oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
De høye strømprisene faller ikke plutselig ned fra himmelen. De er et resultat av en bevisst politikk gjennm mange tiår. Det som er hovedpoenget med tilrettelegginga av salget av norsk strøm til Europa med utenlandskablene, er at Norge blir et uviktig marked for oss. Europas stormakter er prioritet én. Med å gi fra oss retten til å beholde tilstrekkelig norskprodusert strøm til en gunstigere pris enn verdensmarkedets pris, gir vi fra oss en grunnleggende viktig nasjonal råvareressurs.
Våre politiske ledere har gjennom tiår klart å utvikle Norge til en europeisk koloni. Å ikke sikre vår egen strøm billig til næringslivet og alminnelig velferd, som et oppbygd nasjonalt konkurransefortrinn, er det hittil viktigste eksemplet på at vårt dominerende politiske sjikt klarer å gjøre Norge til en koloni for europeiske stormakter og EU-kommisjonen.
Den aktuelle høye strømprisen har som sin viktigste årsak «Det grønne skiftet» som skal være nødvendig på grunn av klimaet. Som et ledd i det grønne skiftet i Europa og i verden er målet at Norge skal bli en uselvisk koloni som en strømleverandør for hele Europa, på bekostning av norsk næringsliv og gode norske levekår.
Striden etter 1905 om hvem som skulle eie elektrisiteten
Norge etter 1905 gikk inn i «Ein eineståande høgkonjunkturperiode og ny teknologi greip inn i mest alle næringsgreiner […] Svært mykje av det moderne Noreg vart til […] Elektrisiteten omskapte industrien og gjorde fossane til ein av dei viktigaste naturressursane i landet», skriver Berge Furre i boka Norsk historie 1905-1940.
Elektrisiteten moderniserte alt i Norge, ikke bare teknisk. Fordi den var så billig, kunne vi bygge landet. Fossene blei en viktig naturressurs å ha kontroll over, og det var kamp om vi skulle sikre dem for norsk eiendom. Konsesjonslovene blei vedtatt og ga norsk offentlighet råderett over disse ressursene. I mye over 100 år har felles eie til elektrisiteten til litt over produksjonspris, vært svært viktig for utvikling av norsk næringsliv og norsk velstand.
Overskuddet i kommunale og fylkeskommunale eide kraftverk har bidratt til sosiale investeringer til fellesskapets beste. En stund. Men det var uenighet allerede i 1905 mellom nasjonalister og globalister. Da den internasjonale kapitalismen fra 1970-tallet gjorde opprør mot de begrensningene kapitalen måtte godta etter siste verdenskrig, skjedde det samme i Norge under Willoch og Brundtland og med prioriteringa av europeiske interesser i Norge. Et lite hint om underkastelsen var at Norge ikke lenger omtaler undervisninga av faget norsk på universitetene for norsk, men for «nordisk». Norsk språk fortrenges på norske universiteter og med færre ansatte nordmenn.
Den norske olja, først statseid, så forsøkt gitt til svenskene og nå overlatt til det internasjonale finansmarkedet
Det var et brudd på den lange utviklinga mot å gjøre Norge til en koloni, at noen eldre Arbeiderpartifolk tidlig på 1970-tallet klarte å få gjennomslag for at oljeressursene vi fant i Nordsjøen skulle eies statlig, det vil si eid av nasjonen Norge. Men ikke lenge etter ville Ap-regjeringa til Nordli gi bort andeler av olja til Sverige for å få innpass i Volvo-konsernet. Heldigvis blei det norske folket redda av svenske småaksjonærer i Volvo som trudde at Volvo var mer verdt enn en norske olja.
Likevel har vi ikke samfunnsmessig og nasjonal kontroll over oljerikdommen. Oljefondet er bundet i internasjonale finanser og kan i stor grad dampe bort i et finansielt krakk. I stedet for å drive internasjonal bank med nasjonens eiendom, kunne vi sikra oss mer av oljepenga til investeringer i varige infrastrukturtiltak som veger, skinnegående transport og offentlige bygg. Pensjoner må uansett betales av årets løpende skatteinntekter. Oljefondet som internasjonal bank er også et eksempel som gjør oss til et utenlandsk underbruk, til en koloni.
Elektrisitet verdt milliarder gitt bort hvert år
«Når markedet tar over»: Elektrisitet verdt milliarder gitt bort hvert år
Trygve Tamburstuen har 05.01.2022 et innlegg på NRK Ytring, «Når markedet tar over», der han kommer med opplysninger som er ukjente for de fleste av oss:
Kraftbørsen NordPool skulle fungere som omsetningssentral for norsk kraft, eid av Staten. Men når denne nå eies 66 prosent av det nederlandsbaserte børsselskapet Euronext – som også eier Oslo Børs og som tok 392 millioner i utbytte ut av Norge i fjor – er norsk kraft fullstendig prisgitt markedskrefter i Europa.
I tillegg fikk vi strømselgerne – som ikke bidrar til noen verdiskaping, men stikker av med den største fortjenesten. Disse selskapene er i stor grad eid av internasjonale finansselskaper som fører store fortjenester og utbytter ut av Norge. De tre største strømselskapene tjente 1 milliard netto i Norge i 2020.
Dette var langt fra intensjonen bak energiloven, men politikerne abdiserte fra energipolitikken etter at loven var vedtatt, og lot byråkrater og spekulanter misbruke loven.
Det har ført til at markedsprisen for vår nedbetalte vannkraft, som koster noen få øre/kwh å produsere, er lik produksjonsprisen for forurensende kullkraft i Europa tillagt CO₂-avgift.
Det det koster å produsere strømmen i Norge er maksimalt 11 øre kilowatt-time. Så koster det å bygge og vedlikeholde kobberledninger som kan føre strømmen fram til bedrifter, boliger og baner. Det er helt riktig i Norge å bruke maksimalpris for norske bedrifter og transportselskaper som bare ligger litt over produksjonsprisen og svært gunstig for norske innbyggere i det kalde landet vårt.
I et innlegg på NRK Ytring 06.01.2022 tilbakeviser direktør i Energi Norge, en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for et fullelektrisk Norge, Toini Løvseth, omtrent alle Tamburstuens argumentet med motartikkelen «Feil på feil om strømmarkedet». Men det er ikke mulig å komme bort fra at elektrisiteten i Norge er selges til utlandet for å tjene penger, ikke som opprinnelig for å spare på strømmen til vinterlandet Norge som et nasjonalt fortrinn.
Avtalene må reforhandles for å sikre norsk industri
Overraskende og positivt er det en NHO-direktør, Stein Lier-Hansen, direktør i Norsk Industri (NHO), sier til Klassekampen 22.12.2021 at kraftpolitikken i Europa må reforhandles så land i større grad kan sikre egen energiforsyning:
– Vi kan ikke ensidig bryte avtaler, men på sikt må vi ha et annet regime som gir det enkelte land mer kontroll over egne energiressurser. Det er en diskusjon som må skje i hele EU, sier Lier-Hansen.
Radikale endringer må til
«For oss som skal arbeide og bo i Europas mørkeste, kaldeste og energirikeste land er det hull i hodet at strømprisene har løpt fullstendig løpsk. Dette er en strukturell krise. Og den må løses med radikale strukturelle, politiske tiltak, for dette var ikke hensikten med energiloven»,
skriver Tamburstuen. Han avslutter sin NRK Ytring med å si
«Alle land beskytter sine såkalte komparative fortrinn – som vannkraften er for Norge».
Han har et forslag til hva som gjør det mulig å ta
«tilbake kontrollen over de viktige kraftressursene som framsynte politikere har bygget opp, men som markedsfundamentalismen nå er i ferd med å ødelegge».
Her er et utdrag av de krava han mener vi må iverksette:
- Ta kontroll over NordPool og la Statnett og norske kraft- og nettselskap stå for omsetningen av strøm. Det er ingen mening i at et utenlandseid børsselskap skal kunne tjene milliarder på omsetningen av norsk strøm og ta enorme utbytter ut av Norge.
- La brukerne kjøpe strømmen fra denne nye enheten – basert på et prinsipp om kost pluss. På denne måten får produsentene og netteierne pløyd direkte tilbake en rimelig fortjeneste som brukes for oppgraderinger av kraftverk og nett. Det er et potensial for en vesentlig økning av produksjonen i eksisterende vannkraftverk, uten naturinngrep.
- Reforhandle avtalene om utenlandskablene slik at Norge har nasjonal kontroll med hva som skal gå ut og inn av strøm.
- Lag beredskap – lovmessig og finansielt – for å sikre at kraftverk og nett forblir på norske hender.
- Bruk eierskapet i Statkraft og Statnett til å sørge for at disse to selskapene oppfyller sine oppdrag i Norge.
I et innlegg på sin Facebook-side skriver Odd Handegård 27.12.2021 at bransjen er liberalisert og at bransjen selger elektrisiteten
«der prisen er høyest, uansett konsekvenser i Norge. Den nye regjeringen må derfor endre organiseringen av kraftmarkedet (Nord Pool), ganske drastisk.»
Statseie og stortingskontroll av produksjonen og prisen — norske interesser skal prioriteres
Er det mulig? «Ganske drastisk» karakteriserer Odd Handegård det som må til for sjølkontroll. Det er langt fram til at det blir en allmenn forståelse i Norge for at vi må begynne med det alle andre stater gjør: Å ivareta sine egne innbyggeres interesser framfor å innynde seg under de europeiske stormaktene.
For det første er det ingenting som tyder på at det er mulig å starte en slagkraftig folkebevegelse for et slikt sjølstyre. Det er altfor mye splittelse blant potensielle aktivister, for alle veit hvilke saker som de viktigste i vår tid. Anti-imperialisme og kamp for norsk sjølstyre når ikke opp i viktighet med de kulturkampene som dominerer i det humanitær-politiske komplekset.
Kampen for det «Det grønne skiftet» står fram som den viktigste drivkrafta for dyr energi i Norge og
at Europa skal overta fordelen av det som kunne vært Norges konkurransefortrinn for vårt næringsliv og innbyggernes velferd.
At et krav om folkelig kontroll over elektristiteten skulle få gjennomslag i politisk et flertall i Stortinget, er dessverre lite sannsynlig. I dag avledes denne kampen med kortvarige tiltak om sosialhjelpstiltak til dem av oss med dårligst råd.
…krever et nasjonalt omslag
Det herskende sjiktet i Norge vil ikke på noen måte godta at arbeidet deres bremses for å gjøre Norge til en koloni for Europas stormakter. Dette er livsmisjonen for dem, å reise rundt i verden som godhetens fredsmeklere med jagerflybombene på baklomma. Norges styrende sjikt har jobba i årtier for det og har god rekruttering. De er ekstremt utspekulerte. Tenk bare på det snedige overgrepet med å tilsidesette to folkeavstemninger som ga nei til EU-medlemskap med EØS-avtalen. Driverne i dette sjiktet har full og udiskutabel oppslutning i alle medier og blant de «frie intellektuelle røstene» i unversitetssjiktet. Europa og USA er deres verden.
Måtte frøene som er sådd om vår rett til vår egen vannkraft spire til et kraftig oppsving. Til noe mer enn enn en kamp for almisser til sosialhjelp.
*fra et postkort utgitt av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
