USA og kuppet i Sudan

0
Militærregeringa i Sudan adlyder ethvert vink fra Washington. Kina er fienden. Her er militæret på gata i april 2019, etter at statsoverhodet Omar al-Bashir ble fjernet. FOTO: James Dimsey/CC 0 1.0
Terje Valen

Av Terje Valen.

Jeg har oversatt en artikkel fra Foreign Affairs[i] om kuppet i Sudan og USA. Artikkelen er fra 11. november. Derfor er ikke den siste utviklingen i saken med her. Den avsatte statsminister Abdallah Hamdok er nå kommer tilbake til Sudan i sin gamle post, men det betyr ikke at politikken til general al-Burhan blir skiplet. Derimot fratar det «verdenssamfunnet» påskudd for å gå til økonomisk krig mot regimet og fjerner mye av grunnlaget for de «demokratiske kreftene sine demonstrasjoner. Dermed styrker generalen sin posisjon.

Foreign Affairs er organ for The Council of Foreign Relations, som også er kalt Wall Street’s Think Tank, dvs. et organ for finanskapitalen i USA. (Se note i.) Det er viktig å følge med i Foreign Affairs for alle som vil kjenne til standpunkter, synspunkter og debatter som de ledende krefter i USA-imperialismen vil at vi skal få innsikt i og som kan styrke USA-imperialismen.  En annen sak er det her også ofte kommer fram fakta om USA-imperialismen som hovedstrømsmediene ikke gir oss innsikt i.

Før vi går løs på lesningen trengs noen begrepsavklaringer. Det første vi må ha klart for oss er at Democracy er USA’s Deadliest Export. (Demokrati er USAs dødeligste eksport.) Som William Blum så tydelig har vist gjennom sine bøker,[ii] er denne eksporten en brekkstang for at USA kan få satt i gang regimeendringer som åpner land for amerikansk kapital og lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med påfølgende vilkår for slanke de offentlig utgifter og privatisere næringslivet og annet. Noe som fører til store ulemper og vansker for det arbeidende folket. Vi må også vite at det var nettopp dette den avsatte statsminister Abdalla Hamdok hadde gått inn for, fra 2019, og at det hadde skapt store problemer både for staten og folk flest i Sudan. Det var også den virkelige grunnen til at han ble avsatt av det andre ledende medlem i regjeringen, general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, som i realiteten hadde den reelle makten i landet også før kuppet.

Vi skal særlig legge merke til at forfatteren betegner Afghanistan som et land med en demokratisk regjering, mens det var kjøpt og betalt av USA, og hele landet sin økonomi var så ødelagt av den amerikanske okkupasjonen at hele statsbudsjettet ett år var basert utelukkende på penger utenfra. Etter hvert var også en god del av landet var drevet av de såkalte hjelpeorganisasjonene, som i praksis utfører oppgaver for å opprettholde okkupasjonen. Her kan vi jamføre med situasjonen på Haiti.[iii] En grundig avdekking av NGOenes nye rolle, som ledende aktører er gjort av Cory Moningstar.[iv]

Når forfatteren snakker om fred så betyr det PAX AMERICANA, en fred under USAs herredømme.

Så skal vi vite at når USA snakker om overgang til demokrati i Sudan i 2019 og at befolkningen der frigjør seg, så betyr det de som støtter USAs arbeid for et nytt regimeskifte, slik at de kan gjenopprette den kontrollen som de klarte å ta over i landet fra 2019.

Ellers kan det være passende å også lese en artikkel i avisen Le Monde om kuppet som jeg har oversatt.[v]

Hvordan gå mot kuppet i Sudan – USA står overfor en avgjørende prøve i Khartoum[vi]

Av Alex de Waal

November 11, 2021

Bare to år etter Sudans historiske demokratiske overgang, har kuppet til den sudanesiske hæren 25. oktober stoppet landets vaklende skritt mot stabilitet. I ukene etter at han tok kontroll over regjeringen, har general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, oppløst sivile institusjoner og holdt den avsatte statsministeren Abdalla Hamdok og andre ledende politikere i varetekt. I mellomtiden har titusenvis av sudanesere modig gått ut i gatene i protest og iscenesatt en generalstreik midt i matmangel og voldsom inflasjon.[vii]

Like viktig kan imidlertid være hva Burhans handlinger betyr for USAs diplomati i regionen. I motsetning til sin forgjenger, har president Joe Biden gjort Afrikas Horn til en prioritet, ved å utnevne en spesiell utsending, Jeffrey Feltman, for å utvikle og gjennomføre en strategi for å bringe fred[viii] til den urolige regionen. USA hadde også støttet Sudans begynnende demokrati med økonomisk bistand, lånegarantier og bistand til institusjonsbygging og reform av sikkerhetssektoren. Likevel overrasket kuppet Washington tilsynelatende, bare timer etter at Feltman møtte Burhan i Khartoum og understreket Washingtons sterke forpliktelse til de eksisterende avtalene mellom sivile og militære lederskap.

Som en direkte avvisning av USA, har Burhans maktgrep ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag. Burhan ble sannsynligvis oppmuntret av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og av Etiopias statsminister Abiy Ahmeds avvisning av USAs innsats for å få slutt på krigen og den humanitære krisen i landet.[ix] Nå truer generalen med å oppheve enda en ny, demokratisk regjering som hadde blitt støttet av USA, til en ikke-så-hemmelig tilfredsstillelse for Russland, Kina og fremtidige autokrater rundt om i verden.

Et slikt utfall er imidlertid neppe forhåndsbestemt. I motsetning til andre skjøre aspirerende demokratier over hele Midtøsten de siste årene, opprettholder Sudan et sterkt diplomatisk forhold til USA. Avgjørende for Washingtons innflytelse er om viktige allierte i regionen – Egypt, Israel, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – er ombord. Hvorvidt Biden-administrasjonen er villig til å iverksette raske tiltak for å gjenopprette Sudans demokratiske overgang, vil være en avgjørende test på dens evne til å forme politiske resultater på Afrikas Horn og Rødehavsarenaen og av Bidens stadig mer sårbare demokratiagenda over hele verden.

«Dette er ikke et kupp»

Ved å innta den kjente holdningen til Sudans tidligere militærdiktatorer, har Burhan forsøkt å projisere et bilde av styrke og stabilitet. Blant de forvirrende tingene generalen sa morgenen han tok makten, var: «Dette er ikke et kupp.» Hans påstand har vært at han som både sjef for de sudanesiske væpnede styrker og formann for Det suverene råd – et slags kollektivt presidentskap – allerede er de facto statsoverhode. I tradisjonen med nasjonalistiske hæroffiserer som går inn for å redde nasjonen fra krise – noe som har skjedd tre ganger i Sudans 65-årige historie som en uavhengig stat – hevder Burhan at han er den legitime vokteren av Sudans overgang og at de sivile har mislyktes.

Få i eller utenfor Sudan har latt seg lure av denne holdningen. Ettersom den sudanesiske offentligheten har protestert kraftig, har Den afrikanske union suspendert Sudans medlemskap på grunn av et «konstitusjonelt regjeringsskifte». Burhan har heller ikke tilbudt en troverdig løsning på noen av Sudans mange presserende utfordringer, inkludert stabilisering av økonomien, fullføring av arbeidet med å bringe de to største opprørsgruppene inn i fjorårets Juba-fredsavtale, og møte folkelige krav om en raskere overgang til demokrati.

Faktisk er det en mye enklere forklaring på Burhans maktovertakelse. Ifølge den konstitusjonelle erklæringen fra 2019, som er veikartet for Sudans overgang til demokrati, skulle Burhan trekke seg fra sitt formannskap i Det suverene råd 19. november, og overlevere det til en sivil leder. Det er tydelig at han ikke var forberedt på å ta dette skrittet. Men han ser også ut til å ha vært uforberedt på omfanget av folkelig fiendtlighet mot overtakelsen hans.

Burhans maktgrep har ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag.

Stilt overfor utsiktene til fornyet militærstyre, har et stort antall sundanesere vært fast bestemt på å bevare landets bemerkelsesverdige første skritt mot offentlig frihet og ansvarlig regjering. Styrkene for frihet og endring har drevet protestene – den brede koalisjonen av profesjonelle grupper, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som nabolagskomiteer, som organiserte de ikke-voldelige protestene som felte det tidligere regimet til president Omar al-Bashir i april 2019. Denne dyktige og motstandsdyktige demokratibevegelsen har gjentatte ganger vist seg at de ikke lar seg kue av militæret. Etter en massakre av de væpnede styrkene på mer enn 100 demonstranter, to måneder etter Bashirs fall, mobiliserte FFC en «millionmarsj» som tvang generalene til å forhandle. Og 30. oktober, bare fem dager etter kuppet, arrangerte FFC trassig nok en «millionmarsj» som førte til hundretusenvis av protester i byer over hele Sudan, til tross for en Internett-nedleggelse pålagt av militæret. FFC står også bak generalstreiken.

Demonstrantenes sentrale krav er en umiddelbar tilbakevending til sivilt styre og fjerning av hæren fra den politiske ledelsen. Hamdok, som tidligere har blitt kritisert for sine harde innstramminger og sin preferanse for konsensusbygging som har gått over i ubesluttsomhet, har også fått ny støtte siden kuppet. Selv om han fortsatt sitter i husarrest, har han nektet å gå tilbake på oppfordringen om å gjenopprette styringsformelen før 25. oktober, og han har fremstått som en samlende skikkelse blant demonstrantene og den sentrale aktøren i arbeidet med å forhandle om en reversering av kuppet.

Hvis FFC og dets støttespillere lykkes med å gjenopprette Hamdok til embetet, vil de oppfordre ham til å ta radikale skritt for å avvikle militærets makt. For to år siden bøyde Burhan seg under det kombinerte presset fra gatedemonstrasjoner og USA-ledet internasjonalt press. Sudanesiske demokrater håper at den samme kombinasjonen vil fungere i dag. Men denne gangen viser generalene seg å være en tøffere nøtt å knekke.

Mellom en maktperson og hardt sted å være

I teorien har USA sterke verktøy til rådighet for å presse på for en reversering av kuppet. Burhans største svakhet – og Washingtons største styrke – er at Sudan sårt trenger penger. Generalen kan henvende seg til Gulf-statene for midlertidig støtte, men beløpene som trengs for å redde økonomien er langt større enn det saudierne og emiratisene er klare til å gi. Biden-administrasjonen har allerede besluttet å «sette på pause» 700 millioner dollar i bistand som svar på kuppet. Men den kan også bruke en mye større økonomisk redningspakke som innflytelse. Omlegging av Sudans gjeld på 70 milliarder dollar vil for eksempel kreve samarbeid fra USA, som med sine europeiske allierte har en kontrollerende eierandel i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Avskåret fra vestlige givere kunne Burhan opprettholde sitt regime på salg av gull, fortjeneste fra militæreide selskaper og avtaler med Russland for å skaffe leiesoldater. Men USA kan svare med økonomiske sanksjoner: Skulle Biden-administrasjonen påberope seg Global Magnitsky Act, kan disse aktivitetene raskt bli stengt. USA kan også fremskynde planene for å avdekke ulovlige strømmer av mineraler som fraktes ut av landet gjennom Khartoum internasjonale lufthavn. Et lovforslag for to partier har blitt fremmet i kongressen, hvis medlemmer har bedt USAs utenriksminister om å «umiddelbart identifisere kuppledere, deres medskyldige og muliggjørere for vurdering av målrettede sanksjoner».

Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Vanskeligere kan være å overtale viktige amerikanske allierte i regionen til å motsette seg militærstyre. Til tross for Den afrikanske unions faste standpunkt mot kuppet, er flere regjeringer mer komfortable med Burhan enn med den sivile ledelsen. Timer etter at Burhan møtte Feltman, fløy han til Kairo og fikk endelig godkjenning for et militært overtak fra den egyptiske presidenten (og tidligere general) Abdel Fattah el-Sisi, en gammel venn. Og Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er også vanlige tilhengere av militære sterke menn, selv i en sak som Sudans, der militæret har nære bånd til islamistiske grupper, mens demokratene er sterkt anti-islamistiske. Israel handlet direkte med Burhan om forhandlingene for at Sudan skal etablere diplomatiske forbindelser i 2020.

Feltmans diplomati har fokusert på å få disse Midtøsten-allierte til å innrette seg med USA ved å ikke anerkjenne den nye regjeringen. Så langt har dette vært moderat vellykket. Under amerikansk press har ingen arabiske land støttet Burhan, og Den arabiske liga – i en uvanlig divergens med den egyptiske regjeringen – har fordømt kuppet.

Paradoksalt nok gir Sudans farlige økonomi Burhan et kort å spille: han kan grave i og påberope seg sannsynligheten for en matsikkerhetskrise og sammenbruddet av Juba-fredsavtalen hvis bistand ikke kommer. Burhans «støtte meg eller ting kan bli verre»-argumentet er overfladisk plausibelt på grunn av trusselen om et økonomisk sammenbrudd som fører til sivil uorden. Men Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Skyggen av Bashir

Mange sudanesere ser på kuppet som en kontrarevolusjon – en retur til dagene til Sudans mangeårige sterke president, Omar al-Bashir. Ikke bare hadde Burhan og hærledelsen fremtredende stillinger under Bashir, de tjente også på «den dype staten» som han brukte for å opprettholde sitt styre. Under hans regime drev nettverk av militære offiserer og islamister skyggefulle virksomheter som inkluderte våpenproduksjon, gullhandel og hvitvasking av penger, i tillegg til å kontrollere en rekke legitime selskaper som vant lukrative bygge- og import-eksportkontrakter. Hamdoks tiltak for å demontere disse nettverkene kan faktisk ha ansporet til overtakelsen. Siden han tok makten, har Burhan løslatt noen av de ledende skikkelsene i det tidligere regimet fra fengselet, hvor de ventet på rettssak på grunn av korrupsjonsanklager. Han har også utnevnt gamle kumpaner til nøkkelstillinger som kontrollerer finans, olje og mineraler.

For alle som levde gjennom den tidligere epoken, er dette illevarslende trekk. Bashir varte i tre tiår ved makten gjennom dyktig ledelse av landets forskjellige fraksjoner. Hans valgkretser inkluderte islamistene, som i årenes løp byttet ut sine radikale prinsipper mot å ta del i kapitalismens bekvemmeligheter; militære og sikkerhetsoffiserer, som tjente på korrupte forretninger; og provinssjefer og militsledere, som ble betalt for å gjøre sine len etter regjeringens vilje. I stedet for å engasjere seg i de legitime kravene fra sør-sudanere, darfurianere og andre grupper som lider av beryktede ulikheter i rikdom og makt, gjorde Bashir sudanesisk politikk til en basar der rivaliserende medlemmer av eliten konkurrerte om personlige belønninger.

I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

I mellomtiden ble klagene til den generelle befolkningen svekket og vokste. I Sør-Sudan endte lokale krigsherrer betalt av regjeringen for å undertrykke misnøye opp med å stille seg på side med opprøreren Sudan People’s Liberation Army og støtte løsrivelse. I Darfur brakte den mektigste paramilitære sjefen – general Mohamed “Hemedti” Dagolo – troppene sine til Khartoum, hvor han har blitt en sentral maktmegler. Og da hæren og sikkerheten slukte så mye som 60 prosent av offentlige utgifter, var økonomisk krise uunngåelig.

Selv etter 2019, med en ny sivil ledelse installert i Khartoum, forble det landlige Sudan styrt av hæren, paramilitære og stammehøvdinger. Under Burhan og Hemedti har nye voldelige konflikter utspilt seg mellom arabiske og ikke-arabiske grupper i Darfur og andre avsidesliggende regioner, med mer enn 400 000 mennesker på flukt i år.

Med sin lite overbevisende snakk om stabilitet, søker Burhan å gjenopplive politikken fra Bashir-tiden. Hvis soldatene får lov til å sette vilkårene for en kompromissavtale med de sivile, kan vi være sikre på at Sudans svulstige militærbudsjett ikke vil bli berørt og militærets dype innblanding i økonomien vil forbli, kveler det frie markedet og nærer korrupsjon. Provinsielle sterke menn vil blomstre. Urørt kan Burhan-regimet ta Sudan tilbake til sine mørkeste dager med kleptokratisk militarisme og endeløs konflikt.

Finne en vei ut

Et bedre resultat er fortsatt mulig. I den andre uken i november falt en lovende kompromissformel for å gjeninnsette Hamdok i spissen for et nytt sivilt kabinett på grunn av Burhans uforsonlighet. Generalen nektet å gi fra seg kontrollen over de strategiske eiendelene til økonomien og gjeninnføre den sivile komiteen som hadde demontert den korrupte kapitalismen til det forrige regimet. Ved å vise Burhans sanne farger, gir imidlertid disse handlingene også en sterk begrunnelse for USA og dets allierte til å ta avgjørende grep mot militærets finanser, inkludert målrettede sanksjoner.

Samtidig har Burhan ikke råd til å miste folkelig støtte fullstendig og vet at bruk av makt mot demonstranter – som nå inkluderer brede tverrsnitt av befolkningen – vil bety ruin. Hamdok og FFC kan tilby noen beskjedne kompromisser for Burhan for å redde ansikt og også styrke Sudans overgang – for eksempel ved å etablere den lenge forsinkede lovgivende forsamlingen med en balansert representasjon av politiske partier og kanskje til og med noen militære representanter. Å sende Bashir til Den internasjonale straffedomstolen i Haag er et splittende skritt; som en del av et politisk oppgjør, kan han møte rettferdighet i Sudan i stedet.

I ukene etter kuppet har USA også antydet at det er åpent for en viss grad av kompromiss. I en diskusjon ved U.S. Institute of Peace 2. november, understreket Feltman at Washingtons drivende prioritet er stabilitet. I en uttalelse dagen etter understreket «fireren» av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, USA og Storbritannia at enhver regjering i Sudan må være forpliktet til grunnlovserklæringen fra 2019 og fredsavtalen for Juba «som grunnlaget for videre dialog om hvordan gjenopprette og opprettholde et ekte sivil-militært partnerskap. . . .» Dette er kortere enn et utvetydig krav om å gjenopprette sivilt styre og avviser spørsmålet om Burhans overlevering av makten denne måneden.

Hvis USA håper å stoppe Burhan og gi støtte til Sudans beleirede demokratibevegelse, må de handle raskt. Ved å bruke sitt hovedinstrument for å presse Burhan – finans – kan Washington, med støtte fra sine Midtøsten og europeiske allierte, sette generalene på en vanskelig plass. Samtidig, ved å bygge en enhetlig internasjonal diplomatisk front for å støtte Den Afrikanske Unions prinsipielle motstand mot et grunnlovsstridig regjeringsskifte og støtte det sudanesiske folks krav om sivilt styre, kan USA bringe Burhan tilbake til bordet. Uten et slikt engasjement risikerer Sudan imidlertid å miste all fremgangen det har gjort. I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

    ALEX DE WAAL er administrerende direktør for World Peace Foundation ved Fletcher School, Tufts University. Oversa


[i] Foreign Affairs er organ for organisasjonen til den virkelige makteliten i USA The Council on Foreign Relations. En grundig innføring i denne organisasjonen og dens makt finner du i Wall Street’s Think Tank – The Council on Foreign Relations and the Empire of Neoliberal Geopolitics, 1976-2014, utgitt i 2015 av Laurence H. Shoup. Joel Kovel som skrev The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the Word skriver dette om boken: «In any event, nobody can claim to understand U.S. imperialism without reference to Shoup’s masterful work.» (Der i hvert fall slik at ingen kan påstå at de forstår USA-imperialismen uten a referere til Shoups mesterlige verk.) I denne boken er det påvist i detalj hvordan The Council of Foreign Relationa styrer USAs «folkevalgte» organer, som Kongressen og Senatet, pluss selvfølgelig regjeringen, og har sine folk i en utallig rekke posisjoner der de er drivende for USAs utenriks-, og faktisk også, innenrikspolitikk. Vi kan for eksempel nevne at Cecilie Hellestveit var tilknyttet denne organisasjonen da hun skrev sin bok om Syria, En liten krig i en stor verden. Det borger for at hennes arbeid ikke går på tvers av USAs utenrikspolitikk og dette landets bilde av verden, og dermed fremstiller historien og hendelsene i det vesentlige ut fra USAs interesser. Det er viktig å være oppmerksom på – i det vesentlige – for det tillatt med noen kritiske posisjoner bare de ikke rokker ved hovedbildet som The Council of Foreign Realtions og dermed regjeringen i USA vil ha formidlet. Det er vesentlig at denne organisasjonen virkelig har midlene til å kjøpe verdens glupeste hoder, viss de holder seg innenfor visse politiske grenser, dvs. de grensene som organisasjonen og regjeringen i USA setter.

[ii] CIA & USA’s verkliga utrikspolitikk, Epsilon Press, 1998, som er en oversettelse av Killing Hope fra 1995.

Rogue State – A guide til the Worlds’ Only Superpower fra 2000 og

America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else fra 2014. Her er grundig dokumentert hvordan USA under dekke av kamp for demokrati over alt i verden, invaderer, driver økonomisk krig mot, og jobber med regimeendringen, for å fremme USAs egeninteresse. Det fører til uendelige lidelser for folk over hele kloden.

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.theartofannihilation.com/ An introduction to Morningstar’s body of work. By Jay Taber at Intercontinental Cry.

In his seminal study Science of Coercion, Christopher Simpson observed that communication might be understood as both the conduit for and the actual substance of human culture and consciousness. As Simpson noted, psychological warfare is the application of mass communication to modern social conflict.

In the U.S. Army War College manual on psychological warfare, the stated objective is to destroy the will and ability of the enemy to fight by depriving them of the support of allies and neutrals. Some of the methods used in the manual are sowing dissension, distrust, fear and hopelessness.

In the decades since these publications were first published, a new form of psywar has emerged in the form of false hope. With unlimited funding and organizational support from foundations like Ford, Rockefeller, Gates and Soros, U.S. Government propaganda now has a vast new army of non-profits that, along with corporate media and academia, serve as both a third wing of mass consciousness and a fifth column for destabilization campaigns worldwide.

As Cory Morningstar captures The Simulacrum in her multi-part series on the non-profit industrial complex, domesticating the populace is a fait accompli, and the only question remaining is what will happen if and when capitalist activism is seen for what it is. By following the money from aristocratic derivatives to embodiments of false hope like Avaaz, MoveOn, and Change, Morningstar steps through the looking glass to expose how NGOs have become a key tool of global dominance using social media as a means of social manipulation.

When the smoke generated by phony progressives clears, all that is left is an industrial wasteland of false hope and real threats. When the betrayals of NGOs like Amnesty International and Human Rights Watch are known, we can finally begin to exercise our responsibilities. Until then, programs like Democracy Now remain little more than adult versions of Sesame Street for the toy Che brigades.

(En introduksjon til Morningstars arbeid. Av Jay Taber på Intercontinental Cry. I sin banebrytende studie Science of Coercion observerte Christopher Simpson at kommunikasjon kan bli forstått som både kanalen for og det virkelige innholdet i menneskelig kultur og bevissthet. Som Simpson bemerket, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i moderne sosial konflikt. I U.S. Army War College-håndboken om psykologisk krigføring er det uttalte målet å ødelegge fiendens vilje og evne til å kjempe ved å frata dem støtte fra allierte og nøytrale. Noen av metodene som brukes i manualen er å så uenighet, mistillit, frykt og håpløshet. I tiårene siden disse publikasjonene først ble publisert, har en ny form for psywar dukket opp i form av falskt håp. Med ubegrenset finansiering og organisatorisk støtte fra stiftelser som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USAs regjeringspropaganda nå en enorm ny hær av ideelle organisasjoner som, sammen med bedriftsmedier og akademia, fungerer som både en tredje fløy av massebevissthet og en femte kolonne for destabiliseringskampanjer over hele verden. Mens Cory Morningstar fanger The Simulacrum i sin flerdelte serie om det ideelle ikke-profitt industrikomplekset, er å tilvenne befolkningen til et fullført faktum, og det eneste spørsmålet som gjenstår er hva som vil skje hvis og når kapitalistisk aktivisme blir sett for hva den er. Ved å følge pengene fra aristokratiske derivater til legemliggjørelser av falskt håp som Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glasset for å avsløre hvordan frivillige organisasjoner har blitt et nøkkelverktøy for global dominans ved å bruke sosiale medier som et middel for sosial manipulasjon. Når røyken som genereres av falske progressive forsvinner, er alt som gjenstår en industriødemark av falskt håp og reelle trusler. Når svikene til frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch er kjent, kan vi endelig begynne å utøve vårt ansvar. Inntil da forblir programmer som Democracy Now lite mer enn voksne versjoner av Sesame Street for leketøy Che-brigadene.)

[The article above titled “Through the Looking Glass” was published by Intercontinental Cry on September 11, 2012. Jay Taber is an associate scholar of the Center for World Indigenous Studies, an author, a correspondent to Fourth World Eye, and a contributing editor of Fourth World Journal. Since 1994, he has served as the administrative director of Public Good Project.]

[Artikkelen ovenfor, med tittelen «Through the Looking Glass», ble publisert av Intercontinental Cry 11. september 2012. Jay Taber er førsteamanuensis ved Center for World Indigenous Studies, forfatter, korrespondent til Fourth World Eye og en medvirkende redaktør av Fourth World Journal. Siden 1994 har han fungert som administrativ direktør for Public Good Project.]

[v] https://www.tvalen.no/2021/11/08/i-sudan-et-kupp-pa-bakgrunn-av-geopolitiske-og-regionale-maktkamper/

[vi] https://www.foreignaffairs.com/articles/sudan/2021-11-11/countering-sudans-coup

[vii] Det er denne situasjonen som er forårsaket av de vilkårene som Det internasjonale pengefondet og verdensbanken satte for å gi lå fra 2019, da USA sin innflytelse ble fremherskende gjennom deres støttespiller, den sivile statsministeren, Abdalla Hamdok, som før kuppet delte makten med general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker. Legg merke til at forfatteren forteller oss hvilket politisk press dette legger på Sudans regjering. De tiltakene som forfatteren påpeker at USA kan bruke avslører jo i virkeligheten deres økonomisk krig mot land som ikke vil danse etter deres pipe (de som de kaller demokrati). Et vilkår som også ble satt for at Sudan skulle få lån i 2019, var at landet skulle si opp en gunstig utviklingsavtale med Kina, som ikke hadde den slags bindinger.

[viii] Pax Americana – det er fred under USAs herredømme.

[ix] Abyi har etter hvert vist at han ikke er en nikkedukke for USA. Han har blant annet sluttet Etopia til Kinas silkevei-prosjekt – og altså avslått USAs «hjelp» til å slå ned tigray-opprøret.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.