Afghanistan forbereder seg på ny krig 

Av M. K. Bhadrakumar.

Det har vært oppstand i mediene i det siste om et anti-Taliban-opprør som kjemper for å bli født i Afghanistan. En tidligere general i afghansk hær, Sami Sadat, vender hjem som Vestens favoritt til å ta på seg lederkappen for en pan-afghansk «motstandsbevegelse» mot undertrykkende Taliban-styre. 

Det er mange konflikter mellom marginaliserte afghanske eliter, sivile og militære. Tilsynelatende prøver vestmaktene å samle dem bak Sadat. En akse mellom Sadat og Panjshir-leder Ahmad Massoud ser ut til å være det foretrukne alternativet for MI6 og USAs etterretning. Sadat og Massoud er begge produkter fra King’s College, London, kjent for å være rekrutteringssenteret til MI6, og britiske militærakademier.

Vestmaktene, med støtte fra FN og EU, har de siste månedene gjort en målbevisst innsats for å kooptere Taliban-lederne med forførende tilbud om økonomisk hjelp, lettelser i FN-sanksjoner osv. USA sitter med trumfkortet slik situasjonen er. De er i en posisjon til å sprøyte inn kontanter i den afghanske økonomien.  Afghanistan har ingen penger igjen etter at amerikanerne tok fra landet reservene deres. 

Men Taliban bet ikke på agnet, gitt deres djupe mistanker om USAs intensjoner og Vestens påtrengende tilnærming til å foreskrive styringsnormer fremmed for islamistisk ideologi. Etter å ha vunnet en 20 år lang krig mot USA, ser Taliban ingen grunn til at de skal nøye seg med en underordnet rolle. 

Taliban har funnet det langt mer behagelig å samarbeide med de regionale statene, spesielt Kina og Russland, som styrer unna Washingtons eksepsjonalisme og tvangsdiplomati. De regionale statene aksepterer afghansk etos og tradisjoner for hva de er, og forstår det nytteløse i å tvinge Taliban til å styre etter vestlige verdier. De regionale statenes prioritet ligger ligger på sikkerhet, og der forventer de at Taliban skal hindre utvikling av ekstremistgrupper og eliminere narkotikasmugling. 

En slik tilnærming kan faktisk være produktiv. Den 3. april kunngjorde Taliban forbud mot dyrking av opiumsvalmue, som er et stort problem for regionale stater. 

Denne humane tenkningen gjenspeiles i en uttalelse fra Russlands utenriksminister Sergej Lavrov på fredag ​​hvor han berømmet den militærpolitiske situasjonen i Afghanistan under Taliban og sa at den «har relativt stabilisert seg». Lavrov noterte seg «innsatsen til den nye ledelsen for å vende tilbake til fredelig liv etter en lang væpnet konflikt, for å gjenoppta normal drift av den nasjonale økonomien, samt for å sikre lov og orden og sikkerhet.» 

Lavrov sa at Moskva er fornøyd med at nivået på samarbeidet øker og Talibans holdning er «eksemplarisk». Beijing har sympati for Moskvas tilnærming. Det er nok å merke seg at Russland og Kina stadig fremmer sitt diplomatiske engasjement for Taliban-regimet. Vestmaktene merker at deres plass og kapasitet til å mobbe Taliban raskt krymper.

Tross alt, hva er «internasjonal anerkjennelse»? Det finnes ingen universelle retningslinjer. Hvis et regime anerkjennes av landets befolkning, hvis det ikke er noen rivaliserende krav på myndighet, og hvis det er i stand til å håndtere styresett uavhengig, kvalifiserer det som den legitime regjeringa i staten. Punktum. Det er ingen tvil om at Taliban-regimet lever opp til dette. Sjøl om Taliban ikke trenger noen erklæring fra det internasjonale samfunnet for å fungere som regjering, er formell anerkjennelse nyttig og nødvendig for å ha diplomatiske forbindelser med andre land. 

Det er tydelig at den umiddelbare hensikten med en framprovosert vestlig opprørsbevegelse i Afghanistan på dette tidspunktet er å skape et rivaliserende motpunkt til makta med sikte på å fremstille det som at Taliban ikke er den eneste styrken i Afghanistan som er i stand til å styre statens anliggender. Det foreslåtte opprøret i mai er faktisk en prøveballong for å se hvor langt den vil fly. Sadat sa til BBC at han håper å tiltrekke seg «moderate Taliban» også – det vil si at MI6 og CIA vil splitte Taliban. 

På bakgrunn av Vestens konfrontasjon med Russland og Kina, er Afghanistans avgjørende betydning som et regionalt knutepunkt for geostrategi selvinnlysende. En fersk rapport i Nour News , som er tilknyttet Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, avslørte at «frivillige» hentet fra tidligere afghanske militær- og sikkerhetsstyrker, trent av amerikanske og britiske eksperter, har blitt utplassert til Ukraina for å kjempe mot de russiske styrkene. Det kan tenkes at disse «frivillige» er Sadats kampfeller. 

Sadat sa til BBC at han har beundring for Ukrainas motstand mot Russland! Og han antydet at han er i kontakt med de ukrainske styrkene. «Jeg tror de (ukrainske styrkene) holder stand ganske bra. Men jeg ber dem også om å tro mer på seg selv… Jeg håper de vil få fortsatt (vestlig) støtte så lenge de trenger det.» Det er tross alt en liten verden! 

Og vær sikker, Russland og Kina (og Iran) vil motarbeide det vestlige prosjektet om å returnere til Afghanistan. På fredag ​​holdt president Putin en videokonferanse med de faste medlemmene av Russlands sikkerhetsråd for å diskutere «spørsmål som er av stor interesse fra et synspunkt om nasjonal sikkerhet … med hensyn til hendelsene i Afghanistan og generelt i den regionen, i den sektoren .» 

De målrettede angrepene på sjiamuslimer i Afghanistan og de nylige forsøkene på å skape misforståelser mellom Iran og Afghanistan på folk-til-folk-nivå blir i Teheran oppfattet som en konspirasjon fra eksterne makter for å surne Irans forhold til Taliban-regjeringen. 

Uten tvil tok den kinesiske forsvarsministeren general Wei Fenghes regionale turné i Kasakhstan, Turkmenistan og Iran i forrige uke også inn de direkte og indirekte konsekvensene av utviklinga i Ukraina på sikkerhetsforholdene i Sentral-Asia.  I sitt møte med Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokayev, ba den kinesiske forsvarsministeren «om årvåkenhet overfor visse stormakter som blander seg inn i Sentral-Asia for å forstyrre og undergrave regional sikkerhet» (kinesisk transkripsjon).

Generalen sa til Turkmenistans president Serdar Berdimuhamedov at Kina «sterkt motsetter seg ekstern innblanding i Turkmenistans indre anliggender». Under sitt møte med president Ebrahim Raisi i Teheran, understreket generalen Kinas vilje «til å samarbeide med Iran for å takle ulike risikoer og utfordringer, ivareta de felles interessene til begge sider og i fellesskap sikre regional og verdensfred og stabilitet». 

Men til sjuende og sist er det Pakistans rolle som kommer til å være avgjørende. Pakistans forbindelser med Taliban har endret seg radikalt etter den plutselige utskiftningen av ISI-sjefen generalløytnant Faiz Hameed i september med COAS-general Bajwa. Avsettelsen av statsminister Imran Khans kompliserte forbindelsene mellom Pakistan og Taliban ytterligere. 

Talibans tradisjonelle posisjon på Durand-linja; deres motvilje mot å slå ned på pakistanske Taliban; økningen i terrorvold i Pakistan; avskyen mot Taliban-ideologien blant vestlige pakistanske eliter – alt dette har undergravd den gjensidige tilliten mellom Pakistan og Taliban. 

Dessuten trenger ikke vestlige makter og Taliban Pakistan lenger som formidler. Likevel er heller ikke passivitet et alternativ for Islamabad. Uten tvil kommer Pakistan til å bli hardt rammet hvis en anti-Taliban motstandsbevegelse får fart på seg. Det er garantert smitteeffekter hvis vestlig etterretning lykkes med å splitte Taliban. Kaotiske forhold i Afghanistan kan bare spille i hendene på eksterne styrker for å destabilisere Pakistans indre sikkerhet. 

I mellomtida hjelper heller ikke det USA-støttede regimeskiftet i Pakistan på situasjonen. Jo før valg avholdes på en rettferdig og fri måte og en ny regjering med nytt mandat blir valgt, jo bedre vil det være for Pakistan. Men den gode sida er at ingen kommer til å klandre Pakistan for framveksten av nye krigsherrer i Afghanistan. 

Sadat har rykte på seg for å være en veldig voldelig mann hvis oppdrag i Helmand var spesielt bestialsk. I det virkelige liv hadde Sadat sin militære stilling samtidig som han tjente en formue som administrerende direktør for Blue Sea Logistics, et Kabul-basert selskap som forsynte afghanske sikkerhetsstyrker med alt fra helikopterdeler til pansrede taktiske kjøretøy.

I et hjerteskjærende essay i magasinet New Yorker i fjor med tittelen The Other Afghan Women , hadde den kjente forfatteren og krigskorrespondenten Anand Gopal et par ting å fortelle om general Sadat. Noen utdrag her: 

«Under mitt besøk i Helmand begikk Blackhawks under hans (Sadats) kommando massakrer nesten daglig: tolv afghanere ble drept mens de drev med skrapmetall ved en tidligere base utenfor Sangin; førti ble drept i en nesten identisk hendelse ved Hærens forlatte Camp Walid; tjue mennesker, de fleste av dem kvinner og barn, ble drept av luftangrep på Gereshk-basaren … (Sadat avslo gjentatte forespørsler om kommentarer.) 

Da Sadat kom til Kabul fra Helmand 15. august 2021 for å ta opp sitt nye oppdrag som sjef for de såkalte «spesialstyrkene», så han at Taliban allerede var ved byportene. Og han var en av de første «evakuerte» som rømte til Storbritannia fra Afghanistan.

Når Sadat kommer tilbake nå, vil det afghanske folket bare betrakte ham som en bedrager.  De fortjener bedre. Vesten skylder dem det etter alle de ubeskrivelige lidelsene de har vært gjennom de siste 20 årene med NATOs okkupasjon. 

Den enkle sannheten er at Taliban har sittet i førersetet i bare åtte måneder. Det er altfor tidlig å fordømme dem. Som Kathy Gannon, den afghanske veteranen ved AP, sa her om dagen: «Jeg tror det absolutt er en innsats fra deres (Talibans) side for å prøve å komme til en posisjon der de faktisk styrer landet. Hvordan de kommer dit og hvordan det vil se ut er fortsatt ukjent. Og det er veldig vanskelig for afghanere fordi de sliter med den usikkerheten.»