dette FBI-støttede ‘opprøret’ det formål å anklage den langt større forsamlingen, som hadde til hensikt å protestere mot det sannsynlige tyveriet av valget, som en ‘fascistisk’ pøbel som var innstilt på å ta ‘vårt demokrati’ med makt; og siden anti-Biden-avstemningen hovedsakelig ble drevet av motstand mot de strenge ‘covid-tiltakene’ favorisert av demokratene, tjente propagandaen om 6. januar til å fremme disse tiltakene ved å demonisere motstanderne deres som ‘ekstremister’, mens de gjorde det nå praktisk talt ulovlig å uttrykke tvil om Joe Bidens uforklarlige ‘valgseier’.
I mellomtiden, med millioner fiksert på det ‘antifascistiske’ propagandakjøret som raste (enten de trodde på eller motsatte seg det), startet år to av covid-krisen med utrullingen av det mest fascistiske ‘covid-tiltaket’ av dem alle med ‘vaksinasjons’-programmet, som Bill Gates, i en TV-utveksling med Stephen Colbert, indiskret hadde hypet som ‘den endelige løsningen’. Dermed ble propagandaen som ustanselig beordret alle om å maskere seg (‘å bruke er å bry seg’) – basert på den gale kollektivistiske antagelsen om at masken din ikke vil ‘beskytte’ deg med mindre alle hadde på – nå plutselig og ustanselig beordret at alle måtte ‘bli vaksinert,’ som om at de som ikke vaksinerte seg satte alle (på en måte) de vaksinerte ‘i fare’. Dermed ble ‘vaksinering’ nå ikke bare sertifisert som ‘trygg og effektiv’ – av myndigheter på alle nivåer, og av alle media, både selskapsstyrte og ‘alternative’, og av hundrevis på hundrevis av kjendiser, og av hvert apotek, og av skolene, fra grunnskole til høyskole og universitet, og selvfølgelig av ‘vaksine’-produsentene, sammen med Dr. Fauci og Bill Gates – hvor ens ‘vaksinasjon’ nå på merkelig vis ble oppfordret tatt som ‘en kjærlighetshandling’ (for å sitere pave Benedikt).
Og etter å ha rast videre gjennom 2021, og inn i 2022 – med alle de beroligende forsikringene om ‘sikkerhet’ og ‘effektivitet’ stadig mer dramatisk motbevist av data fra land etter land, opprivende forskning fra uavhengige forskere og leger over hele verden, Pfizers og Modernas egne kliniske studier, og det stadig økende globale antallet ‘plutselige dødsfall’ og invalidiserende ‘vaksineskader’ – virket det plutselig som at propagandaen ga seg (‘covid-tiltakene’ ble brått droppet eller modifisert av stater og byer over hele verden), da vi plutselig og (ennå) fortsatt uunngåelig ble konfrontert, omringet og gjennomsyret av et helt annen propagandakjør; eller slik virker det som.
Dette propagandakjøret er, eller var, ikke om ‘viruset’ eller ’tiltakene’ som ble brukt (angivelig) for å stoppe det, men utelukkende om Ukraina – og likevel er (eller var) dette kjøret i hovedsak det samme som det foregående; For akkurat som det ene hadde oss alle besatt av covid, velviljen til de som fulgte alle regler for å ‘bekjempe’ den, og ondskapen til alle de som var ulydige, har denne gjort oss alle besatt av Ukrainas kamp for å forsvare seg mot monsteret Putin, velviljen til alle de som ‘står med’ Ukraina, og ondskapen til alle de som ikke gjør det. Og akkurat som covid en gang fikk alle til å applaudere, hver kveld, de modige ‘frontlinjearbeiderne’ på sykehusene (alle ‘overlesset’, angivelig, av covid), så er (eller var) vi nå til stede på vakene for Ukraina, og signerer petisjoner for Ukraina , sende penger til Ukraina, og bærer Ukrainas blått-og-gult på klærne, i håret, på neglene og i jakkeslaget, og henger Ukrainas blått-og-gult i døråpninger og/eller vinduer, og beundrer offentlige monumenter som nå er badet i blå-og-gule lys, for å vise vår solidaritet med det oppriktige demokratiet mot nazisten Putins blodige forsøk på å myrde dens edle leder, utslette dens modige soldater, og utrydde dets folk, i hans hensynsløse drivkraft for å erobre hele verden.
Jeg legger den grove beskrivelsen av dette siste propagakjøret i både fortid og nåtid, i tilfelle det snart tar slutt, eller ser ut til å ta slutt like plutselig som det erstattet covid-propagandaen; og siden det også på sin side helt sikkert vil vike for en annen uunngåelig kommende kampanje, er det på sin plass å merke seg de mange andre krisene som media og statsoverhoder på forskjellige måter har fremmet, av og på, de siste to årene. (Slike terroristiske varsler om forestående prøvelser er i seg selv en måte å holde den utbredte frykten og sinnet ulmende) De mulige neste handlingene inkluderer et cyberangrep (‘fra Russland’); et sammenbrudd av verdens forsyningskjede, og påfølgende matmangel, eller hungersnød (sannsynligvis skyldt på Russland); en økt ‘klimakrise‘, som nødvendiggjør ytterligere nedstengninger; ‘terroristiske’ angrep, av ‘hvit makt-tilhengere’ og sinte svarte (et varsel om krig mellom rasene); et ‘romvesenangrep’ på planeten Jorden, som i historien ‘War of the Worlds’ eller ‘Independence Day’; og – selvfølgelig – en annen pest eller to, eller tre, forårsaket av en annen covid-‘variant’, kopper (Bill Gates favoritt), Marburg-viruset og/eller hvilket som helst annet patogen, ekte eller imaginært, kan tjene det samme gamle formålet (selv om denne neste pesten sannsynligvis vil bli klandret på Putin, ikke KKP). Slike truende oppfølgere til covid-propagandaen, som uten tvil har drept eller skadet millioner gjennom masseinjeksjonsprogrammet, og Ukrainas propaganda, som kan føre til en atomkrig (og hvis opprinnelse i 2014 indirekte førte til den nåværende blodsutgytelsen i det landet), vil hver også påføre menneskeheten en enorm mengde ytterligere lidelse – og derfor må de av oss som studerer propaganda kritisk, som offentlig intellektuelle, snakke høyt og tydelig for å rette opp ting.
Dette betyr for det første å gjøre det ‘faktasjekkerne’ hevder å gjøre, men å gjøre det langt mer samvittighetsfullt og grundig enn når de ‘avkrefter’ ethvert fakta eller enhver teori som motsier, eller kompliserer, narrativet pumpet ut av regjeringer og media. Mens ‘faktasjekkerne’ gjør raskt og slurvete arbeid, og deretter går videre, jobber vi i dybden, i vitenskapelig forpliktelse til sannheten, noe som kan ta flere tiår å oppdage – som med JFKs drap, de andre viktige attentatene på den tiden og 9/11; og akkurat som vi fortsetter med forsiktig tilbakevisning av propagandaen som fortsatt skjuler disse historiske forbrytelsene og andre, så har vi gjennom de siste to årene gravd etter, og forsøkt å fortelle, den grundig begravde sannheten om covid-krisen, opprinnelsen, den faktiske dødeligheten til SARS-CoV-2 (hva den egentlig er), PCR-testene som brukes til å måle ’tilfeller, ‘covid-tiltakene’ klekket ut (angivelig) for å ‘bremse spredningen’, den fullstendige nytteløsheten av nedstengninger og deres katastrofale skader, den morderiske effekten av standard covid-‘behandling’, den reelle tilgjengeligheten av virksomme behandlingsmidler, den kyniske omdefineringen av nøkkelbegreper som ‘pandemi’, ’tilfeller’, ‘flokkimmunitet’, ‘vaksine’ og ‘fullvaksinert’, de sannsynlige motivene som driver hele denne krisen (og de som fortsatt kommer), det faktisk lave antallet drepte over hele verden av covid, og – fremfor alt – den stadig voksende globale prisen for det eksperimentelle ‘vaksinasjonsprogrammet’; og nå som covid, og dets ‘varianter’ og ‘vaksinering’ har blitt skjøvet ut av søkelyset av ‘Ukraina’ (selv om regjeringer og media fortsetter å advare oss hysterisk om ‘covid’ og dets ‘varianter’ og roper til oss å ‘bli vaksinert’), streber vi etter å finne, og fortelle de begravde sannhetene om den konflikten – hvordan og hvorfor den startet, hvordan den utkjempes på begge sider, og det faktum at dusinvis av ‘grusomheter’ tilskrevet Russland har vist seg å være like falske som de forbrytelsene som ble tilskrevet ‘hunerne’ i første verdenskrig, den irakiske hæren i Kuwait i 1990, og Bashar al-Assad, president i Syria, fra 2011 til hans imaginære barbari ble formørket av ‘koronaviruset’ og deretter Putins barbari i Ukraina.
Og likevel må målet vårt ikke bare være å opplyse offentligheten om de mange sannhetene som er mørklagt av propagandaen om covid, eller Ukraina, men å oppfordre publikum til et fastere grep om propaganda generelt; og derfor må vårt større mål være å forklare faktorene som til syvende og sist har bidratt til å gjøre Vestens ‘frie presse’ til propagandaen som nå holder millioner på millioner i grov uvitenhet. Det virkelige sannhetsministeriet ble ikke opprettet ex nihilo av en eller annen beinhard kjerne av totalitære oligarker, men tok gradvis form ut av et selskapsstyrt mediekartell med sammenkoblede styrer, sterkt avhengig av annonseinntektene til Amazon, farmasøytgigantene (spesielt Pfizer) og medias egne morselskaper (blant andre gigantiske aktører), og med sine eiendeler tett forvaltet av BlackRock, Vanguard og UBS; og etter hvert som det enorme kommersielle systemet har blitt mer enhetlig, har det også opprettholdt, eller til og med strammet inn, sine hemmelige forhold til militæret og ‘etterretningssamfunnet’ – i hovedsak den samme kasten av upåtagelige som konstruerte JFKs drap, og medias lange tildekning av det. Og mens det kommersielle mediesystemet dermed har blitt fullstendig korrumpert fra topp til bunn, har ‘offentlige’ medier og ‘alternativ’ presse – fra NPR, PBS, BBC og CBC (et al.) til nesten hvert eneste utsalgssted på ‘venstresiden’ – også blitt absorbert av mastodonten først og fremst gjennom deres finansiering via sikre CIA-mellomledd som Ford Foundation, Rockefeller Foundation , og Open Society Institute.
Slik er den ‘frie pressen’ som har blitt omgjort til en biofascistisk fryktmaskin, dens propagandatjenester sikret av Bill Gates’ ‘strategiske mediepartnerskap’ og den samtidige ‘faktasjekking’-operasjonen som han også i stor grad finansierer. Propagandaen som strømmer daglig, hver time, fra dette systemet har også vært avhengig av visdommen til slike globale PR-firmaer som Weber Shandwick, Edelman og Hill+Knowlton Strategies, den ivrige deltakelsen fra utallige kjendiser, og, innenfor den fjerde statsmakt, veien opp til ledelse og autoritet for ‘journalister’ forberedt på å være langt mindre opptatt av ærlig journalistikk enn av (på en eller annen måte) å tjene ‘sosial rettferdighet’. Og alt det falske og hatefulle ‘innholdet’ som pumpes ut av denne heleide ‘frie pressen’ blir, hvert minutt, forsterket enormt på ‘sosiale medier’, hvor millioner tjenestegjør (gratis!) som ivrige forsterkere av propagandaen, mens de som motsier den, eller bare stiller spørsmål ved den, blir sensurert og ærekrenket.
Dette bringer oss til den dobbeltbindingen som vi propagandaanalytikere har befunnet oss i de siste to årene; for selv om det aldri har vært et så stort behov for våre analyser, har det aldri vært så mye desinformasjon, eller så mye svært giftig desinformasjon å korrigere, og det har heller aldri vært et så stort og kraftig propagandasystem å forklare, og heller ikke har det vært vanskeligere, eller farligere, å motsi påstandene, eller vise nøyaktig hvordan det fungerer. I dag gjenkjenner vi i Julian Assange en herjet bror for oss alle, hans lange, brutale straff på Airstrip One (Orwell) etter å ha forutsett overgrepene som nå truer alle som våger å kaste en skygge på propagandanarrativet som brøles overalt av regjeringer og media, som skjedde da han, eller Wikileaks, med ‘Collateral Murder, ” -videoppptakene fra angrepshelikoptere i Irak, belyste den mørke siden av den heroiske “krigen mot terror” -propagandaen. Hans lange prøvelse for den utilgivelige synden forespådde de (for det meste mindre) straffer som nå må gjennomgås av leger, vitenskapsmenn, journalister og akademikere som på forskjellige måter har forlatt manuset, spesielt de siste to årene (selv om slike kjettere også ble straffet lenge før utrullingen av ‘viruset’).
Alle slike dissidenter gjør det vi gjør, på en eller annen måte; og så – siden hver vinnende propagandakampanje er avhengig av sensur – har alle dissidenter blitt svartet ut på ‘sosiale medier’, tatt av luften av ‘vår frie presse’ og/eller på forskjellige måter kansellert av ‘woke’-aktivister. Siden de ikke kan argumentere med dissidentene, hvis påstander enten er udiskutable eller stort sett sanne, har propagandasjefene dynket oss alle i galle, uten (selvfølgelig) å tillate oss å svare på det. Det er heller ikke alt, for de som motvirker propagandaen har blitt sparket, delisensert, fengslet, ufrivillig sendt til psykiatriske avdelinger og, tydeligvis, til og med drept, for å beskytte narrativet. De fleste av de som er blitt straffet på denne måten, har vært covid-dissidenter; selv om de som nå uttaler seg mot ‘Ukraina’-propagandaen også er i faresonen, spesielt de som bor i Ukraina, hvor de nazistiske styrkene har grepet, torturert og myrdet dissidente journalister, og hvor den amerikansk-chilenske kommentatoren Gonzalo Lira forsvant 15. april, men dukket opp seks dager senere etter å ha blitt arrestert av SBU.
Hva skal vi da gjøre som analytikere av propaganda? For nå, under denne evige stormen av Store Løgner, er alt vi kan gjøre å fortsette med det vi gjør, samtidig som vi opprettholder tykk hud og tar nødvendige forholdsregler, siden det er stadig viktigere at vi forteller sannhetene vi vet for de som fortsatt er i stand til å høre dem, og deretter lete etter de på egen hånd. (Dette gjelder spesielt yngre mennesker som stort sett er mer mottagelige enn de eldre) På lengre sikt må vi imidlertid gjenunnfange og gjenoppbygge alle våre demokratiske institusjoner, hvis absolutte kollaps har brakt hele denne verden til randen. Spesielt må vi gjenoppbygge journalistikken, slik at den faktisk rapporterer nyhetene, akkurat som vi trenger et helt nytt medisinsk etablissement – et som vil gjenfinne sin hippokratiske ed til å gjøre folk friske i stedet for svært lønnsomt syke (eller døde). Og, selvfølgelig trenger vi et nytt akademi, for å utdanne studenter og ikke indoktrinere dem, lære dem ikke hva de skal tenke, men hvordan de skal tenke, samtidig som vi introduserer dem til alle kunstene og vitenskapene som gjør oss bedre som mennesker; og, som vi så smertefullt har lært de siste to årene, hva disse nye skolene endelig må gjøre – og ikke bare våre høyskoler og universiteter, men også alle våre lavere skoler – er å lære elevene våre om propaganda: hvordan man gjenkjenner den når den er overalt de ser, og til og med (eller spesielt) når de er enige i det.
Først når Vi Folket endelig vet hva propaganda er, og hvordan det fungerer, vil vi endelig være frie til å leve våre liv og styre oss selv.
Mark Crispin Miller er professor i medier, kultur og kommunikasjon ved New York University, hvor han har undervist i medier (inkludert kino) og propaganda siden 1997. (Han har ikke fått lov til å undervise i propagandakurset sitt siden 2020, da han ble angrepet for å ha oppfordret studentene på det kurset til å lese gjennom all vitenskapelig litteratur om maskering.) Han er forfatter av mange bøker – inkludert Boxed In: The Culture of TV, The Bush Dysleksicon: Observations on a National Disorder, og Fooled Igjen: The Real Case for Electoral Reform – og mange essays og artikler. Han var også redaktør for Forbidden Bookshelf, en serie viktige verk som hadde gått ut av trykk, og nå er tilgjengelig igjen som e-bøker. Siden COVID-krisa startet, har han gitt dusinvis av intervjuer, på podcaster over hele verden. Som mottaker av tilskudd fra Guggenheim Foundation, Rockefeller Foundation og Ingram Merrill Foundation, driver Miller en daglig publisering og en Substack-spalte, begge kalt News from Underground.
Denne artikkelen ble først publisert på Propaganda in Focus.
Oversatt for steigan.no av Runar B.
