oss 100 kroner!
Kritikk av Putin fra motsatt kant
Kommentar og oversettelse fra russisk ved dr. philos. Knut Erik Aagaard.
Vi er vant til å høre kritikk av president Putin, slik vi ser ham fra vårt synspunkt. Vi hører mindre om den kritikk han faktisk forholder seg til, den han møter fra sine egne. En ting som går under radaren på våre målstyrte mediekanoner, er at og hvordan krigen i Ukraina er det endelige nederlag for Putins utenrikspolitikk, etter 22 år.
Putins politikk har i 22 år hatt følgende generelle mål: Samling i bånn etter 10 års mafiastyre, en økonomi og en infrastruktur i ruiner, 70 år med Stalins konformogene kommunisme, to verdenskriger, og et utdatert, føydalt tsarvelde. Han har villet befeste staten, som forvitret, og gjenopprette russernes selvtillit, stoltheten over eget land, som langt på vei var ødelagt. Han ville også opprette noe som knapt har eksistert: Borgerånd i befolkningen, som grunnlag for ordskifte og demokrati. Han har måttet akseptere Jeltsins partering av imperiet Russland, et egennyttig sjakktrekk for å bli kvitt Gorbatsjov, som førte til at russerne er det største av de delte folk. Han vil ha markedsøkonomi, men også en sosialstat.
Ingen vet hva Putin mener politisk. Spørsmålet er irrelevant. Putin favnes ikke av begrepene høyre og venstre, sentrum og periferi, folk og elite, dem og oss, men han favner selv begrepet staten (se «Putin i fri dressur», steigan.no 07.11.21). Han bygger sosial og fysisk infrastruktur, og han forsto fra dag én at religion samler nasjoner. Få bygger flere katedraler, moskéer, templer og pagoder enn Putin.
Han visste at statsmaskineriet var smurt av korrupsjon, og kunne derfor ikke starte kampen mot bestikkelser for alvor før han satt trygt i sadelen og samfunnet tilstrekkelig var modnet rundt 2007. Alle vet at det russiske forsvaret var en demoralisert og rusten ruin da Putin overtok, men alle ble overrasket da han 1. mars 2018 demonstrerte at Russland plutselig hadde vunnet våpenkappløpet innenfor løpende ordinære budsjetter.
Men dette er ikke en solskinnshistorie. Med krigen i Ukraina gikk Putin på et frontalt nederlag. Russlands utenrikspolitikk har under Putin hatt to siktemål:
1. Gjenreise Russlands status internasjonalt til et passende nivå for et stort, ressursrikt land med 145 millioner innbyggere, og
2. Skape en felles sikkerhetsordning fra San Fransisco til Vladivostok, ikke over Stillehavet, men over Atlanterhavet. Eller om ikke annet, komme til en farbar forståelse med Europa og USA.
Han lyktes i det første, men feilet pyramidalt i det andre. Russland knurret lavt mellom tennene under bombingen av Jugoslavia, som fjernet den brysomme blokken av alliansefrie land mellom øst og vest, som med Sverige og Finland nå har trukket sitt siste sukk. Putin var for svakt til å protestere under den første Oransje-revolusjonen på Maidan-plassen i Kiev i 2004, som knesatte den antirussiske ukrainske nasjonalismen. Putin talte med egen røst i München i 2007, og da han i FNs hovedforsamling i 2015 for alvor advarte mot hegemonisk tenkning i EU og NATO. Til ingen nytte, men han er en tålmodig mann. I mellomtiden hadde han fått syv nye NATO-land inn på livet. Det gleder dem og oss, men det bekymrer Russland.
Som en konsekvens av Putins famlende og fomlete utenrikspolitikk kjemper Russland nå, eller forsvarer seg, i en fullskalert krig midt i Europa, en krig på liv og død. Et så spektakulært tap for en utenrikspolitikk har man vel sett før, men det hører til sjeldenhetene, og risikoen for verre ting er større nå enn den noen gang har vært. Innsatsen er større, om vi ser det spillteoretisk.
Vi har denne vinteren hørt beretningen om en varslet krig. I oktober 2021 hadde Russland samlet hundre tusen soldater på grensen til Ukraina, og en russisk angrepskrig ble antydet å være uunngåelig. I november var tallet steget til hele hundre tusen, og vi fikk de første mulige invasjonsdatoer (jeg tror 10. desember var den første helt sikre). I desember hadde den russiske styrken vokst til oppsiktsvekkende hundre tusen, og det kom nye sikre invasjonsdatoer hver uke.
Les: Putin: – Dere må gi oss garantier, og det straks!
I denne måneden fikk vi også Putins fredsultimatum om NATOs utvidelser og kritisk militær infrastruktur, som ble avslått. Stor var bestyrtelsen da det ble kjent at Russland i januar hadde økt den russiske angrepsstyrken til astronomiske hundre tusen soldater. Da ble det fart i diplomatiet, for kartet stemte ikke lenger med terrenget.
Vi som har fulgt med litt, vet jo at de hundre tusen har stått der, eller ligget der fast forlagt siden 2014, mellom 20 og 40 mil fra grensen. Men virkeligheten er ingen interessert i under postmodernismen, det er fortellingene som er interessante.
Putin har vært en gåte denne vinteren. Ingen vet hva han egentlig tenker, ingen vet hvorfor han vil angripe. Kan det være for å gjenopprette Sovjetunionen? Eller er det slik at diktatorer bare angriper, og hvorfor akkurat nå?
Den som kjenner litt til Russland vil vite at Putin er alt annet enn mystisk, han blir snarere oppfattet som klarttalende og åpen, men ettergivende overfor Vesten. Den som har fulgt det europeiske mediebildet litt fra siden denne vinteren, kan ha spurt seg: Hvor mye provokasjon til krig skal Russland behøve å svelge? Svaret på Putins gåte er enkelt og forutsigelig. Putin angriper når han føler han må, og da angriper han overraskende.
Moskva har aldri hatt til hensikt å okkupere Ukraina, et konkursbo moralsk, politisk og økonomisk. Historien viser at Moskva har veket ved praktisk talt alle korsveier siden Sovjetunionen imploderte i 1991. Men Moskva har iherdig protestert og kontinuerlig forhandlet for å hindre at Ukraina blir et militært oppmarsjområde for EU og NATO. Siden oktober 2021 har vi opplevd en aggressiv propagandakrig vi ikke har sett i manns minne, ikke siden Andre verdenskrig, fra vest mot øst.
Langs den ukrainske grensen til Russland og demarkasjonslinjen i Donbass har det iallfall siden jul stått oppmarsjert mellom 100 og 150 tusen ukrainske regulære hærstyrker, paramilitære nazi-bataljoner innrullert i Nasjonalgarden og et Territorialforsvar à la Heimevernet. Våren 2014 hadde Ukraina 6000 kampklare soldater – sier og skriver seks tusen. Med regulære tropper (minst 255 000 soldater, 1 million reservister), Nasjonalgarden (nazi-bataljonene, tidligere under innenriksministeren, nå i hæren, mannskaper minst 60 000, antagelig en del høyere) og Territorialforsvaret (dannet 2014, tvangsutskrevne, lett infanteri, mannskap ca. 130 000, regionalt forlagt, mobilisert 15.02.22), har Ukraina nå en av Europas sterkeste hærer, opp mot 1,5 millioner mann, instruert, finansiert og forsynt gjennom åtte år av EU og NATO. Nåværende størrelse på denne hæren har vært litt underkommunisert i Norge denne vinteren. Men såpass må de vel ha, til forsvar mot hele hundre tusen russere, som øker uten å bli fler.
Kiev har ført en borgerkrig mot regionen Donbass, hvor det bor 4 millioner russere, siden våren 2014, intenst frem til Minsk II-avtalen i februar 2015, senere sporadisk, men hver dag og stadig fra forskjellige lokasjoner, hovedsakelig mot boligstrøk og sivile, åpenbart for å hale tiden ut til hæren var moden for å gå til angrep.
Det var flere umiddelbare årsaker til at Moskva mandag 21. februar gikk til anerkjennelse av de to folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige land, eksplisitt for å forsvare sivilbefolkningen: 1. Stadig og økende beskytning av boligstrøkene i Donbass siden 2015, da det ble avtalt en FN-sanksjonert fredsprosess (Minsk II) som Kiev ignorerte og nå har forkastet). 2. Masseforsendelser av våpen og penger til Kiev fra EU og NATO. 3. Den endelige bekreftelsen på at Ukraina ikke vil oppfylle Minsk-avtalen. 4. Etterretningsdata om at et lynangrep på Donbass fra Ukraina var planlagt igangsatt i mars 2022.
Anerkjennelsen ga et folkerettslig grunnlag for om nødvendig å kunne intervenere. Alt tyder på at et lynangrep på Donbass har vært planlagt de siste åtte årene.
Med anerkjennelsen ble det helt stille langs demarkasjonslinjen. Ikke et skudd ble avfyrt mot sivile tirdag 22. februar, for første gang på åtte år. Stille før stormen. Onsdag 23. februar iverksatte Kiev for første gang siden 2015 en overraskende offensiv langs hele demarkasjonslinjen mot Donbass. Da intervenerte Russland torsdag 24. februar. Denne gangen måtte måtte Putin angripe – og alle ble overrasket.
Putin har sikkert mange feil, men denne krigen er akkurat det han har villet forhindre i 22 år. Han har satt seg på bakbena og stritter imot, men er bokstavelig talt blitt halt og slept til fronten, som en uvillig og trassig vernepliktig.
Så denne krigen er provosert frem av en selvoppfyllende profeti fra et USA med EU i lommen. Konflikten kunne vært løst ved å imøtekomme Russlands legitime sikkerhetsbehov, for eksempel etter Putins fredsultimatum 23. desember 2021. Konflikten kunne vært løst, men ingen ville løse den. De ville ha krig.
Når du fører en totalt feilslått utenrikspolitikk i 22 år, så får du kritikk, med mindre du bestyrer et diktatur. Og det er i grunnen den kritikken denne artikkelen og dens link handler om.
Vi linker i dag til en del yderst aktuelle betraktninger fra en av de mer prominente deltakere i den russiske samfunnsdebatten (florerende, for dem som ikke vet det) som daglig går i statskanalen, i Russlands mest toneangivende programmer. Et lite øyeblikksbilde inn i et land vi leser om hver dag, mener mye om, forstår lite av og som angår oss vitalt. Det kan jo bli atomkrig i dag, mens du leser.
I disse debattene inngår regelmessig dyktige øst-spesialister som vet mindre om Vesten, og vest-spesialister som vet alt om oss, men forstår mindre. Det er ellers typisk for russere å ikke forstå noe særlig av Vesten. Ukrainerne er godt representert i disse debattene, både regimetro Kiev-tilhengere, russiskvennlige, ukrainske patrioter, og ukrainere som opplever å være russere. I disse sendingene får alle de tre delene av den ukrainske opinionen et ord med i laget, bortsett altså fra mafiabossene og nazistene (Akhmetov, Avakov, Timoshenko, Firtash, Taruta, Pinchuk, Poroshenko, Kolomoiskij, Biletskij, Jarosh, Tjagnibok med fler, noen nevnt, resten glemt). De brukes mer som avskrekkende eksempler.
Donbass er godt representert, forståelig nok i disse tider. Statsvitere, sosiologer, «politologer» som de kalles her, økonomer, journalister, politikere og kulturformidlere krangler for åpen scene uten å legge fingrene imellom, for det er i så måte høyt under taket i russisk debatt.
Ukjent for folk flest i vest rettes det i disse sendingene daglig flengende kritikk mot myndighetene, slik det jo helst skal være i velfungerende demokratier. Vladimir Putin kritiseres vanligvis med respekt (og i motsatt fall som regel av marginale, vestorienterte demokrater, som det fortsatt er noen få igjen av, og som ikke spiller noen særlig politisk rolle, skjønt de er godt representert i departementene). Ikke fordi det er forbudt eller forbundet med risiko å kritisere Putin, som lever godt med kritikk, men snarere fordi kritikk av personen Putin er å skyte seg i foten overfor et publikum og et folk som forguder ham. Putin-kritikk gir dårlig rating, og rating styrer personvalg i russisk fjernsyn, der som her.
Putin administrerer Russland temmelig eneveldig, ikke først og fremst i kraft av sine ganske vide fullmakter, som han har til felles med presidentene i Frankrike og USA (to ikke-parlamentariske republikker), men primært gjennom den umåtelige moralske autoritet han nyter i folket, som Russlands redningsmann etter det katastrofale nittitallet. Kritikken av Putin kommer snarere fra den andre siden, fra dem som mener han er for vestorientert, for demokratisk, så å si, fra dem som eventuelt tar over, om det skulle lykkes oss å svekke ham.
Har jeg så skrevet at jeg støtter Putins angrepskrig mot Ukraina? Jeg tror ikke det, for denne artikkelen og vedlegget handler om russisk kritikk av hans mislykkede utenrikspolitikk. Har jeg skrevet noe stygt om Vladimir Zelenskij, hvis TV-serie jeg har sett og moret meg over? Om historielæreren som ble president etter et ektefølt raseriutbrudd over det korrupte Ukraina? Serien er svært god, og kan med fordel vises av NRK. Dessuten er det sosialt selvmord å si noe stygt om Zelenskij i disse dager. Jeg kan til og med, som en av få i Norge, synge sangen hans. Sangen han sang var min egen, i noen måneder, for jeg hadde tro på ham. Я люблю свою страну, люблю свою жену, люблю свою собаку ..
Dagens debattant er den russiskfødte israeleren Iakov Kedmi, født 1947, pensjonert generalløytnant og tidligere leder av den ene av Israels tre hemmelige tjenester, NATIV, med repatriering av jøder som arbeidsfelt. Kedmi klarte i en alder av 21 år å få utreisetillatelse til Israel, vesentlig ved å gjøre seg så vanskelig at kommunistene ville bli kvitt ham. Han gikk straks inn i den israelske hæren, hvor han gjorde lynkarriere, og delte tank med kommende statsminister Ehud Barak i Yom Kippur-krigen (Dommedagskrigen) i 1973. Sovjetunionen hadde ikke diplomatiske forbindelser med Israel fra Seksdagerskrigen i 1967 til statens sammenbrudd i 1991, så arbeidet hans var vanskelig. Kedmi anses å bære det personlige ansvaret for at Israel har repatriert over en million sovjetiske og russiske jøder. Kedmi er en hyppig og svært profilert deltager i russisk debatt, med den nesten unike fordelen at han forstår både øst og vest, og dessuten statens oppgaver. Han snakker fyndig og ettertrykkelig, hvilket er en fordel for oversetteren. Men han har lang reisevei til studio. For å karakterisere Kedmi som analytiker, er det nok med ett sitat, som jeg merket meg og tvilte på da han sa det, for tre-fire år siden: Det forestår Ukraina et stort blodbad.
Utskrift av Kedmis bidrag i disse debattene kan du lese her:
