oss 100 kroner!
Av Trond Andresen.
Den 17. februar ble følgende leserinnlegg sendt Klassekampen. Jeg er en av de ni underskriverne:
—
PST på døra – nå også som meningspoliti
Den 28.november i fjor skulle det vært et åpent møte i Oslo. Temaet var den historiske utviklinga innen internasjonale jødiske miljøer siden ca. 1900, og hvordan den lobbyen som ledere der utgjorde, bidro avgjørende til opprettinga av staten Israel i 1948.
Tittelen var «Den jødiske lobbyen – frå borgarrettar til etnokrati». Foredragsholder var Hans Olav Brendberg – en av de mest kunnskapsrike om temaet i Norge.
Men møtet ble ikke noe av. To hoteller brøt etter tur inngått avtale om leie av lokale. Litteraturhuset i Oslo avslo med å hevde at «tryggheten for barn og voksne» var truet. Litteraturhuset i Trondheim avslo på et mer ærlig grunnlag: lederen der ville ikke leie ut på grunn av møtets tema og foredragsholderen – altså politisk scenenekt/sensur.
Vi underskrivere har jaktet på møtelokale siden da, og har nå avtale med Trondheim Folkebibliotek om leie av Magistratsalen der, den 17. mars klokka 19. Møtet er åpent for alle.Så langt forhistorien. Men vi skriver primært dette innlegget av en annen og ganske oppsiktsvekkende grunn:
For tre uker siden ble en privatperson i Trondheimsområdet oppsøkt hjemme av to personer fra PST. Han ba dem legitimere seg, og fikk deres navn. De «hadde hørt at det skulle være et møte i Trondheim». Denne personen har ikke det minste med vårt arrangement å gjøre, men blir åpenbart misoppfattet av PST som en «kilde». De har «besøkt» ham tidligere. Han er fredelig og aldri straffet eller siktet for noe. Vi holder ham utenfor her. Men her er det han kan fortelle:
PST-paret lurte på om han kunne bekrefte at foredragsholder Hans Olav Brendberg var «brun» og «holocaustfornekter» (noe som er ondsinnet tøv – vi underskrivere kjenner Brendberg). Han avslo sjølsagt enhver samtale med disse «agentene». Etter fire minutter gikk de to.
Over til en landsdekkende pressekonferanse fredag 11. februar. Der reagerte en journalist på at PST-ledelsen nå erklærer at de skal bry seg med «statsfiendtlige holdninger» og «konspirasjonsteorier». PST-sjefen svarte med en liten latter at de «ikke skulle være noe meningspoliti».Men «hjemmebesøket» fra de to i Trondheim bekrefter at PST nettopp er i gang med å være meningspoliti. Hva i all verden har PST å gjøre med at noen skal holde et åpent og svært så fredelig foredrag i Trondheim? Hvordan tror PST det oppleves av ham som får uannonsert besøk på døra? Hvordan virker det på ytringsfrihetsklimaet at arrangører får signal på forhånd om at deres åpne møte er i PST sitt kritiske søkelys?
Mens vi venter på svar fra PST, vil vi avslutningsvis rose Trondheim Folkebibliotek for at de, i motsetning til to Litteraturhus – det ene vegg i vegg med byens bibliotek, ikke bedriver politisk sensur. Velkommen til alle interesserte i den flotte Magistratsalen den 17. mars!Edvin Dybvik, Hans Ebbing, Halvor Furre Halvorsen, Jack Gustavsen Wang, Ragnar Hertzberg Næss, Roar Madsen, Torill Skjærseth, Trond Andresen, Wenche Blomberg
—
Innlegget ble ikke mottatt med interesse. En av underskriverne tok på seg oppgaven med å «forhandle» med debattredaksjonens Carline Tromp. Først innvendte hun at de trengte bekreftelse på at historien om dørbesøket var sann. Det var et greit ønske, og vi spurte vår kilde om hen kunne bekrefte hendelsen overfor avisa. Dette skjedde i form av en e-post til redaksjonen, hvor vår kilde også oppga navnene på de to tjenestemennene.
Dermed trodde vi det hele var avklart. Og siden Klassekampen kaller seg «venstresidas dagsavis», og har en historie med motstand og avsløringer av politisk overvåking, så ventet vi bare på at innlegget skulle kommer på trykk. Men den gang ei. Vår «forhandler» purret, og merket godt den redaksjonelle uviljen. Debattredaksjonen henviste til slutt til sjefredaktør Mari Skurdal, som vi fikk i tale ei uke etter at de mottok leserinnlegget. Samtalen forløp omtrent slik ifølge vår «forhandler»:
Argumentene for avslag var vage. For eksempel at vi var så mange underskrivere. Hva med to eller en da, foreslo jeg. Nei det hjalp ikke. Så var det at det var så ullent med anonymitet. Men vil dere ikke ta det inn når dere nå vet hvem som fikk besøk og har fått e-post fra personen? Det fikk jeg ikke svar på.
Hun sa at hun syntes det var «interessant». Hun sa at hun hadde godt forhold til Hans Olav Brendberg og ga ham gjerne plass i avisa. Jeg benytta muligheten til litt framsnakking.
Men hun ville helst ikke komme med en avgjørelse, virka det som. «Men vi ville ha det avklart» sa jeg, og da sa hun nei i denne omgang, «men at jeg gjerne måtte ta kontakt igjen». Jeg prøvde flere ganger å påpeke at dette jo var et leserinnlegg som vi underskrivere sto for og ikke redaksjonelt stoff, men nådde altså ikke fram.
Så langt den samtalen. For «venstresidas dagsavis» er det viktigere å tekkes den liberale meningseliten – som gjerne ser at slike temaer og foredragsholdere nektes et møte – enn å gi plass til avsløringer av politisk overvåking og trakassering. Det har rent en del vann i havet i den redaksjonen siden 70-tallet.
Etter avslaget i Klassekampen gikk vi til nettmagasinet Subjekt, som har hatt en prisverdig praksis med kritisk å dekke alle former for scenenekt og sensur av ytringer. De tok saken med åpne armer, og du kan lese det her.
