oss 100 kroner!
Av Jon Gulbrandsen
Politikerne våre bruker jevnlig utallige milliarder av nasjonens midler på å forsøke å løse verdensproblemer hvis eksistens i beste fall er diskutable. I tillegg kappes de om å gi bort naturressursene våre og å overlate styringen av landet til fremmede makter, uten å spørre oss.
Og protesterer vi, svarer de bare at vi er bundet av våre internasjonale forpliktelser. Konsekvensen er en mengde uløselige problemer og unødige lidelser for svært mange nordmenn. Nordmenn som ikke en gang er spurt om de har ønsket alle disse internasjonale forpliktelsene.
Og nå har de fått to nye idéer: Vi skal «leve av å redde klimaet» og vi skal «slå ned koronaviruset».
Spørsmålet er om de egentlig tror på noe av dette selv, eller om de bare er bundet av politiske erklæringer basert på tidligere antakelser og derfor ikke tør å snu. For det er ingen vitenskapelige indikasjoner på at det verken er mulig eller nødvendig å «redde klimaet». Ei heller er det mulig å «slå ned» et hurtigmuterende RNA-virus som finnes absolutt over alt på hele kloden, og som det i India alene finnes hele 5 000 varianter av, bare av Covid-19.
De støtter seg på forskning, sier de, men «forskning» i dag er synonymt med tungt politiserte institusjoner som lett forkledd bare leverer deres egne antakelser i retur. Eller med historikeren John M. Barrys ord: «Når du blander politikk og vitenskap, får du politikk». Resultatet er at vi ikke lenger kan stole på offentlige forskningsinstitusjoner, men må støtte oss på uavhengige forskere, som i praksis betyr eldre eller pensjonerte eks-forskere som publiserer i politisk uavhengige medier.
Men prøver du å formidle hva disse sier, blir du sensurert av pressestøttemediene (som finansieres av Regjeringen) og utestengt fra Facebook, hvor Facebook sensureres av Faktisk.no som igjen drives av de selvsamme pressestøttemediene. Så det er altså vår egen Regjering som bruker skattepengene våre på å sensurere oss. Dette er neppe noe arbeidsuhell, uansett om motivet bare er å gjøre politikertilværelsen sin mer behagelig eller om de forsøker å tildekke mørkere motiver.
Så de vet altså hva de gjør, og muligens også hvorfor, men forstår de konsekvensene?
Mye taler for at de ikke aner hva de holder på med. Under forrige regjering hadde vi en energiminister som mente at «CO2 er en type søppel» og nå har vi en energiminister som tror at høyere etterspørsel etter strøm gir lavere strømpriser. Vi har akkurat sagt farvel til en kunnskapsminister som foreslo å fjerne naturfag fra skolepensum til fordel for et fag som hun kaller «klimakatastrofe», og en næringsminister som sa at å snakke om nasjonalstaten føles veldig fremmed for henne. Og ikke minst har vi akkurat hatt en stortingspresident som ikke visste hvor hun bodde, en villfarelse hun ser ut til å dele med svært mange av sine kolleger.
Dette gjør Torbjørn Jaglands ord fra 90-tallet nærmest profetiske: «Vi er alle i samme båt. Nå gjelder det bare å få båten til å gå rundt.»
Men hvorfor gjør det ikke inntrykk på dem at dr. Fauci og dr. Walensky (direktør i CDC) nå gjør full retrett og innrømmer at Pfizer-vaksinen ikke hindrer smitte. De fortsetter bare som om ingenting har endret seg.
Erik Solheim jubler i en tweet over koronaviruset på denne måten: «The Corona virus is doing things that the climate activists have been long wishing for.» Dette toppes bare av NRKs utilslørte glede hver gang en uvaksinert person dør med en positiv Covid-19-test. Med dette begynner indisiene å peke i retning av at det vi ser egentlig bare er venstresidens gamle drøm som kommer opp til overflaten: kaos, en stille revolusjon og så diktatur, men hvor det nye bare er at de vitende eller uvitende går i kompaniskap med kapitalismens mørkeste krefter for å nå sine mål.
Reasons for long term optimism!
Can the virus 🦠 create a turning point in the fight against climate change?
The coronavirus is doing things that the climate activists 🌎 have been long wishing for.… pic.twitter.com/IychCanZd9— Erik Solheim (@ErikSolheim) March 16, 2020
For de kan ikke alle idiotforklares. Eksemplene står ikke akkurat i kø, men jeg tror de fleste skjønner at for eksempel Hadia Tajik er over gjennomsnittet intelligent, men de personlige egenskapene hennes er dessverre ikke så mye bedre enn hos andre politikere, og da hjelper det ikke så mye.
Eksempelvis ble hun spurt av Mimir Kristjánsson om hvorfor Arbeiderpartiet ikke hadde holdt løftet sitt om å gi arbeidsledige feriepenger, noe som ville ha kostet oss 1,6 milliarder kroner. Hun svarte at dette nå ikke lenger var budsjettansvarlig, men på den andre siden har hun ingen problemer med å svi av 50 milliarder kroner (5 Mong) på elektrifisering av Nordsjøen, noe som garantert ikke vil resultere i noe som helst annet enn dyrere strøm, uansett hva hun måtte mene om CO2-hypotesen.
Heller ikke har hun noen innvendinger mot å gi bort nye 14 milliarder på klimamøtet i Glasgow, og ei heller har hun problemer med at stortingspolitikere bevilger seg selv subsidierte kantiner, tilskudd til barnepass, gratis parkering, Oslo-reise for ektefelle, doble feriepenger, gratis pendlerbolig og gratis strøm. Men andre ganger har de ikke råd til å gi kreftpasienter medisiner eller vedlikeholde veier.
Pressen snakker mye om «politikerforakt» og at dette ødelegger demokratiet, men kan det ikke heller tenkes å være omvendt, altså at det er politikerne som viser oss forakt? Eksempelvis kalte Erna Solberg norske velgere for et «sammensurium» mens Terje Søviknes selvsikkert erklærte at Acer og strømkabler ikke var «stort nok» til å spørre oss, men så har de heller ikke for vane å spørre oss når de reiser rundt i utlandet og signerer avtaler. For alle tilfellers skyld garanterte han samtidig at utenlandskablene ikke ville påvirke strømprisen, noe mange politikere utrolig nok fremdeles hevder.
«Vi får de politikerne vi fortjener, fordi det er vi som velger dem» er den innvendingen jeg oftest hører. Men det er ikke helt sant, fordi 1) nominasjonsprosessen er skjult for oss, 2) de lar seg velge på andre premisser enn de styrer ved, og 3) de lyver. Nå har det riktignok vært fremmet et lovforslag i Stortinget som tok sikte på å gjøre det forbudt for politikere å lyve, men det ble nedstemt.
Jeg tror at noe fundamentalt er galt med selve seleksjonsprosessen av politikere, for vi stiller absolutt ingen krav til verken intelligens, kunnskap eller personlige egenskaper, slik som mot, ærlighet, redelighet og ansvarsfølelse (slike tester finnes allerede, i næringslivet og på Politihøgskolen).
Politikere burde ha vært de beste av oss, men i stedet ser det ut til at vi gang på gang presterer å velge en flokk med egennyttige middelmådigheter av tvilsom karakter, og hver eneste gang blir vi like overrasket over at de bedrar oss. Da er det kanskje på høy tid at vi tar skjeen i en annen hånd.
Én løsning kan være at vi stiller oss bak et folkekrav om en grunnlovsendring som åpner for å innføre formelle kompetansekrav til aspirerende rikspolitikere, for eksempel ved å introdusere en sertifiseringsordning med en fast strykprosent på la oss si 90. For hvorfor skal vi nøye oss med noe dårligere så lenge vi krever fagbrev av renholdere og sertifikat av mopedister?
For dersom ingenting blir gjort, vil de fortsette å male oss enda lengre inn i stadig flere hjørner med nye signaturer, uten andre konsekvenser enn litt murring i kommentarfeltene. I høyden lar de seg presse til å sende noe av skattepengene våre i retur som symbolpolitiske botsøvelser, men i virkeligheten kjøper de seg bare litt mer arbeidsro for å kunne fullføre sine ambisjoner.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
