oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
72,3 prosent av hviterusserne har tillit til president Aleksandr Lukasjenko ifølge en meningsmåling gjennomført i november–desember 2021 der over 10.000 hviterussere fra alle regioner og befolkningsgrupper – som en del av prosessen med å utarbeide en ny grunnlov – ble utspurt om en rekke politiske og sosiale spørsmål. Meningsmålingen ble utarbeidet av det hviterussiske analysesenteret EcooM i samarbeid med sosiologisk institutt ved det hviterussiske vitenskapsakademiet.
45,9 prosent av hviterusserne erklærte at de hadde tillit til presidenten, og 26,4 prosent at de hadde mer tillit enn mistillit. Bare 7,5 prosent oppgav at de ikke hadde tillit til presidenten, og 6,8 prosent at de hadde mer mistillit enn tillit. 13,4 prosent vegret seg for å svare eller hadde ikke noe svar.
Meningsmålingen viste at tilliten til Lukasjenko har økt med 5,8 prosentpoeng sammenliknet med en tilsvarende meningsmåling i 2020.
Etter presidenten er armeen den institusjon hviterusserne har mest tillit til (70, 6 prosent helt eller delvis tillit), etterfulgt av kirken (65,5 prosent helt eller delvis tillit). Også politiet, regjeringen og domstolene oppgir over 60 prosent at de har helt eller delvis tillit til. Bare parlamentet oppgir under 60 prosent at de har tillit til, nærmere bestemt 56,4 prosent helt eller delvis tillit.
Samtidig oppgir 58,7 prosent at de er for at det utarbeides en ny grunnlov, mens 17,5 prosent er mot.
36,6 prosent oppgir at de vil delta i en planlagt folkeavstemning om en ny grunnlov, mens 26,8 prosent oppgir at de trolig vil delta. 23,9 prosent oppgir at de ikke vil delta eller trolig ikke vil delta.
Meningsmålingen viser også hviterussernes politiske og sosiale preferanser og hvilke endringer av grunnloven de er tilhengere av.
67,8 prosent oppgir at de er tilhengere av å bevare grunnleggende sosiale rettigheter som helsevesen, pensjoner og offentlig utdanning. 39,1 prosent vil ha garantier for folks sikkerhet. Og 28 prosent vil ha mer rettigheter og frihet for borgerne.
5,2 prosent vil gi de politiske partiene større innflytelse. Og 4,4 prosent oppgir at de er for en liberalisering av politikk og samfunnsliv etter modell av EU.
Bare 6,9 prosent vil oppheve dødsstraffen.
De vestlige økonomiske sanksjonene mot Hviterussland oppgir nesten alle at de er mot. 71,3 prosent oppgir at de er helt eller delvis mot sanksjonene, mens bare 2,9 prosent helt eller delvis støtter dem.
19,1 prosent oppgir at de tror at de vestlige sanksjonene har til hensikt å sette folket opp mot presidenten. 17,9 prosent – å gjøre livet til hviterussere vanskeligere. Og 15,5 prosent – å gjøre Hviterussland mindre konkurransedyktig på verdensmarkedet. Bare 1,6 prosent oppgir at sanksjonene har til hensikt å gjøre livet til hviterussere bedre. Og 1,4 prosent – å gjøre Hviterussland uavhengig.
Når det gjelder forholdet til Russland, oppgir 40,8 prosent at de er for en union mellom Hviterussland og Russland basert på likeverdighet, mens 24,2 prosent oppgir at det ikke er nødvendig med en union, bare å ha et godt forhold til andre stater. Bare 6,4 prosent oppgir at de er for en full forening av Hviterussland og Russland i en felles stat, altså en likvidering av Hviterussland som stat.
Meningsmålingen – som med over 10 000 respondenter fra alle regioner og samfunnsgrupper må kunne betraktes som et uttrykk for hva hviterusserne mener – viser at tilliten til president Aleksandr Lukasjenko, statsapparatet og den bestående orden er høy. To av tre hviterussere har tillit til presidenten og dagens orden.
Meningsmålingen viser også at det overveldende flertall, ca 70 prosent, ønsker at Hviterussland skal være en sosialstat som garanterer befolkningen helse, pensjoner og utdanning, mens under 30 prosent ønsker mer rettigheter og frihet for borgerne.
Parlamentet er med litt over 50 prosent tillit den av statsinstitusjonene folk har minst tiltro til. Og bare ca 5 prosent vil gi de politiske partiene – som i dag knapt spiller noen rolle – mer makt.
Dette kan knapt oppfattes på en annen måte enn at folk ønsker en sterkt leder og en sterk stat som kan beskytte dem og garantere for sosial rettferdighet, og at de derfor slutter opp om Lukasjenko og den bestående orden.
Oppslutningen om såkalte vestlige verdier – liberalisering av politikk og samfunnsliv etter modell av EU – er minimal, ca 5 prosent.
De vestlige sanksjonene mot Hviterussland er nesten alle mot, og de fleste mener at sanksjonene ikke bare har til hensikt å sette befolkningen opp mot presidenten, men også å skade og svekke Hviterussland.
At Lukasjenko har befestet sin makt som en følge av de vestlige sanksjonene kan det være liten tvil om.
Hviterussernes syn på Russland er interessant. Nesten alle hviterussere er tilhengere av integrasjon og samarbeid mellom Hviterussland og Russland. Men nesten ingen – bare ca 5 prosent – er tilhengere av å innlemme Hviterussland i Russland. Grunnen til dette kan vanskelig være noen annen enn at de fleste hviterussere frykter at en innlemmelse i det hyperkapitalistiske Russland vil bety slutten på sosial- og likhetsstaten som har blitt bygd opp under Lukasjenko.
Det er ingen historiske, kulturelle eller språklige grunner til at Hviterussland skal være en egen stat atskilt fra Russland. Det eneste grunnlaget for en hviterussisk stat atskilt fra Russland er at Hviterussland har et annet økonomisk og sosialt system enn Russland.
Men vil det fremdeles være et grunnlag for en egen hviterussisk stat i en situasjon der de vestlige landene ved sin aggresjon overfor Hviterussland – som toppet seg ved forsøket på å gjennomføre et statskupp i tilknytning til presidentvalget i 2020 – har drevet landet i armene på Putins Russland og fremtvunget en hviterussisk-russisk integrasjon på det kapitalistiske Russlands betingelser?
Et kapitalistisk Hviterussland ved siden av et kapitalistisk Russland er absurd og dømt til undergang.
Slik sett må Vestens aggresjon- og utpressingspolitikk overfor Hviterussland kunne karakteriseres som totalt mislykket. Den har ikke bare styrket Lukasjonkos posisjon, men også fjernet mye av grunnlaget for et selvstendig Hviterussland. En likvidering av Hviterussland og innlemmelse av landet i Den russiske føderasjon er på ingen måte urealistisk.
I en situasjon der over 70 prosent av hviterusserne slutter opp om Lukasjenko og den økonomiske og sosiale orden som har blitt skapt under hans år ved makten – mens bare ca 5 prosent erklærer seg som tilhengere av såkalte vestlige verdier – sier det seg selv at vestorienterte personer og partier aldri vil kunne komme til makten ved hjelp av stemmeseddelen.
Bare ved å ødelegge Hviterussland og å ruinere befolkningen – og dermed å legge forholdene til rette for et kupp eller en fargerevolusjon – kan Vesten håpe på å frembringe et regimeskifte i Hviterussland.
Men tilsynelatende klarer ikke de vestlige sanksjonene å ødelegge eller å destabilisere Hviterussland. Dels fordi det er vanskelig å ramme det halvsosialistiske Hviterussland ved hjelp av sanksjoner. Dels fordi Russland er sterkt nok til ikke bare selv å motstå vestlige sanksjoner, men også til å hjelpe Hviterussland. Dels fordi det i Hviterussland knapt finnes kulturelle eller språklige splittelser som kan brukes til å fremprovosere uro og opptøyer. Og dels fordi det knapt finnes noen oligarker som kan organisere og finansiere et kupp eller en fargerevolusjon i Hviterussland.
Les om forsøket på fargerevolusjon i tilknytning til presidentvalget i Hviterussland i 2020 her.
Les om en mislykket CIA-operasjon – som kan ha utløst det vestligstøttede forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland i 2020 – her.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Den omtalte meningsmålinga er gjennomført av offisielle hviterussiske institusjoner.
Red.
