oss 100 kroner!
I en kronikk i Klassekampen 15. desember 2021 tar Rune Skarstein et oppgjør med myten fra kraftbransjen om at Norge trenger «kraftutveksling» og «balansekraft» fra EU. Under tittelen Kraftig oppspinn skriver Skarstein:
«Norge er eit «annleisland» når det gjeld elektrisitetsforsyning. I knapt noko anna land spelar elektrisitet så stor rolle i oppvarming av bustader, og i knapt noko anna land er elektrisitetsforsyninga i så stor grad basert på vasskraft. I 2019 var det registrert nær 1700 små og store vasskraftverk som sto for over 90 prosent av den totale elektrisitetsforsy- ninga. Over ein 30-årsperiode vart produksjonen av vasskraft langt meir enn dobla, frå 57 terawatt-timar (TWh) i 1970 til 144 TWh i 2020.
På kontinentet og i England brukar hushalda naturgass for oppvarming og matlaging. Elektrisitet blir i hovudsak brukt til opplysing. I Norge er elektrisk kraft langt viktigare og billigare, med ein reell produksjonskostnad godt under 30 øre per kilowattime (KWh). Seinast etter at fyring med mineralolje vart forbode i januar 2020, har mange hushald ikkje noko anna alternativ til oppvarming enn elektrisitet. Det gjer at etterspørselen etter straum i hovudsak varierer med årstida, men svært lite med prisen. Hushalda er avhengige av ei viss mengde straum enten han er dyr eller billeg.
Også store delar av industrien er avhengig av billeg elektrisitet for å overleve.»
Særtrekk ved Norge
Et særtrekk ved norsk produksjon av vannkraft er den kolossale magasinkapasiteten, skriver Skarstein.
«Vassmagasina har i dag ein samla kapasitet på over 87 TWh, som svarer til 70 prosent av det samla kraftforbruket i eit «normalår». Den store magasinkapasiteten gjer at Norge ikkje treng «kraftutveksling» med andre land i tørkeperiodar for å dekke eige behov dersom overføringsnettet har nok kapasitet og fyllingsgraden i magasina blir regulert med det formålet.»
Oppspinn
Kraftbransjen sier at Norge trenger «kraftutveksling» og «balansekraft» for å sikre jevn kraftforsyning. Dessuten påstår NVE at kraftkablene til Tyskland og England bare vil påvirke kraftprisen med noen øre per KWh. Begge deler er oppspinn, skriver Skarstein:
«Sidan 2012 har gjennomsnittsprisen på straum til hushald i EU ifølgje Eurostat vore over to kroner per KWh kvart einaste år. I Tyskland var han 1,44 kr. per KWh i 2020 og 1,56 i første halvår 2021. Høgre pris betyr høgre profitt for kraftleverandørane, Statkraft, Statnett og dei kommunale kraftselskapa. Derfor sender dette kartellet straum frå Norge til Tyskland, medan tilbodet på kraft minkar i Norge og prisen stig mot det tyske nivået.»
«I dei ti første månadene av 2021 er det samla eksportoverskotet på 30,5 TWh som svarer til 20 prosent av produksjonen i eit normalår. Det norske kraftkartellet driv ikkje med «kraftutveksling», men ein systematisk og grassat krafteksport styrt av jakta på profitt.»
Den store strømbløffen
Da regjeringa la fram strømpakka ble det skapt et inntrykk av at regjeringa tar halve regninga. Virkeligheten er en helt annen, skriver finansinvestoren Jan Petter Sissener i en kommentar i Nettavisen:
– Støre-regjeringen tar halve regningen, kunne NRK melde da regjeringen la frem strømpakken sist lørdag.
Den bebudede strømpakken, som statsminister Jonas Gahr Støre åpnet nå midt i adventstiden, fikk dermed både NRK og andre medier til å melde at nå slår regjeringen virkelig på stortrommen og hjelper folk ut av strømkrisen.
De lot seg lure.
Sannheten er derimot en helt annen. Det er bare en liten bit av dette som dekkes av staten.
Sissener legger fram to eksempler som viser at realiteten er en helt annen enn den regjeringa og mediene påstår. Eksemplene er de samme som regjeringa trekker fram når den forteller om sin strømstøtte.
Det er bare for strømpris over 70 øre per kilowattime (Kwh) at staten dekker halvparten av kostnaden. For selve strømmen altså. I tillegg til strømmen må det også betales elavgift og nettleie. Og på toppen av det hele merverdiavgift. Og da blir regnestykket slik, skriver Sissener:
Og det er unektelig svært lang avstand fra å «ta halve regninga» til å ta mellom 13,7% og 14,1% av regninga. Når mediene lar seg bløffe av dette, så må man spørre seg: Kan de ikke regne, eller ser de det som sin oppgave å hjelpe regjeringa med dens propagandatriks?
