oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Så blei det krig. Det er det all grunn til å fordømme sterkt. Særlig viktig er en sånn fordømming for det mindretallet som også kritiserer andre kriger med statsødeleggende konsekvenser. Det kan ikke være sånn at en kan operere med doble standarder som at krigen mot Ukraina er bra, men ikke USAs kriger mot Libya og Syria. Eller omvendt, som er det vanlige. Alle disse krigene er imperialistiske kriger. Dagens kriger bygger opp til en ny verdenskrig etter modell fra første verdenskrig; en krig mellom imperialistiske stater som vi må motarbeide og ikke delta i.
Det var Russlands president Putin som tok avgjørelsen om å gå til et omfattende militært angrep, en utvetydig opptrapping. I den krigspsykosen som mediene nå er inne i, er det ekstra brennbart å trekke fram det åpenbare faktum at verken denne krigen eller andre kriger begynte i det en av partenes ledere ga marsjordre. Det er som krigsteoretikeren Clausewitz sa: Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler. Krigsutbruddet er alltid et steg i en lang kjede av aksjoner og reaksjoner. Partene mangler vilje til å forstå den andre. Det var fornuftig at redaktøren av Dag og Tid i lederen sin 8. januar i år å etterlyse «kloke avgjerder». Det kom ingen kloke avgjerder. Ingen hadde noe å gi, og det endte med Russlands ledelse satte sin lit til at det de ikke oppnådde i forhandlinger kan de oppnå med omfattende invasjon i Ukraina.
Det som mislyktes: Fravær av forståelse for motparten
«Vesten vil ikke forstå et annet syn»:
– Man kan si at vi har veldig liten empati. Regel nummer én her er å sette seg inn tenkemåten til den andre parten – noe som gjerne ødelegges av at man har sine egne prinsipper, ideologier og overbevisninger.
Dette sa NTNU-professor Jo Jakobsen til Nettavisen 24.02.22. For å forstå angrepet på Ukraina, må en forstå Russlands verdenssyn, mener Jakobsen. «– I Russland spiller tradisjonell geopolitisk tenking en mye større rolle enn man tror i vesten», sier han også.
Seniorforsker ved NUPI, Sverre Lodgaard, skreiv en kronikk i Aftenposten 24.02.22 med overskrift «Hva førte Europa inn i dette uføret? Vi må snu noen steiner i egen leir». Lodgaard skriver
«Det er lett å fordømme motparten i en polarisert situasjon. Særlig når det er gode grunner til det slik som i dette tilfellet. Russisk maktbrynde og brudd på folkeretten er utrivelig. Det er vanskeligere å øve selvkritikk».
Lodgaard skriver om partenes narrativer:
Det russiske tar utgangspunkt i de vestlige forsikringene fra den kalde krigens slutt om at Nato ikke ville gå østover. Det vestlige narrativet begynner med de østeuropeiske landenes ønske om å plassere sitt sivilisatoriske anker i vest.
Han viser til at ved Sovjetunionens oppløsning i 1990:
Hadde samarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet fortsatt – for første gang siden 1946 fungerte FNs sikkerhetsråd slik pakten foreskrev – kunne kanskje de sikkerhets- og sivilisatoriske hensynene latt seg forene.
Men Kosovo-krigen i 1999, bombingen av Serbia for å frigjøre Kosovo, begrenset et mulighetsrom som allerede hadde begynt å skrumpe. Fortsettelsen er godt kjent.
Vestlige institusjoner ble strukket østover i en omfattende multilateral prosess, noen helt til Sentral-Asia.
Han avslutter:
Vestens bevisste eller ubevisste utnyttelse av Russlands svakhet, EUs behandling av assosieringsavtalen som et innenrikspolitisk anliggende, svekkelsen av det realpolitiske innslaget i amerikansk politikk og partenes prinsipprytteri tilhører bakteppet for det aktuelle uføret.
Etterkrigstida: Kriger er helt ok — når det er USA og Vesten som kriger
At andre har startet kriger, kan ikke forsvare å starte nye kriger. Like lite som personlige lovbrudd kan forsvares med at andre også gjør det. Men når virkeligheten er sånn at USA etter siste verdenskrig har invadert andre land 55 ganger og med disse invasjonene har gjennomført regimeskifte 36 ganger uten å ble særlig kritisert eller dømt for det, gir jo det et budskap til hele verden og særlig andre stormakter hva som er godtatt praksis. Etter den kalde krigens slutt i 1990 har USA invadert 14 land og fått regimeskifte i 10 av landa. I tre av invasjonene som endte med regimeskifte, var Norge med. Så lærdommen etter siste verdenskrig er at invasjoner er lønnsomme og aksepterte, vel å merke hvis det er dem med Licence to kill som utfører dem. Akkurat som lover som ikke håndheves går over i sovende tilstand, sånn blir det når krigsforbryterne alltid går fri.
Nato ikke oppløst etter 1990, i stedet offensiv fra USA for verdensherredømme
Det er merkelig at Nato ikke blei oppløst etter Sovjetunionens oppløsning. Nato hadde problemer med å begrunne sin eksistens, men fant ut at da skulle Nato hjelpe USA «Out of area», ikke bare i Nord-Atlanteren, men i hele verden. Det er i samsvar med Brzezinskis plan for USAs vei mot verdensherredømme etter 1990. Den gikk ut på først å temme Russland, for så å ta det store slaget mot Kina. Russland og Kina ser at planen følges opp i praksis.
Ukraina-invasjonen — et varsel om tredje verdenskrig — og fravær av kloke avgjørelser
Verdens mektigste stater er kapitalistiske stater som er avhengig av utenlandske råvarer og markeder som de konkurrerer om. Denne konkurransen, rivaliseringa, må før eller seinere føre til en tredje verdenskrig som løser behovet for en omfordeling av tilgangen til verdens ressurser for at den eller de statene som føler har de har rett til å spise den største kakebiten.
I utgangspunktet kommer krigen i Ukraina for tidlig til å kunne starte denne verdenskrigen. Konfliktene i verden er heldigvis ikke utvikla tilstrekkelig til et slikt ragnarokk. Men kriger kan komme ut av kontroll, «det ene tar det andre». All kontakt med Russland brytes nå, også med tiltak som svir for dem som iverksetter dem. Alle er med på enhver opptrapping, og er ikke villig til å gi seg med en eneste millimeter. I begynnelsen av januar fantes det mange som advarte mot for knallharde forhandlinger og sa at «Kloke avgjerder trengst». Det blei ikke sånn, og det endte i krig. Enten blir det enda hardere krig, eller stillstand og omgruppering til neste slag — før tredje verdenskrig.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
