oss 100 kroner!
Apolut, Tyskland. Oversatt av Timm.
Den vestlige NATO militæralliansen har eksistert i 73 år. Nordatlanterhavspakten har alltid blitt solgt til oss som et nødvendig onde. Som en defensiv allianse mot kommunismens mørke krefter. Begynnelsen på NATO var alt annet enn lovende. Igjen og igjen måtte de motvillige «partnerlandene» med mer eller mindre skånsom makt presses inn i den nye militæralliansen. I dag er NATO den klart største og – hvis det er tillatt å si: den mest aggressive militæralliansen i verden. NATO, på den annen side, er så overbevist om at de ønsker å samarbeide ikke bare med Russland, men til og med Folkerepublikken Kina. Det sa i hvert fall NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.
Men la oss gå tilbake til begynnelsen av NATO og selv se hvilken begrunnelse denne militæralliansen har for sin eksistens og om den overbeviser oss. Vi gjenkjenner tre grunnleggings- narrativer om NATO:
NATO-Narrativ én
Etter andre verdenskrig ville folk gjerne ha levd i fred og enda mer i det felles huset i Europa. Dessverre var Sovjetunionen under Generalissimo Stalin så aggressiv, krigslysten og lite samarbeidsvillig at de dessverre måtte ruste opp til tennene. Ja virkelig? Måtte «Vesten» bevæpne seg mot bolsjevikenes angrep? La oss nå gå tilbake til 1940-tallet. I den defensive krigen mot aksemaktene i Tyskland, Italia og Japan, jobbet USA og Storbritannia sammen med Sovjetunionen for å redusere denne aggresjonen. I 1944 ga USAs president Franklin Delano Roosevelt sin finansminister Henry Morgenthau i oppdrag å planlegge en verdensorden etter krigen.
FN, Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon GATT ble opprettet sammen med regjeringsrepresentanter fra 44 allierte stater i feriebyen Bretton Woods i New England.
Nå kommer det: Sovjetunionen bør selvsagt bli et ledende medlem av denne verdensordenen. Sovjetunionen sies å tilhøre IMF som den tredje største innskyteren. Umiddelbart etter krigen ble det gjort seriøse anstrengelser i USA for å gi sovjeterne 6 milliarder dollar i gjenoppbyggingskreditt og integrere Stalins imperium i den nye verdensordenen.
Det ble antatt at USSR ikke lenger var kommunistisk, men representerte flere nasjonale interesser og praktiserte realpolitikk som alle kapitalistiske land.
Men så bestemte USAs ledende strateg seg for å lukke døren foran ansiktet til Stalin og behandle sine tidligere krigsallierte nå som sine døds-fiender.
Men var USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre allierte i krigen i det hele tatt? Delte de ærlig og åpent sin innsikt og intensjoner? Dessverre kan dette ikke være noe spørsmål i det hele tatt. Selv om USA sjenerøst konfiskerte penger og krigsmateriell fra de fattige gjennom sitt landleieprogram, ikke bare Storbritannia, men også Sovjetunionen. Soldatene i Den røde hær bar hovedtyngden av den uhorvelige bakkekampen nesten alene – med ufattelige tap av menneskeliv. Man får til og med inntrykk av at vestmaktene bare en gang ventet på å se hvem som ville ville gå seirende ut av kampen mellom de to stridende partene: Wehrmacht eller Den røde hær? I stedet for å avlaste sovjeterne med en vestfront, overtalte Churchill USAs president Roosevelt til å rulle opp en nordafrikansk front over Italia for å hindre den røde hæren i å rykke videre vestover på Balkan og Baltikum.
Faktisk begynte invasjonen av Normandie først sommeren 1944 – da den røde hæren presset Wehrmacht vestover i rasende fart.
Likevel forblir de etablerte og velnærede GI-ene stående på den tyske grensen. Den røde armé mistet 300.000 soldater i avlastningsangrepet på Berlin. Det faktum at Sovjetunionen faktisk hadde ført bakkekrigen mot nazistene på egenhånd, krevde denne ekstremt høye tapstall.
For å gjenopprette Vestens kollektive hukommelsestap inneholdt den store brannen i øst må vi minne om noen tall: Sovjetunionen måtte sørge over 28 millioner sivile og militære ofre. 31 000 fabrikker ble lagt i grus; 65.000 kvadratkilometer sporsystemer; 2 900 maskin- og traktorstasjoner; 20 millioner griser; syv millioner hester; 17 millioner storfe; seks millioner bygninger brant ned, og etterlot ytterligere 25 millioner hjemløse, bokstavelig talt ute i kulden; 40 000 sykehus; 84 000 skoler; 43 000 folkebibliotek. Bare i Lille Hviterussland er 209 byer, inkludert hovedstaden Minsk, fullstendig forsvunnet fra jordens overflate. Bør man i det hele tatt kunne tenke på angrep under slike omstendigheter?
En rapport fra den amerikanske hemmelige tjenesten OSS i 1945 kom til den konklusjon at Sovjetunionen ikke en gang kunne tenke seg en angrepskrig fordi infrastrukturen på dens vestfront var utslettet.
Soldatene er utslitte og opptatt med politioppgaver. Den røde armés tekniske utstyr er utdatert og halvparten av kjøretøyparken deres består fortsatt av såkalte Panje-vogner – med andre ord: museumshestvogner! Den hemmelige rapporten NSC-68 fra US National Security Council fra 1950 innrømmer også åpent at Sovjetunionen bare har en fjerdedel av vestmaktenes potensiale når det gjelder økonomisk makt og militær styrke.
Så hva med den opplevde aggressiviteten til Sovjetunionen? I sin tale ved Winchester University i Fulton, USA, i 1947, klaget den tidligere britiske statsministeren Churchill over at Stalin rett og slett hadde avskåret landene i det som senere ble Warszawapakten fra resten av verden med et jernteppe. Han hadde flyttet den sovjetiske grensen mot vest på eget initiativ.
Led Churchill av hukommelsestap? Selv gjorde han denne avtalen med nevnte Stalin i Moskva, midt under krigen. Som skolegutter sendte de hverandre meldinger som sa hvor mange prosent vesten og hvilken prosentandel østen skulle få fra enkeltland. Det var klart for alle involverte at en slik prosentvis nedbryting var praktisk talt umulig å gjennomføre.
Det var imidlertid enighet om at viljen til de involverte nasjonene og folkene ikke skulle ha betydning. På denne måten ble de politiske elitene i øst tvangspenset inn på Stalins linjer.
Og i Vesten, på ingen måte mindre blodløse, preparerte de i henhold til USAs linje. Grekernes manglende vilje til å bli geostrategisk tildelt en bestemt leir, ble for eksempel betalt for i den såkalte greske borgerkrigen med et dødstall på 160.000, napalm-angrep på partisaner og tvangsadopsjoner av partisanbarn (paidomazoma). Verken Stalin eller Churchill, og absolutt ikke Truman, brukte silkehansker i sin geopolitiske konsolidering. Anklagen om Stalins voldelige geopolitiske konsolidering kan derfor trygt avfeies som ensidig og hyklersk.
NATO-Narrativ to
Den røde hæren holdt mer enn 4,5 millioner soldater under våpen selv etter slutten av fiendtlighetene. USA ville derimot ha redusert sine væpnede styrker til 1,5 millioner soldater på en svært fredselskende måte. Det kan for så vidt ikke motsies. Men det er gode grunner til at Stalin, som erkjente den akutte og svært reelle faren for nok en aggressiv krig mot landet sitt, holdt sine væpnede styrker i full beredskap.
Først var det Churchill-oppdragsplanleggingen for Operation Unthinkable. Umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen skulle 100.000 Wehrmacht- og SS-soldater bevæpnes på nytt og slutte seg til de vestallierte styrkene i en krig mot Sovjetunionen. Sir Hastings Lionel Ismay ledet planleggingen. Han ble senere NATOs første generalsekretær. Ismay kom med den klassiske bon mot: NATO er der for å «holde russerne ute [av Europa], for å bringe USA inn og for å holde tyskerne nede permanent.» De ville visstnok drive sovjeterne ut av Polen og så stå stille. Ismays memorandum sier imidlertid utvetydig: «Det sentrale, eller politiske målet, er å påtvinge Russland USAs og det britiske imperiets vilje … det avhenger av den russiske avgjørelsen. Hvis de vil ha total krig, så kan de få det.» Dette Goebbels-språket mot en nasjon som ikke minst reddet britene fra nederlag overfor Hitler er rett og slett utrolig.
Som en velsignelse for verdensfreden ble krigspådriveren Churchill kastet ut av embetet etter en jordskredseier for Labour i parlamentsvalget sommeren 1945 og ble dermed forhindret fra å fortsette der Hitler måtte stoppe.
Men den nye amerikanske regjeringen var heller ikke bedre. Hvis president Roosevelt fortsatt rettferdig og samvittighetsfullt holdt seg til avtalene med Sovjetunionen, oppførte hans etterfølger Truman seg mindre gentleman. Truman hadde blitt gjort til Roosevelts visepresident i 1944 under press fra diskrete herrer i New York Council on Foreign Relations. Roosevelts etterfølger, Truman, viste seg å være en «lærevillig student» av vise menn i rådet.
Den utenrikspolitiske læregutten Truman fikk først de japanske byene Hiroshima og Nagasaki kremert med to forskjellige typer atombomber – over 250.000 mennesker døde.
Truman løy til sitt eget folk om at bombemålene var militærbaser. Kremasjonen av de to byene skjedde etter at Japan allerede var klar til å overgi seg. Den makabre våpentesten på levende skapninger var utgangspunktet for en hel rekke hemmelige angrepsscenarier mot det sovjetiske imperiet.
Umiddelbart etter Roosevelts død ga hans etterfølger, Truman, den legendariske general Dwight D. Eisenhower i oppdrag å utvikle Plan Totality. Denne helhetsplanen skulle lekkes til sovjeterne kort tid før de to atombombene ble sluppet i Japan. De som fortsatt er ubeskyttet mot atomregn burde bli skremt og så gi etter for denne bløffen. Tjue byer i Sovjetunionen skulle utslettes med atombomber.
Faktisk hadde amerikanske styrker i 1945 bare de to atombombene brukt på Hiroshima og Nagasaki. Det manglet også passende fly. Eller et missil for å kunne slippe bomber på sovjetisk territorium. Det bør imidlertid løses snart. I 1949 kunne amerikanerne seriøst vurdere en kjernefysisk utslettelsesangrep for 1957 med operasjonen Dropshot. Denne hemmelige planen, publisert i 1977, så for seg å utslette hundre storbyer i Sovjetunionen med 300 atombomber og 29000 «høyeksplosive» fosforbomber, og dermed lamme 85 % av sovjetisk industriproduksjon i tillegg til gigantiske tap.
Siden Stalin med sikkerhet visste om disse seriøst mente planene gjennom sin høyeffektive fiendespaning, måtte han som regjeringssjef insistere på å ha det eneste relevante forsvarspotensialet til sitt tilbakestående gigantimperium klart til enhver tid – nemlig de gigantiske reservene av infanteri.
Å sitere denne permanente mobiliseringen av en hær på millioner som en rettferdiggjørelse for NATOs eksistens er intellektuelt uredelig.
NATO-narrativ tre
Østblokken lå bak delingen av Tyskland og tvang på denne måten dessverre «Vesten» til å utplassere sine våpen midt i Tyskland.
På de siste krigskonferansene til «de tre store» i Teheran, Jalta og Potsdam var det enighet om å knuse det tyske riket i dets militaristiske og imperialistiske struktur. Et fornyet demokratisk Tyskland bør bygges nedenfra. Foreløpig skulle det allierte kontrollrådet, med lik representasjon, ta de store avgjørelsene i stedet for en tysk regjering. Territorielt ble Tyskland delt i fire deler – det demilitariserte området skulle imidlertid styres i fellesskap av alle fire allierte. Imidlertid ble konsensus stille begravet på London Six Power Conference i 1948.
Fordi Sovjetunionen og dens nye satellittstater ble ekskludert fra denne konferansen. I stedet ble USA, Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene her enige om den fremtidige statusen til de tre vestlige okkupasjonssonene. Da den sovjetiske marskalken Sokolovsky på møtet i det allierte kontrollrådet 20. mars 1948 ønsket å lære mer om resultatene av Londons seksmaktskonferanse fra sine vestlige partnere, sa de ingenting meningsfullt og tiet megetsiende. Hvorpå Sokolowski og hans stab forlot konferansen og aldri ble sett der igjen.
Selvsagt hadde sovjeterne ikke unnlatt å legge merke til at avgjørende hendelser og irreversibel utvikling utspilte seg i de vestlige sonene.
Siden september 1947 har American Note Company i New York og Bureau of Engraving and Printing i Washington D.C. den nye valutaen utelukkende for de vestlige sonene. Totalt volum av denne livseliksiren: 5,7 milliarder tyske mark. Og alt dette under svært konspiratoriske omstendigheter, nøye skreddersydd til behovene til de vestlige sonene. Den 20. juni 1948 regnet den nye valutaen ned i fanget til vesttyske borgere. Sovjeterne improviserte sin egen nye nødvaluta, noen ganger ganske enkelt overtrykk på gamle sedler, ledsaget av latterliggjøring og hån fra publikum.
Pappa Stalins hevn var virkelig pinlig: han hadde Vest-Berlin, som var under alliert kommando, innelåst. Dette er nedtegnet i historiebøkene som Berlin-blokaden. Denne håpløse handlingen av desperasjon drev nå vestberlinerne fullstendig inn i leiren til amerikanerne, som var i stand til å ta poeng over hele linja med sine «rosin-bombere».
Nå var sovjeterne kun opptatt av å hindre den nye forbundsrepublikken Tyskland i å bevæpne seg, eller i det minste utsette den så lenge som mulig. I 1952 tilbød den aldrende Stalin i sin Tysklandsnotat å ofre sin DDR, som nettopp var grunnlagt i bytte mot Forbundsrepublikken, dersom Vesten ville komme overens med et nøytralt og militærfritt Tyskland som helhet.
Stalins etterfølgere, Khrusjtsjov og Malenko, gikk enda lenger i 1954. De tilbød seg å bli med i NATO!
Sovjeterne koblet sitt tilbud om tiltredelse med forslaget om at USA skulle trekke seg tilbake til observatørstatus i dette tilfellet. Det fungerte ikke i det hele tatt. Sende utleier ut døren?
I 1955 kunne Forbundsrepublikkens tiltredelse til NATO ikke lenger stoppes. Det var først på dette tidspunktet at USSR ga opp sin tilbakeholdenhet og grunnla Warszawapakten, den militære alliansen til Moskvas satellittstater. Men da Khrusjtsjov i 1958 frimodig oppfordret vestmaktene med sitt Berlin-ultimatum om å trekke troppene sine fra Vest-Berlin, skjedde det hittil utenkelige: Vestmaktene forsøkte å blidgjøre sovjeterne. For i 1957 demonstrerte Sputnik-sjokket at sovjeterne fra nå av kunne frakte atombomber til midten av USA med deres nye Semjorka interkontinentale ballistiske missil R-7.
I tilsvarende forsonende stemning møttes utenriksministrene fra alle de fire seiersmaktene, dvs. USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, for første gang på lenge, nemlig på Genèvekonferansen i 1959.
Fra et standpunkt av styrke, den russisk-ukrainske rumlingen Khrusjtsjov etter U2-hendelsen offentlig ydmyket hans motpart Eisenhower flere ganger. Byggingen av Berlinmuren satte derimot en finger i såret etter østblokkens elendige økonomiske tilstand. I 1964 forsøkte imidlertid Khrusjtsjov ganske uforskammet å lokke Forbundsrepublikken ut av NATO-alliansen. Han sendte sin svigersønn Alexei Adshubei, sjefredaktør for den innflytelsesrike avisen Izvetiya, til toppene av vesttysk næringsliv og politikk. Tilbudet hans lignet på Gorbatsjovs tilbud tjue år senere: avståelse av DDR til fordel for en østlig utvidet FRT som fikk beholde sin Bundeswehr. Den bør imidlertid melde seg ut av NATO og bli nøytral. Til gjengjeld skulle den mektige vesttyske industrien gi en hjelpende hånd til Sovjetunionen med å modernisere sine anlegg, spesielt innen kjemisk sektor. På den tiden rapporterte den vesttyske pressen omfattende og grundig velvillig om denne lokket fra NATO av den sovjetiske herskeren.
Imidlertid skulle Khrusjtsjov allerede i oktober 1964 bli styrtet og erstattet av den doble makten Kosygin og Bresjnev. Dette betydde at gjenopptakelsen av Rapallo-traktaten fra Weimar-republikken, og med den gjenforeningen av Tyskland, var av bordet lenge. Hva lærer vi av alt dette? Påstanden om at det var Sovjetunionen som drev delingen av Tyskland og dermed gjorde Tysklands remilitarisering uunngåelig er ubegrunnet. Dessuten ble NATO ikke til som svar på sovjetisk aggresjon. NATO er ikke en defensiv allianse. NATO i seg selv er umiskjennelig en offensiv allianse. Denne tråden, som stadig forsterkes, trekker seg urokkelig inn i nåtiden.
Vi lærer av fortiden hvordan vi kan gjøre fremtiden bedre.
Kildene:
<1> Bernd Greiner, Morgenthau-legenden – om historien til en kontroversiell plan. Hamburg 1995. s.147ff
<2> https://www.heise.de/tp/features/Der-Klub-der-Weisen-Maenner-3419681.html
<3> https://linkezeitung.de/2018/09/27/charles-chaplin-und-the-second-front/
<4> Denne mildt sagt ambivalente holdningen fra Vesten til Sovjetunionen ble presentert av den tidligere sovjetiske ambassadøren Valentin Falin i en faktafylt dokumentar: Valentin Falin: The Second Front – Conflicts of Interest in the Anti-Hitler Koalisjon. München 1995.
<5> Den sovjetiske utenriksministeren Molotov navnga disse figurene på Moskva-konferansen i 1947: «Han målte dem [disse tallene] lavt for ikke å virke for patetiske …» Så Jörg Friedrich i Yalu – På bredden av den tredje verdenskrig . Berlin 2007. s.52.
<6> Dette er funnet av de amerikanske hemmelige tjenestene i et memorandum datert 6. januar 1945. Joachim Guilliard: 1949-91: Kort balanse over en krigersk historie. I: Tobias Pfluger og andre: Ingen fred med NATO – NATO som et våpen fra Vesten. Information Center Militarization eV Tübingen 2009. https://www.imi-online.de/2009/02/15/die-nato-1949-91-kur/ se også: Christopher Simpson: Blowback – America`s Recruitment of Nazis and dens effekt på den kalde krigen. New York 1988. s.56 Kavaleriet i Sovjetunionen ble først oppløst i 1953.
