oss 100 kroner!
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Corona/covid-19 (cc19)-pandemihysteribløffen er over, men min snart toårige kamp mot den er på langt nær avsluttet. Som jeg har signalisert flere ganger i ulike fora, gjenstår et omfattende oppryddingsarbeid; for mitt vedkommende især å kunne få mulighet til å delta på et område jeg selv mener å ha gode forutsetninger både utdannings- og erfaringsmessig, nemlig å sanksjonere med straff og/eller erstatningsansvar overfor dem som har forårsaket alle de store økonomiske tap og/eller psykiske lidelser kanskje millioner mennesker har hatt som følge av cc19. Og disse sanksjonene må også omfatte dem som straffe- og/eller erstatningsrettslig har medvirket.
Daglig forsøker jeg å utvide min kompetanse for å kunne være med på dette oppryddingsarbeidet. Å lese relevant litteratur er alltid givende. Og det dukker stadig opp nytt stoff om emnet etter hvert som fakta blir kjent og bøker skrives.
Den boken jeg for tiden holder på med, er «The Great Covid Panic: What Happened, Why, and What To Do Next» av Gigi Foster, Paul Frijters, Michael Baker. På side 179 i Kindle-digitalutgaven, under underkapitteloverskriften «THE FOG OF SCIENTIFIC LANGUAGE» fortelles det om hvordan språket blant annet i vitenskapelige artikler tilslører viktige opplysninger og fører til konsekvenser som bare gjør vondt verre. Som en særs språkinteressert person, er min iver etter å lese og lære også blitt skjerpet.
Jeg har oversatt det nevnte underkapittelet.
(Tekst begynner)
Tåkete vitenskapelig språk
Litt kunnskap kan være farlig. I uforsiktige hender kan det omskrives som noe mye større enn hva det egentlig er, for eksempel «vitenskapelig bevis» for noe ekstremt viktig. Når denne første overdrivelseshandlingen er begått, kan den ha en kaskadeeffekt som etterlater stor ødeleggelse i sitt kjølvann.
Dette innebærer ofte forvrenging av språk. Språket forskerne bruker, er det samme som det allmennheten bruker, men ofte benytter forskere ord for å mene noe helt annet enn det de ville kunngjøre til allmennheten.
Selv andre forskere som bare er vagt klar over begreper som ‘infeksiøsitet, ‘tilfeller’ og ‘virus’, leser overskriften ‘forskere finner at nytt virus dreper 3 % av tilfellene’ som ‘3 % risiko for død for alle som får nytt virus’. Det er fordi ordet ‘tilfelle’ [«case» i originalteksten, TS’ merknad] er ganske nøytralt i hverdagen. En pasient er et tilfelle, men det er også en person på gaten med en liten forkjølelse: vedkommende er et «forkjølelsestilfelle». I fellesspråkbruk behøver ikke et «tilfelle» tolkes som noe veldig alvorlig som krever sykehusinnleggelse. Immunologer bruker derimot det samme ordet for noe helt annet, nemlig ‘folk som er syke nok til å dukke opp på utvalgte sykehus.’ Dette går helt tapt for de fleste andre forskere og allmennheten når de leser ordene ‘Forskere finner at nytt virus dreper 3 % av tilfellene’.
Hva som skjer videre, og som vi vet fra vår personlige erfaring i akademia, er enda verre. Grupper av forskere begynner å behandle det annonserte tallet som fikk mye publisitet og ble publisert i et topptidsskrift, som å ha blitt magisk validert, og de pløyer det inn i modellene sine. Dette er en viktig grunn til at Imperial College London-modellene [se Imperial College: COVID-19 Response Team 2020-2021 report , TS’ merknad] ga et stort antall forventede dødsfall for Storbritannia i sine beregninger fra 16. mars, 2020.
En konkurrerende modell fra et Oxford-team på omtrent samme tid antok en mindre underlig IFR [‘infection fatality rate’ = ‘andel infeksjonsdødtilfeller’, TS’ merknad] på 0,14 %, men klarte ikke å få støtte. Andre, som økonomene som snart begynte å kjøre sine egne modeller, baserte hele projeksjoner på sin feiltolkning av 3 % CFR [‘case fatility ratio’ =’andel dødstilfeller’, TS’ merknad]. Overskriftstallet hadde fått fatt i konkurrentene, festet grepet og begynt å yngle.
Forskere som publiserer etter at det første ‘overskriftstallet’ er på trykk, bruker ikke mer sannsynlige tall fordi de ofte ikke vil vite at overskriftstallet ikke passer. De kan også peke på den første publiserte studien som å ha «bevist» noe, selv om det ikke er sant i det hele tatt. Når det gjelder Covid, ga overskriftstallet opphav til skremmende projeksjoner som kjærkomment trakk oppmerksomhet til andrerundestudier.
Årsaken til at bruk av et ikke egnet tall ikke fører til at studier blir avvist under fagfellekritikk, er at de som bedømmer beregningene i dem, er forskere på samme felt, og som starter med den samme misforståelsen av hva overskriftstallet egentlig betyr. Dette er begynnelsen på en prosess der en grunnleggende misforståelse blir et nytt ‘vitenskapelig faktum’.
Enda verre er det at den normale prosessen som vitenskapen bedømmer nye artikler etter, er et fremvoksende felt som innebærer det å oppnevne som fagfellekritikere dem som allerede har publisert på feltet, fordi de blir sett på som de anerkjente ‘ekspertene’. Disse menneskene har selvfølgelig både et profesjonelt og et intellektuelt insentiv til å avvise artikler som kommer til helt forskjellige konklusjoner enn i deres første arbeid, eller som sterkt kritiserer deres egne artikler. Når det gjelder Covid, vil fagfellekritikere ha insistert på at nye artikler skal starte opp fra ‘sannheten’ om at 3 % av folk som er smittet med viruset, kommer til å dø.
Vitenskapen luker til slutt ut feil svar på veldefinerte spørsmål som kan testes empirisk, for eksempel hvor dødelig et virus er i den generelle befolkningen, eller hvor raske utryddelsesratene egentlig er, men denne lukeprosess kan ta år. Den første gruppen som publiserer feil tall, gjør det ekstremt vanskelig for dem som tror sannheten ligger andre steder, å publisere studiene sine, mens de vil belønne dem som følger i deres egne, feilaktige fotspor.
På denne måten blir noen få artikler som bruker overdrevne tall, veldig raskt til en enorm flom av studier som bruker disse tallene som innganger til alle slags oppfølgingsmodeller. I Covid-perioden ble verden raskt oversvømmet av dårlig begrunnede uttalelser, fra anslag over sykehussaker til hvordan befolkningen generelt med rimelighet skulle reagere på trusselens «avdekkede størrelsesorden».
(Tekst slutt)
Terje Sørensen, pensjonert advokat
