Utjevning av kurven eller undertrykking av verdens fattige?

0
MUMBAI/INDIA - MAY 14, 2020: Crowd of migrant workers outside railway terminus for boarding a special train back home during a nationwide lockdown.

Hvordan korona-nedstengninger undergraver menneskerettigheter og rammer de mest sårbare

Av Stavroula Pabst og Max Blumenthal.

På tross av å ha blitt markedsført som livreddende tiltak som skulle beskytte folkehelsen har nedstengningene i realiteten utløst menneskelige lidelser, død og økonomisk ruin verden rundt, men gjort lite for å stanse spredningen av covid-19. Nå har de gjort sin dystopiske gjeninntreden.

I oktober 2021 så det ut til at nedstengningsregimet som fortsatt paralyserte samfunn i Australia, New Zealand og Singapore gikk mot slutten, etter at disse landene ga opp nullsmitte-visjonen etter halvannet år med harde restriksjoner. Men med stigende registrerte smittetilfeller over hele Europa har flere land stengt ned igjen, og i flere av tilfellene har det åpenbart vært med straff som motiv.

Sist november annonserte regjeringen i Østerrike at politiet ville håndheve en nedstengning som utelukkende rammet de uvaksinerte. Etter flere dager med massive protester ble nedstengningen omfattet av alle, med høye bøter og sågar fengselsstraff for de som nektet å føye seg, fulgt opp av påtvungne vaksiner for hele den voksne befolkningen.

På andre siden av grensa, i Tyskland, ble en ny nedstengning for uvaksinerte vedtatt i desember. Der nektes adgang til alt annet enn apoteker og dagligvareforretninger og nå overveier også Berlin å gjøre vaksiner obligatoriske. En advokat som er tilknyttet landets grunnlovsdomstol har til og med gått så langt som å foreslå at de som nekter «blir bragt til vaksinestolen av politiet.»

Selv om delstatsomfattende nedstengninger i Australia har blitt delvis åpnet opp, er landet i gang med å opprette interneringsleire for de som tester positivt for covid, så vel som for deres «nærkontakter» – om de har testa negativt spiller ikke det noen rolle. En av de internerte, Harley Hodgson, ble holdt i en av disse leirene i to uker til tross for å ha testet negativt gjentatte ganger.

Opprinnelig utlagt for offentligheten som et grep som skulle «flate ut kurven» og «bremse spredningen», representerer nå nedstengingsstrategien en av de mest drakoniske aspektene ved den perverse «nye normalen» – som har vokst fram i en tilsynelatende vedvarende unntakstilstand. Selv om slike restriksjoner ble akseptert av store deler av befolkningen i den tidlige fasen av pandemien møter de nå økende motstand fra mennesker verden rundt, som har lidd under økonomisk depresjon, hjemløshet, selvmordstanker, sosial isolasjon, vold i hjemmet, rusmisbruk og avlysning av rutinemessige legeundersøkelser som resultat av nedstengningene.

Disse ikke-farmasøytiske tiltakene som har vært begrunnet med hensyn til folkehelsa har ikke bare blitt diskreditert av millioner av vanlige mennesker verden over, men av en rekke vitenskapelige studier og data som viser at de antagelig har ført til flere dødsfall enn de har forhindret. Den dødelige effekten av nedstengningsstrategien har i særdeleshet bragt elendighet i det globale sør, hvor hundrevis av millioner av verdens mest sårbare har blitt ført inn i en gjennomgripende humanitær krise.

Som Verdens matvareprogram advarte om i 2020 er «135 millioner mennesker i ferd med å stå på randen av sult» som et resultat av at økonomiene deres stengte ned, angivelig for å hindre spredningen av covid-19.
I boka The Covid Consensus har professor i afrikansk historie ved Kings College, Toby Green, dokumentert misæren, masseutvandringen og massedøden som nedstengningene har utløst fra Afrika til Latin-Amerika. «Nedstengninger var ikke en strategi som ga mening i samfunn der store deler av befolkningen i stor grad lever på utsiden», har Green forklart for The Grayzone. «Videre ga det ingen mening i regioner som Afrika der befolkningen er mye yngre enn i rike land – det førte bare til en massiv overføring av helse-byrden fra verdens rike til verdens unge og fattige.»

For de aller fleste i verden var ikke de økonomiske og sosiale byrdene de opplevde de siste 19 månedene et resultat av pandemien som sådan, men av restriksjonene myndighetene påførte dem – hjemlet i unntakslover og rettferdiggjort med henvisning til folkehelse. I det globale nord oppnådde ikke slike kostbare tiltak noe mer enn å forsinke den uunngåelige spredningen av viruset, foruten en massiv overføring av rikdom til eierne i Big-Tech-industrien, som utgjør pandemiens klare vinnere.

Selv om akademikere som forsker på spørsmål relatert til folkehelse og et knippe tjenestemenn har advart mot at nedstengninger kunne gjøre uopprettelig skade på verdensøkonomien og bare forsterke krisa, gjorde Trump-perioden det lettvint for tilhengerne av harde smittevernstiltak å stemple kritikere som farlige høyreekstremister. «Diskusjonen om de uunngåelig skadelige følgene av å stenge ned samfunnet har det nærmest blitt ulovlig å reise i hovedstrømsmediene og akademia, mens venstresiden fulgte takten til det demokratiske partiet og gjorde det den kunne for å marginalisere motstemmer og ethvert tilløp til debatt rundt skadevirkningene til disse tiltakene», har Christian Parenti, professor i økonomi ved City University of New York og forfatter av flere bøker som omhandler masseovervåking og politivirksomhet, uttalt til The Grayzone.

«Kritisk søkelys på nedstengningstiltakene ble stemplet som høyreorientert, sågar fascistisk. Men for det meste valgte venstresiden å ignorere ubehagelige fakta etter hvert som de åpenbarte seg, spesielt hva katastrofen i det globale sør angår.»

En av de mest frittalende forskerne på helserelaterte spørsmål som tidlig var ute med å advare mot de sosiale kostnadene ved harde smittevernsrestriksjoner var Dr. Jay Bhattacharya – professor i medisin på Standford University. Som medforfatter av The Great Barrington Declaration, som anbefalte en strategi som tok sikte på målrettede tiltak i stede for generell nedstengning, ble han og hans kolleger utsatt for sensur i sosiale medier og angrep i hovedstrømspressen. «Nedstengninger ga illusjonen av å ha kontroll over et virus som var tilstede i flere deler av verden og som spredte seg langt raskere enn noen de fleste politikere og tjenestemenn trodde,» forteller Bhattacharya til The Grayzone. «Argumentasjonen for at nedstengninger virker er for en stor grad basert på datamodeller som har vist seg veldig unøyaktige». Faktisk var beslutningen om å stenge ned Storbritannia og deler av USA basert på en forfeilet modell til å forutse dødsfall som nå er sterkt diskreditert.»

Nedstengingene ble iverksatt på grunnlag av forfeilede modeller utviklet av ukvalifiserte akademikere

16. mars 2020, mens det var i ferd med å vokse fram en konsensus om at grep for å møte pandemien måtte tas, avleverte en professor fra Londons Imperial College en presentasjon for den britiske regjeringen som skulle vise seg avgjørende. Den nevnte akademikeren, Neil Fergusson, introduserte en modell som predikerte at hvis Storbritannia ikke ble stengt ned ville 500.000 mennesker dø, og hvis det bare ble gjennomført en delvis nedstengning, slik statsminister Boris Johnson opprinnelig gikk inn for, ville 260 000 mennesker miste livet. Ferguson insisterte på at i begge tilfeller ville helsevesenet knele og økonomien bli påført uopprettelige skader. Innen en uke tok regjeringen rådet til følge og iverksatte full nedstengning. Rundt den samme tiden mottok president Trump et dokument fra Ferguson som forutsa katastrofale dødstall. Modellen hans predikerte 25 prosent høyere dødsrate enn det amerikanske CDC (Centers for Disease Controll and Prevention) gjorde – som fra før av hadde utlagt en dyster spådom om at så mange som 2,2 millioner mennesker ville dø i løpet av det første året med mindre det ble iverksatt nedstengning. «Det som gjorde størst utslag i modellen er sosial distansering, små grupper, ikke oppholde seg i offentligheten i større grupper» sa Dr Deborah Birx, lederen av presidentens korona-arbeidsgruppe, med referanse til Ferguson sitt dokument. 16. mars rapporterte New York Times samme dag: “White House Takes New Line After Dire Report On Death Toll.”

Selv om Fergusons modell lyktes i å overbevise beslutningstagere om å innføre full nedstengning, satt den ham i neste omgang i offentlig forlegenhet. For det første ble professoren bokstavelig talt tatt med buksene nede i det han brøt karantenereglene han selv hadde anbefalt å innføre når han møtte elskerinnen sin – en gift kvinne som klaget over at nedstengningen hadde gjort forholdet med professoren «anstrengt.» Hva mer var, mens tiden gikk, ble det etter hvert klart at Ferguson sin modell overdrev dødelighetsraten for covid-19 med en faktor på minst fire. «Ja, mine prediksjoner var feil» innrømmet han til Times of London i august 2021. Men innen da var skaden skjedd.

Dette var imidlertid ikke første gangen Ferguson sine talltriks hadde vist seg å bomme kraftig. I 2001 forutsa Ferguson at så mange som 50.000 kunne dø fra kugalskap. Etter at myndighetene slaktet 6,5 millioner kyr i panikk, uteble den forutsagte massedøden. (Bare rundt 2800 mennesker har dødd av kugalskap på tre tiår.) I 2005 var Ferguson igjen på banen med sine spådommer, denne gangen spådde han opp mot 200 millioner dødsfall globalt som følge av svineinfluensa. Så, i 2009, advarte han mot at 65.000 mennesker kunne dø av svineinfluensa i Storbritannia alene. Men når støvet hadde lagt seg ble det klart at Ferguson og hans kolleger hadde bommet med en faktor på over 1000.

Dette tvinger fram spørsmålet om hvorfor regjeringer på hver side av Atlanterhavet satte sin lit til en notorisk overdriver som tilsynelatende ikke har noen formell utdannelse som epidemiolog eller datamodellering, og hvis koder var uleselige.

Før konferansene med Ferguson var ledere fra Whitehall til Washington allerede i panikk over det nye korona-viruset. En strøm av mediereportasjer tidlig i 2020 ga inntrykk av at viruset var dødeligere enn det viste seg å være, med noen rapporter som spekulerte i at dødsraten kunne stige så mye som syv prosent. Selv om det nå har blitt klart at en stor majoritet av de som blir smittet av viruset overlever, med en dødelighetsgrad på 0,15 prosent og 0,05 prosent for personer under 70 år, fikk forvirringen og usikkerheten de ansvarlige myndigheter til å handle raskt. I virkeligheten fører koronaviruset til få dødsfall og beveger seg raskt, noe som gjør det vanskelig å stoppe med menneskelig inngrep. Videre, ifølge Toby Green fra Kings College i London, ble britiske helsemyndigheter lett besnært av den teknologi-sentrerte presentasjonen de fikk av akademikere som Ferguson. «La oss huske at i Storbritannia, hvor Ferguson sin modell først gjorde inntrykk, hadde Dominic Cummings, Boris Johnsons rådgiver om covid-19, allerede skrevet om viktigheten av en data-sentrert tilnærming til politikkutforming», forklarer Green. «Helseminister Matt Hancock var også integrert i tech-sektoren gjennom familien hans, som driver en teknologibedrift. Så en datadrevet modell var allerede appellerende.»

Av en eller annen grunn viste teknokratene som fikk ansvar for å utforme tiltakene for å møte viruset lite hensyn til hvordan en plutselig nedstengning av samfunnet ville ivareta den økonomiske og sosiale velferden til menneskene det var meningen at de skulle beskytte.

Børsfest for tekno-oligarkene, fysiske og psykologiske helseplager for de mindre heldige

I USA utløste nedstengninger og andre ulike periodevise restriksjoner en økonomisk katastrofe for arbeidsfolk og fattige over hele landet, og dyttet de som allerede sto på kanten med økonomiske problemer over stupet. I løpet av 2020 mistet 40 prosent av de som tjener under 40 000 dollar årlig jobben, og nesten tre millioner kvinner ble drevet ut av arbeidsstyrken som følge av å ikke ha vært i stand til å kombinere jobb, barnepass og hjemmeskole for barn som ikke fikk møte på skolen eller i barnehagen. Dusinvis med flyselskaper ble slått konkurs og minst 200.000 småbedrifter gikk dukken.

Økning av dagpengeutbetalinger og andre ytelser var gunstig for den gjennomsnittlige amerikaner, som fikk spart 8 prosent mellom 2019 og sommeren 2021. Men selv om fattigdommen ikke økte umiddelbart kan det godt tenkes at den vil komme til å gjøre det, nå som programmet med  ekstra ytelser, generøse dagpengeutbetalinger og utsettelser av husleie har blitt avsluttet av Biden-administrasjonen.    

Mens nedstengningsregimet økte ulikheten var det millioner som lot vær å møte til rutinemessige legebesøk så som barnevaksinasjon, kreft-undersøkelser samt planlagte operasjoner fordi CDC anbefalte at sykehus suspenderte ikke-essensielle prosedyrer. I mai 2021 hadde nesten 10 millioner rutinemessige kreftundersøkelser utgått, mens andre preventive legeundersøkelser hadde et dramatisk fall som følge av suspensjonen. Dette kan slå tilbake i framtiden.           

Som følge av CDC sine anbefalinger mistet 1,4 millioner helsearbeidere jobben i april 2020. En bedrift som driver med medisinsk journalføring anslo at undersøkelser for bryst-, tarm- og livmorhalskreft sank med mellom 80 og 90 prosent mellom mars og april 2020 sammenlignet med året før. Nå sliter USA med en økning av krefttilfeller og andre sykdommer som ikke ble oppdaget tidligere, på grunn av overdrevne tiltak begrunnet med smittevern.

Mens vanlige amerikanere har betalt en dyr pris for restriksjonene har Big Tech-oligarkene steget fram som pandemiens vinnere. I 2020 økte milliardærene formuene sine med 54 prosent. Faktisk sitter nå den rikeste prosenten av amerikanske husholdninger på større verdier enn hele middelklassen, eller den midtre 60 prosenten av husholdninger basert på inntekt.

Mens håndteringen av pandemien har lagt den tyngste børen på arbeidsfolk og småbedrifter verden over, vil en oppmykning av restriksjonene faktisk gå på tvers av mektige kapitalinteresser: Amazon sin aksjeverdi falt i juli med syv prosent når gjenåpningene la en demper på nettsalg. 

I forbindelse med den psykologiske belastningen nedstengningene har påført sine ofre, har opioid-relaterte dødsfall nådd rekordnivåer, med en økning på 30 prosent på landsbasis og 40 prosent i ti delstater. Den skarpeste økningen i dødsfall fant sted blant afroamerikanerne, samt i aldersgruppen mellom 35 og 44.

Nedstengning har også bidratt til en internasjonal økning av vold i hjemmene.

I en undersøkelse svarte 25,5 prosent i aldersgruppa mellom 18 og 24 at de hadde vurdert å ta livet sitt ved utgangen av juni 2020. Den samme studien indikerte at dobbelt så mange voksne hadde vurdert selvmord sammenlignet med tilsvarende undersøkelser før pandemien.

De negative følgene politikken har hatt for ungdom, unge voksne og småbarn, som bærer en forsvinnende liten risiko for å bli alvorlig syke eller dø av covid-19, kan ikke overdrives. Småbarn er avhengige av regelmessig sosialt samkvem og interaksjon med andre som for å ha en sunn oppvekst. Mange av dem har imidlertid kun hatt mulighet til å omgås deres nærmeste familiemedlemmer i løpet av det siste halvannet året. Lengre perioder i sosial isolasjon og ensomhet kan gi negative utslag i unge menneskers helse selv tiår senere.

Utsiktene for mange unge mennesker, som antydet i undersøkelsen til CDC over, ser fortsatt mørke ut. Mellom mars og desember 2020 ble det registrert rekordhøye 18 selvmord blant elever i Las Vegas, for å ta et eksempel. 

For mange i den urbane laptop-klassen, inkludert en stor del av den hyper-online vestlige venstresiden som fortsatt krever nasjonale skolestengninger og krever nedstengning i møte med en håndfull nye tilfeller (mens de grovt framstiller kritikere av offisiell Covid-politikk som nazister), karanteneordrene har knapt påvirket deres allerede stillesittende livsstil som dreier seg om Zoom-møter, bestilt mat og Amazon-leveringer.

Koronaregimet har også uforholdsmessig rammet arbeidsfolk som er avhengige av å møte opp fysisk på jobb, sammenlignet med de som er så privilegerte at de kan ha hjemmekontor. «Nedstengninger privilegerer de rike», forklarer Bhattacharya, «og de rammer én klasse av mennesker hardere enn andre. En nedstengning innebærer ikke at hele samfunnet stanser opp og at vi hver og en sitter på vår egen øy fram til flommen er over. Arbeidsfolk og fattige, mange av dem eldre og sårbare, blir avkrevd å ta risiko, mens andre får holde seg hjemme i trygghet.» Dette har i særdeleshet vært gjeldende for det globale sør, hvor klasseskillene er større og hvor de fleste lever farlig nær fattigdomsgrensa.

Nedstengningsstrategien har økt gjeldsbyrden og underordningsforholdet i det globale sør, og spredt død i sitt kjølvann  

Arven fra kolonialismen og imperialismen har delt verdensøkonomien mellom en kjerne av utviklede økonomier og en periferi av underutviklede økonomier som for en stor del er avhengige av å eksportere råvarer og komponenter til ferdigvarer på den lavere delen i verdikjeden (det som med en eufemisme gjerne omtales som «utviklingsland», oversetters anm). Når landene i den førstnevnte gruppa stengte ned store deler av økonomien falt verdenshandelen, og utløste et økonomisk sjokk i den sistnevnte gruppa som følge av bortfall av inntekter fra turisme og eksport. Resultatet er at den gjennomsnittlige gjelda i utviklingslandene steg fra 40 til 60 prosent av BNP. I løpet av 2020 ble disse landene tvunget til å betale ut 194 milliarder dollar til sine kreditorer. Dette tvang fattige land til dype kutt i sosiale utgifter for å betjene gjelda til institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF). Siden det ble erklært pandemi har IMF utbetalt «covid-finansiering» til 85 forskjellige land. En studie utført av Oxfam fant ut at 85 prosent av de 107 ulike lånene disse landene mottok, fulgte med krav om kutt i offentlige utgifter langt inn i framtiden for å kunne betale dem tilbake. At dette vil ha ødeleggende framtidige følger for disse landenes helse- og sosialbudsjetter ligger klart i dagen. 

Med eksploderende arbeidsledighet, reduserte inntekter og færre sosiale tjenester, har befolkningen i fattige land i det globale sør opplevd en massiv økning i sult. Så tidlig som i august 2020 rapporterte Associated Press at ytterligere 10 000 barn døde av sult hver måned «som følge av viruset.» Men i realiteten var det en konsekvens av regjeringenes beslutning om å stenge ned. 

Alt i alt har rundt 2,37 millioner mennesker – eller om lag 30 prosent av verdens befolkning og mer enn 320 millioner flere enn året før – manglet tilgang til tilstrekkelig med mat på ett tidspunkt i løpet av 2020. Som Nash Landsman har rapportert for The Grayzone, har omfattende nedstengninger uten å være ledsaget av støtteordninger av den amerikansk-støttede regjeringen i Colombia ført til massearbeidsledighet, utkastelser og utbredt sult gjennom 2020. Spesielt i arbeiderklassenabolag i Bogota, hvor innbyggere plasserte røde flagg utenfor hjemmene sine for å uttrykke sin fortvilelse. Tilsvarende protesterte innbyggere i Mexico mot tiltakene, der et talende eksempel er å finne fra et oppslag på en småbutikk hvor det står «Mexico er ikke Europa. Hvis du ikke jobber, får du heller ikke mat.»

Og i Honduras, som i over et tiår har vært styrt av en korrupt regjering som ble innsatt i et USA-støttet militærkupp, tok folk som manglet tilgang på mat og vann til gatene der de ble møtt med hard politivold. Protestene fortsatte inn i september, med sjåfører som blokkerte veiene og forlangte kompensasjon for mangel av lønnsutbetalinger som følge av den påtvungne karantenen.

På samme tid i India, hvor BNP sank med 7,3 prosent mellom mars 2020 og mars 2021, fant en studie ut at husholdningsinntektene krympet med 75 prosent. Antropologen Dr. Chandana Mathur ved Maynooth University rapporterte at den resolutte men dårlig planlagte nedstengningen i landet hindret millioner av migrantarbeidere tilgang til inntektskilder og tvang dem tilbake til hjemsteder som lå tusener av kilometer unna.

Bare to dager før nedstengning ble iverksatt stanset flere transporttjenester opp og strandet tusenvis av mennesker der de oppholdt seg for øyeblikket, uten tilgang til livsnødvendigheter. For å håndheve ordrene tok politiet i bruk brutale virkemidler for å irettesette de som ikke viste seg føyelige nok. Ett estimat anslo at rundt tusen mennesker døde mellom mars og juli som følge av tvangsforflytningene.

Det var faktisk noen myndigheter og eksperter som hadde forutsett at nedstengningspolitikken ville følge med seg forulempelser og lidelse på en stor skala når restriksjonene ble innført. I mars 2020 gjorde det nederlandske næringsdepartementet en kost-nytte-analyse som konkluderte med at de helsemessige kostnadene av en nedstengning ville være seks ganger høyere enn fordelene. Tilsvarende hadde en analyse av et sør-afrikansk myndighetsorgan predikert at en nedstengning kunne føre til 29 ganger flere dødsfall enn den ville forhindre.

Og når nedstengninger og andre strenge tiltak ble innført, førte det som forutsett til utbredt armod i landet. Forskere har estimert at 47 prosent av alle sørafrikanere ikke hadde råd til mat i april 2020. I løpet av året som fulgte gikk forventet levealder ned på grunn av andre sidevirkninger av politikken, som en økning i HIV- og Tuberkulose-relaterte helseproblemer på grunn av mangel på behandling, og utbrudd av andre smittsomme sykdommer som gjerne er relatert til forhold som underernæring, suspensjon av vaksineprogrammer, og omsorgssvikt. På tross av strenge restriksjoner som inkluderte portforbud og forsamlingsforbud, fant noen estimater at 80 prosent av alle sørafrikanere hadde vært smittet av viruset.  

Heller enn å flate ut noen kurve har korona-restriksjonene påført verden en økonomisk og sosial krise som har tatt livet av millioner av mennesker, med beskyttelse av folkehelse som begrunnelse.
De har også frarøvet en hel generasjon retten til utdannelse.

Om hvordan nedstengningene førte til trakassering av fattige og frarøvet en hel generasjon retten til utdannelse

For myndigheter verden over ga viruset anledning til å trakassere de mest sårbare, så vel som grupperinger som motsatte seg det nye regimet. En detaljert, men for det meste oversett, rapport fra Amnesty International sin europeiske filial, erklærte at politiets håndhevelse av nedstengningene i uforholdsmessig grad gikk ut over innbyggere i fattige områder med en større andel av etniske minoriteter enn i landene for øvrig.» Blant rapportens mest oppsiktsvekkende og skremmende funn var at ransakinger av svarte briter økte med en tredel i den første måneden av pandemien; grupper av Rom-befolkningen i Øst-Europa ble plassert i militariserte karantener, og holdt unna tilgang på mat; hjemløsheten økte og flyktninger og minoritetsgrupper ble utsatt for politivold på en jevnlig basis.

I New York var det byens svarte og latinoer som fikk besøk av politiet i 80 prosent av utrykningene, for angivelig å ha brutt reglene om sosial distansering. Dette fikk lokale borgerrettighetsgrupper, inkludert den lokale filialen til Black Lives Matter, til å protestere mot det de mente var utnyttelse av korona-restriksjonene for å gjeninnføre «stopp og ransak»-prosedyrer.

I Hellas har slike restriksjoner blitt brukt som påskudd til å gå etter flyktninger, migranter og andre som lever på utkanten av samfunnet. Greske myndigheter har til og med bøtelagt båtflyktninger pålydende 5000 euro pr bot for ikke å ha framvist negativ koronatest ved ankomst. Dette var i slutten av august 2021.

Mange av flyktningene som jeg, Stavroula, er i personlig forbindelse med i Hellas, unngikk å oppholde seg utendørs under nedstengningen som varte fra mars 2020 til april 2021, av frykt for å bli arrestert og deportert. Nedstengningene, som påla folk å holde seg innenfor en omkrets på noen kilometer fra der de bodde med portforbud etter klokka 6, påla alle å bære id og et notat der det ble oppgitt årsak for å oppholde seg ute. Brudd på reglene kunne straffes med bøter på 300 euro, som i Hellas omtrentlig tilsvarer en halv månedslønn. For de som ikke kunne vise gyldige papirer kunne et møte med politiet resultere i deportasjon.

Verden over har titusenvis av mennesker, de fleste fattige og arbeidsfolk, blitt arrestert for å bryte karantene-reglene og blitt innlåst i tettbefolkede fengsler der viruset ofte løper løpsk. I et fengsel i Washington DC ble 1500 innsatte holdt i de facto isolasjon i over 400 dager uten tilgang til grunnleggende tjenester. Selv om de fleste av hadde pådratt seg covid og utviklet naturlig immunitet, ble nedstengningen begrunnet med hensyn til smittevern. «En overveldende andel av de innsatte der er svarte, og venter fortsatt på rettssak», har Washington Post rapportert.

Barn i skolealder og studenter verden over har også lidd enormt under vekten av stengte skoler – i særdeleshet de i fattige områdene. I Uganda har innbyggerne levd store deler av de siste to årene under ulike former for nedstengninger, med skoler stengt på ordre av den USA-støttede lederen Yoweri Musevini.

I november meldte New York Times at Ugandas pågående stenging av skolene sannsynligvis henviste landets unge til et liv i fattigdom. Uten tilgang til utdanningsinstitusjonene, skrev avisa at «unge kvinner som gir opp håpet om utdanning, gifter seg og stifter familier i stede. Skolebygninger blir omdisponert til bedriftslokaler eller helseklinikker. Lærere slutter, og desillusjonerte studenter tar seg strøjobber som å selge frukt eller grave etter gull.»

Fattige og arbeiderklasse-ungdom over hele USA opplevde også lignende tilbakeslag i utdanningsløpet når skolene stengte. Som eksempel har matteferdighetene til elever i delstaten Virginia falt med 40 prosent i 2021 sammenlignet med tilsvarende kartleggingsprøver i 2018 og 2019. 

En oppklaring av misoppfatningen om at nedstengninger bidrar til å bekjempe pandemien

Mange tilskrev nedstengningsstrategien den tidlige suksessen land som Kina, Hellas, Vietnam og Australia tilsynelatende hadde med å bekjempe viruset. Dette bidro til å skape en utbredt oppfatning om at nedstengninger er nødvendige for å redde liv, og dermed et medmenneskelig tiltak.

Ifølge Dr. Bhattacharya kan disse tiltakene være egnet til å stoppe visse typer virus. «Det er sykdommer som er veldig farlige, men ikke spesielt smittsomme, hvor karantener og strenge nedstengninger på lokalplan kan være effektive virkemidler», forklarer han. «For eksempel var det på den måten vi begrenset spredningen av ebola-utbrudd.»

Kunne korona ha blitt stoppet ved hjelp av intervensjoner av typen ebola ble stoppet på? Svaret avhenger delvis av virusets egenskaper, som hvor dødelig det er, og hvor raskt det sprer seg. I mange tilfeller vil mer dødelige virus spre seg saktere, fordi smittebæreren enten vil dø eller isolere seg – og på den måten hindre overføring. Selv om ebola har signifikant høyere dødelighet (mellom 25 og 90 prosent avhengig av omstendigheter) enn covid-19, er ebola mindre smittsomt enn mange andre sykdommer og spres ikke gjennom luften: vanligvis dør det i løpet av 30 sekunder når det ikke er i kontakt med kroppsvæsker.

I kontrast er koronaviruset et luftveisvirus som trolig sprer seg gjennom aerosol overføring. Som et ekko fra den nå diskrediterte modellen fra Imperial College i London, har mediedekningen fra tidlig 2020 gitt inntrykk av at viruset er farligere enn det i realiteten er, med noen rapporter som anslår at dødeligheten kan være så høy som syv prosent. I realiteten er koronaviruset en mindre dødelig sykdom som sprer seg lett, noe som gjør det vanskeligere å stoppe med menneskelige inngrep.

Fordi koronaviruset er et sesong-virus som i likhet med influensa tenderer mot å blomstre om vinteren, var tidlige suksesshistorier som New Zealand og Australia heldige med å bli rammet av det på det som er deres sommertid. I tillegg er landene geografisk isolert. Resten av verden var ikke så heldige. Ved å trekke på studier av virusets tilstedeværelse i bystrøk i California i mars 2020, for eksempel, konkluderte Bhattacharya med at tiltakene myndighetene implementerte for å prøve å stanse viruset kom for sent; rundt 3 til 4 prosent hadde allerede antistoffer fra covid-19.

Slike tall antyder at viruset var til stede mye tidligere i verden enn mange opprinnelig trodde – følgelig var de senere tiltakene som ble satt inn nytteløse for å bremse viruset. Basert på måten viruset ble spredd på og utbredelsen det hadde, var det med andre ord slått rot på en irreversibel måte. «Man kommer ikke opp i 2 til 4 prosent spredning med mindre viruset har spredd seg en stund» sier Bhattacharya med henvisning til studien. «Det betyr at rundt 96 prosent av befolkningen var mottakelige for viruset, og det var langt fra å ha blitt endemisk. Men det hadde nådd alt for langt til at nedstengninger kunne stoppe spredningen.» Til tross for tendensen med å ty til dem når smittetilfellene (de registrerte, oversetters anm.) øker, er bevisene for at nedstengninger hindrer spredning av viruset svake.

Et illustrerende eksempel er Peru, som tross harde tiltak har verdens høyeste dødsrate fra covid-19. Hellas stengte ned i november 2020 med rundt 2500 og 3000 tilfeller daglig, bare for å åpne for turistsesongen igjen seks måneder senere, med like mange tilfeller. Så var det Hviterussland, et land med 9 millioner innbyggere, som verken stengte ned eller introduserte påbud om munnbind, og som hadde en av Europas laveste dødsrater for covid-19 fram til delta-varianten raskt spredte seg i Øst-Europa.

Det har blitt fremmet påstander om at IMF skal ha tilbudt Hviterusslands president Aleksander Lukashenko 940 millioner dollar i assistanse for å håndtere covid på det vilkår at han innførte harde smittevernstiltak. Lukashenko har sagt at han nektet, og uttalte «IMF fortsetter å kreve at vi innfører karantene-regler, isolasjon og portforbud. Dette er tåpelig. Vi danser ikke etter noens pipe.» Innen juni 2021 var det bare et mindretall av de spurte i Hviterussland som svarte at de ønsket flere smittevernstiltak. 

På tross av at de er et utbredt ikke-farmasøytisk tiltak i pandemibekjempelsen, er det mer enn anekdoter og case-studier påstanden om nedstengningenes ineffektivitet baserer seg på: dusinvis av vitenskapelige undersøkelser stiller spørsmål ved hvor effektive de er, og argumenterer ellers for at de økonomiske, sosiale og helserelaterte skadene de fører med seg langt utveier fordelene. Dette er noen av konklusjonene som har blitt truffet:

* I Did Lockdown Work? An Economist’s Cross-Country Comparison skriver professor i økonomi ved Universitetet i Aarhus Christian Bjørnskov at etter å ha brukt «to indekser fra Blatnavik Centers oversikt over covid-responser og sammenlignet ukentlige dødsrater fra 24 europeiske land i den første halvdelen av 2017 til 2020 og vurdert endogeniteten på to ulike måter, finner jeg ingen klar sammenheng mellom nedstengningstiltak og utvikling i dødsfall.»  

* I Assessing mandatory stay-at -home and business closure effects on the spread on the spread of COVID-19 , Eran Bendavid, Christopher Oh, Jay Bhattacharya, og John P. A. Ioannidis, har en gruppe av akademikere og dataforskere ved Stanford University konkludert med at «det finnes ingen bevis for at mer restriktive ikke-farmasøytiske inngrep («nedstengninger») bidro nevneverdig til å flate ut kurven i England, Frankrike, Iran, Italia, Nederland, Spania og USA i tidlig 2020.»

* De medisinske forskerne og legene Rabail Chaudhry, Justyna Bartoszko, Sheila Riazi (University of Toronto Departement of Anesthesioligy and Pain Medicine), George Dranitsaris (University of Ioannina Departement of Hematology) og Talha Mubashir, (tidligere University of Toronto Departement of Anesthesioligy and Pain Medicine, nå ved University of Texas McGovern Medical School Departement of Anesthesiology) skriver i A country level analysis measuring the impact of government actions, country preparedness and socioeconomic factors on COVID-19 mortality and related health outcomes at «myndigheters tiltak slik som stengte grenser, full nedstengning og en høy grad av smitte-testing ikke var forbundet med noen statistisk signifikante reduksjoner i antallet alvorlig syke eller dødsfall).

* I Stay-at-home policy is a case of exeption fallacy: an internet based ecological study, har akademikerne og forskerne ved forskningsinstitusjoner i Brasil, inkludert Federal University of Rio Grande do Sul, R.F Savaris, G. Pumi, J. Dalzochio og R. Kunst vurdert tidlige data som anbefaler nedstengning og «hold deg hjemme»-tiltak gjennom en analyse av matematiske modeller og data fra 87 ulike regioner fra forskjellige steder i verden. «Ved 3741 parvise sammenligninger for lineær regresjonsanalyse … var det ikke mulig å oppdage om COVID-19-mortalitet reduseres ved å «holde seg hjemme» i ~98 % av sammenligningene.»

* I Covid-19 Mortality: A Matter of Vulnerability Among Nations Facing Limited Margins of Adaptationskriver de franske medisinske forskerne Quentin De Larochelambert, Andy Marc, Juliana Antero, Eric Le Bourg og professor og fysiolog ved universitetet i Paris at «stringensen i smittevernstiltakene, nedstengninger inkludert, ser ikke ut til å være forbundet med dødsraten.» I stede konkluderte de med at land med stagnerende forventet levealder, høy inntektsgrad og ikke-smittbare sykdommer – med andre ord eksisterende trekk ved et lands demografi – opplevde høyere dødsrate uavhengig av tiltak.

* Og i Government mandated lockdowns do not reduce Covid-19 deaths: implications for evaluating the stringent New Zealand response, konkluderte økonomiprofessor John Gibson ved University of Waikato med at «Nedstengninger ikke reduserer antallet covid-relaterte dødsfall … den tilsynelatende ineffektive nedstngningsstartegien antyder at New Zealand skadet økonomien med lite å vise for med henblikk på liv spart.»

Disse studiene sammenfaller med litteraturen, som understreket at ikke-farmasøytiske tiltak som nedstengninger er lite effektive virkemidler, før covid.

«Nesten alle beredskapsplaner understreket viktigheten av å ivareta borgerrettigheter, å forrykke samfunnet minst mulig, beskyttelse av sårbare og ikke spre pandemien», sa Dr. Bhattacharya. «Nedstengningene, medienarrativet og de mangelfulle avveiningene med henblikk på folkehelsa undergravde disse prinsippene.»

I et dokument fra 2006, som heter Disease Mitigation Measures in the Control of Pandemic Influenza, har akademikere ved senteret for biosikkerhet ved University of Pittsburgh Medical Center (nå kjent som John Hopkins Center for Health Security) i Baltimore, Maryland, skrevet: «Erfaring har vist at samfunn i møte med epidemier eller andre ugunstige hendelser håndterer disse best når de normale funksjonene i samfunnet får fortsette å fungere».

Så sent som i 2019 ga Verdens helseorganisasjon (WHO)  ut en guide med tittelen Non-pharmaceutical public health measures for mitigating the risk and impact of epidemic and pandemic influenza. Der ble det hevdet at «bevis for effekten av ikke-farmasøytiske inngrep er begrenset, og den øvrige kvaliteten på bevisene var svak for de fleste slike inngrep.»   

Selv om den eksisterende pandemi-litteraturen naturligvis ikke kunne tilby råd som var spesifikke for håndteringen av covid-19, var det en veletablert og utbredt oppfatning at ikke-farmasøytiske tiltak for å bekjempe luftvei-virus generelt sett var lite effektive. Denne kjensgjerningen ble i stor grad oversett i det en myndighets- og medie-instigert fryktbølge spredte seg gjennom befolkningen. Dette har vanlige folk måttet betale for, og det er noe de fortsetter å betaler for.  

De fattige blir fattigere og levealderen synker

Om de har gjort lite for å stanse spredningen av viruset, har nedstengningene vært effektive til å ødelegge økonomien, folks levebrød og kanskje selve samfunnslimet ettersom individer blir vant til å være adskilt fra venner, kolleger, familien og samfunnet. Og der tap av inntekt og utdanning, isolasjon og andre covid-relaterte forstyrrelser er ødeleggende på kort sikt, kan de også ha langtidsvirkninger for livskvalitet- og lengde. Årene i barndommen er vitale for hvordan det senere voksenlivet vil arte seg. Traumatiske opplevelser i barndommen kan ha betydelige følger for et individs livslengde, og medfører økt risiko for psykiske problemer og kroniske sykdommer på lengre sikt.

Langtidsarbeidsledighet, som har blitt et kjent fenomen under pandemien, kan også senke forventet levealder. Daniel Sullivan og Till von Whatcher konkluderte i 2009 at dødelighetsraten er 50 til 100 prosent høyere året etter ufrivillig inntektstap, og 10 til 15 prosent høyere alt i alt for de neste 20 årene av livet.

Vedvarende stress, som korona-restriksjonene uten tvil har forsterket, kan også utløse eller forsterke langvarige helseproblemer. I COVID-19: Rethinking the Lockdown Groupthink har professor Dr. Ari Joffe ved Departement of Pediatrics ved University of Alberta konkludert med at aggressive inngrep slik som nedstengninger vil koste langt flere «Well-Being-Years» enn de sparer over tid.

Generelt sett rammer de ekstreme restriksjonene marginaliserte grupper og arbeiderklassen hardest, i særdeleshet på plasser der mange arbeider i uformell sektor eller på prekære kontrakter, og derfor blir tvunget til å forlate hjemmet ulovlig for å sikre sitt utkomme. Bøter for å bryte restriksjoner og portforbud er ofte et hinder, og de tar ikke høyde for at mange mennesker mangler skikkelige hjem og derfor ikke har mulighet til å følge sånne regler konsekvent. Selv WHO har gått mot nedstengningene og erkjenner belastningen de påfører de vanskeligere stilte. «Vi anmoder verdens ledere til å slutte å bruke nedstengninger som det primære verktøyet for å holde kontroll», fortalte WHO-utsending Dr. David Nabarro til den britiske tv-verten Andrew Neil. «Nedstengninger har en effekt som du aldri må underslå, og det er at de fattige blir veldig mye fattigere.»

Mens logikken bak bestrebelsene om å «stoppe spredningen» gjennom vedvarende nedstengninger nå til og med blir stilt spørsmål ved at helsetopper, har strategien i disse tider gjort sin hensynsløse gjeninntreden. Den blir nå brukt som et våpen mot innbyggere som ikke vil føye seg, og for å true dem til å stelle seg bak myndighetenes politikk. En vinter med nedstengninger, tvang og trusler har begynt.

Regjeringen  i Østerrike utløste en bølge av protester over hele landet sist november, når det ble den første i verden til å annonsere nedstengning utelukkende for de uvaksinerte. Bare dager før han gikk av sa daværende rikskansler Alexander Schallenberg at han tok sikte på å etablere «et truende klima» for de som nektet å ta vaksinen, og lovte at de ville få en «ubehagelig jul.»

Noen dager senere utvidet Schallenberg nedstengningen til å gjelde alle, innførte bøter tilsvarende 1660 dollar for brudd på restriksjonene, og annonserte et program for påtvungne vaksiner for hele befolkningen. For de som ikke var i stand til å betale bøtene man må betale for å forbli uvaksinert, kan straffen gjøres om til en fengselsdom, som The Guardian har meldt. De som ikke tar vaksine innen 12. desember vil forbli under nedstengning, noe som understreker hvordan dette virkemidlet blir brukt som ren og skjær straff.

Slovakia fulgte i Østerrikes fotspor, og påla nedstengning for de uvaksinerte innbyggerne den 18. november, før den ble utvidet til resten av befolkningen. Det neste landet i rekka til å innføre eksklusiv nedstengning for de uvaksinerte er Tyskland, hvor helsetopper skylder på en «pandemi av de uvaksinerte» for den fjerde bølgen av COVID-19-tilfeller. «Antageligvis vil i løpet av denne vinteren alle enten være vaksinerte, behandlet eller døde«, bemerket den tyske helseministeren Jens Spahn.

Nå  har Portugal, som følge av at nesten hele befolkningen er vaksinert men som allikevel opplever en betydelig økning i smittetilfeller, erklært unntakstilstand og implementert en ny rekke med restriksjoner. Og i Gibraltar, som offisielt er det landet med best vaksinedekning i hele verden, med en grad på 99 prosent, har myndighetene kansellert de offisielle julearrangementene etter en betydelig økning i smittetilfeller. Nyhetene bekreftet nylig en studie fra CDC i november som fant at vaksinerte «ikke er mindre smittsomme» enn uvaksinerte. 

Parallelt med at det ble tydelig at vaksineprogrammet ikke har bidratt til å stoppe spredningen av viruset, presenterte mediene verden rundt panikkartede overskrifter om en fryktelig ny variant. Den nye varianten, som WHO ga navnet Omicron, har sin opprinnelse i det sørlige Afrika. Legen som oppdaget den nye varianten har uttalt at alle tilfellene hun har behandlet så langt har vært milde. I følge myndighetene i Botswana ankom den med fire fullvaksinerte turister.

Blant de første smittevernsguruene til å opphause de angivelige farene ved den nye varianten var Tom Peacock, en virolog fra Imperial College of Londons avdeling for smittsomme sykdommer – en fløy av den samme Bill Gates-finansierte institusjonen som var ansvarlig for de diskrediterte modellene som inspirerte regjeringene i Storbritannia og USA sin første nedstengning på grunn av kraftig overdrevne anslag over dødsfall fra covid-19.  

Men selv før den såkalte Omicron-varianten sin inntreden, hadde USA og EU innført nye restriksjoner som med sikkerhet vil herje de allerede paralyserte økonomiene i det sørlige Afrika.

«Vi lever nå i en verden hvor landegrensene stenges for hver nye variant», uttalte Toby Green, forfatteren av The Covid Consensus, til The Grayzone. «Det er åpenbart at vestlige regjeringer ikke bryr seg overhode om livene og levekårene i fattige land. Tur-guider, hotell-ansatte, resturanteiere, de som er avhengige av internasjonale konferanser og studieturer – en stor del av tjenestenæringene i det globale sør – vil bli ruinert. Og hvem tjener på det? Tjenestenæringen i de rike landene hvor oppsparte midler fra de siste 20 månedene vil bli brukt.»

For millioner som lever på nåde under en ny bølge med restriksjoner, har en mørk vinter nettopp begynt.     

Originaens tittlel: Flattening the curve or flattening the global poor? How Covid lockdowns obliterate human rights and crush the most vulnerable

Oversatt til norsk for steigan.no av Isak Mamen Finne.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.