oss 100 kroner!
Av Leidulf Husjord.
Har vi nytte av antirasistiske seminar og ordskifte, hvis vi ikke berører sakens kjerne? Er ikke rasismen nært knyttet til troen på at vi er en del av et verdensherredømme, fristilt fra folkeretten? Er imperialisme blitt en gråsone som ikke inngår i vår systemkritikk?
Samtidig som den 3.verden frigjorde seg fra koloniherredømet, ble det krevd et oppgjør med den brutale rasismen. UNESCO har siden 50-tallet erklært at raser ikke finnes blant mennesker. Den internasjonale biologikonferanse i Moskva i 1964, presiserte dette. FN har også vedtatt at det er ulovlig å bruke ordet «rase» i beskrivelsen av mennesker.
Rasismen lever i beste velgående
Selv om rasismen ikke er stueren, lever den imidlertid videre i også i vår del av verden. Det er ikke bare fordommer og usikkerhet overfor fremmende. Det er en systematisk holdning om at noen har mer verdi og må tas mer på alvor. Dette merkes på kroppen av både innvandrere og andre minoriteter i Norge, men først og fremst av folk langt fra verdensmaktas senter. Krigen i Ukraina har gjort dette blitt overtydelig. Krigsoffer fra Mellom-Europa har mye høyere verdi enn muslimer fra Midtøsten, Afrika og Asia.
Vårt nære samarbeid med staten Israel bekrefter også at rasisme er greit, når det tjener våre interesser. Både FN og Amnesti Internasjonal har stadfeste at Israel offentlig praktiserer apartheid ut fra etnisitet og religion, uten noen konsekvenser fra norske myndigheter.
Helt fra stammesamfunnet har rasismen vært en ideologi for å kunne undertrykke andre. Rasismen var derfor en grunnleggende forutsetning for koloniveldet. De høyerestående hvite måtte selvsagt kunne ta seg til rette på de usivilisertes jord. I Amerika og Australia ble urbefolkningen i stor grad utslettet.
Imperialismen endret karakter etter kolonitiden
Da imperialiststatene etter 2.verdenskrig måtte gi opp sine kolonier, var det et berettiget håp om likhet for alle og slutt på rasismen. Imperialismen skulle imidlertid leve videre i ny drakt. Allerede under kolonienes frigjøring, posisjonerte imperialistene seg ved å innsette «sine» regimer. Dessuten beholdt selskapene hos imperialistene stort sett de store verdiene i landet. Dette gjaldt både gruver, oljeforekomster og dyrkbar jord. Noen av de frigjorte koloniene prøvde nasjonalisering, men for de fleste raknet dette etter hvert. Et viktig verktøy for å knuse nasjonal styring har vært vilkårene på lån fra IMF.
Etter 2.verdenskrig fremsto USA som en ubestridt verdensmakt. Med sin bruk av atombomber mot Japan i 1945, viste dem også at dem var villig til å gå langt for å legge under seg verdenssamfunnet. Historiens største terrorangrep kunne ikke blitt utført uten en utbredt rasisme.
Undertrykking møter motstand. Samtidig har USAs interesser kollidert med interesser til både gamle europeiske imperialistene og regionale stormakter. Det har derfor konstant herjet imperialistisk kriger, også etter kolonitiden.
For marxister er dette en naturlig del av den høyt utviklede kapitalismen. Når storkapitalen trenger marked og ressurser utenfor landets grenser, får den med seg «sin» stat i diplomati, korrupsjon, kupp, private hærer og eventuell åpen krig, for å sikre sine interesser.
Imperialismen og media
Enhver krig er avhengig av å demonisere motstander. Dette er en forutsetning både for statlige bevilgninger og mobilisering av soldater. I dette arbeidet er media avgjørende. Noen land praktiserer det enkle middelet sensur mot alternative nyheter. For de som kontrollerer alle vikte medieplattformene i verden, er det mer raffinert å la egne nyheter dominere. I USA har også filmindustrien aktivt blitt sponset for dette formålet. Resultatet er en forestilling i folket om at vi i vesten er overmennesker som har rett til å diktere andres skjebne. Rasismen lever videre.
Norge er i høyeste grad med i den imperialistiske rivaliseringen. Vår oljekapital, store selskaper som Equinor, Telenor, Aker og rederiene, krever tilgang til det internasjonale markedet. Etter NATOs «out of area»-strategi ble iverksatt, har derfor Norge deltatt aktivt i 8 kriger. Dette skaper ikke bare flyktninger, men også rasisme i Norge. Når norske soldater kan bombe frem demokrati i fremmede land, fremelskes en forestilling om at nordmenn er høyerestående.
Finnes ei antiimperialistisk kraft?
Samtidig som Norge har økt sin deltagelse i imperialistiske kriger er det antiimperialistiske engasjementet i Norge nesten utdødd. Om det finnes direkte sammenhenger på dette fenomenet, trenger en egen drøfting.
SV ble dannet i opposisjon til norsk NATO medlemskap og har historisk vært en drivkraft mot militarisering og krig. SV i regjering la først boikotten av Israel på hylla før dem senere støttet bombingen av Libya. Dermed var SV eliminert som ei antiimperialistisk og antirasistisk kraft.
Rødt sine forløpere AKP og RV hadde antikrig og kamp mot imperialismen som hovedsaker. Rødt har også et prinsipprogram med eget kapittel for «Imperialisme og antirasisme». Plassering av temaene i samme kapittel viser forståelse for sammenhengen og enkelte setninger gir inntrykk av at dette er et viktig arbeid fort Rødt. Viser spesielt til utsagnet: «De grunnleggende skillelinjene i verden går ikke mellom nasjoner og folkeslag, men mellom den økonomiske makteliten og arbeiderklassen. Internasjonal solidaritet er en bærebjelke i vår politiske strategi.»
Forskjells-Norge har fortrengt internasjonalt engasjement
Saken er at Rødt har unngått imperialisme og antikrig som viktig sak, helt siden valget i 2013. Strategien med å etablere en front mot «Forskjells-Norge» har vært en suksess. Til og med Solberg har måttet forholde seg til denne kampanjen. At Rødt har klart å definere dagsorden har også vært en avgjørende faktor for suksess i valg.
Resultatet er uansett bedrøvelig for den internasjonale solidariteten. Internasjonale spørsmål har nærmest ikke vært hovedtema på venstresiden i Norge på 10 år. Snart 20 år etter mobiliseringen mot invasjonen i Irak og 12 år etter mobilisering mot Israels bomber over Gaza, er det nå veldig mange yngre som ikke har deltatt i et større engasjement mot imperialistiske kriger. NRK og andre NATO kontrollerte medier, får dermed uimotsagt definere både de faktiske hendelser og årsakene bak.
Den tidligere antiimperialistiske avisa Klassekampen har også en ny generasjon medarbeidere, som mangler årvåkenhet om koblingen mellom krigsherrer og media. Hendinger blir referert uten kildehenvisninger, men synes ofte å komme fra amerikansk kontrollerte kilder. Analysene blir deretter. Kan dette ha sammenheng med avisas avhengighet av bevilgninger fra NATO-staten Norge?
Krigen i Ukraina startet som en borgerkrig i 2014
En ny krig i Europa har nå fått utvikle seg uten at en aktiv antiimperialistisk bevegelse har engasjer seg. Media flyter nå over av hendelser og anklager som bygger på ikke verifiserte påstander, uten en tydelig kritisk stemme.
Som vanlig blir krigen fremstilt som kampen mellom det gode og det onde og vi må selvsagt støtte de gode med våpen for større lidelser. Krigsindustrien har gode tider og ingen freds- eller antiimperialistisk bevegelse klarer å sette opp en holdbar analyse eller retning.
Krigen er en tragedie for de involverte. Den vil også øke rasismen. Den moralske fordømmelsen for rasismen vil komme, men årsakene til rasismen blir uimotsagt.
Finnes det noen som er i stand til å ta tak i denne oppgaven eller skal venstresiden i et av verdens mest krigslystne land bare sloss om krigsprofitten?
Denne artikkelen er tidligere publisert i Trønderrød og gjengis med forfatterens velvillige tillatelse.
