oss 100 kroner!
Av Chris Hedges.
Washington, ydmyket i Afghanistan slik det var i Irak, Syria og Vietnam, er blind for sin svinnende styrke, sin egen inkompetanse og råskap, men er fremdeles i stand til å utøve brutal gjengjeldelse mot dem som avslører disse sannhetene.
Kartaghenerenes general Hannibal, som var nær ved å beseire den romerske republikk i den andre puniske krigen, begikk selvmord i eksil i 181 f.Kr. idet romerske soldater omringet boligen hans i den bithynske landsbyen Libyssa, nå en del av dagens Tyrkia. Det var mer enn tretti år siden han hadde ledet sin hær sin over Alpene og utslettet de romerske legioner i slagene ved Trebia, Trasimene og Cannae.
Betraktet som en av de mest strålende taktiske seiere innen krigføring, ga den århundrer senere, under første verdenskrig inspirasjon til den tyske overkommando for invasjonen av Belgia og Frankrike. Roma klarte bare å redde seg selv fra nederlaget ved å etterlikne Hannibals militære taktikk.
Det spilte ingen rolle i 181 f.Kr. at det hadde vært over 20 romerske konsuler (med kvasi-imperial makt) siden Hannibals invasjon. Det spilte ingen rolle at Hannibal hadde blitt jaktet på i flere tiår og tvunget til evig flukt, stadig like utenfor romerske myndigheters rekkevidde. Han hadde ydmyket Roma. Han hadde punktert dens myte om ubegrenset makt. Og han ville måtte betale for det. Med sitt liv. Mange år etter at Hannibal var borte, var romerne fortsatt ikke fornøyd. De avsluttet sitt arbeid med apokalyptisk hevn i 146 f.Kr. ved å jevne Kartago til jorden og selge den gjenværende befolkningen som slaver. Sensoren Cato oppsummerte imperiets sentiment: «Carthāgō dēlenda est» (Kartago må ødelegges). Ingenting ved imperiet, fra dengang til nå, har endret seg.
Imperiets krefter tilgir ikke de som avslører dets svakheter eller offentliggjør dets skitne, uhederlige og umoralske indre virke. Imperier er skjøre konstruksjoner. Deres makt består like mye av hvordan folk oppfatter det som av faktisk militær styrke. Dydene de hevder å opprettholde og forsvare, vanligvis i navnet til deres egen overlegne sivilisasjon, er et dekke for plyndring, utnyttelse av billig arbeidskraft, vilkårlig vold og statsterror.
Det nåværende amerikanske imperiet, skadet og ydmyket av mengder av interne dokumenter publisert av WikiLeaks, vil av denne grunn forfølge Julian Assange for resten av livet. Det spiller ingen rolle hvem som er president eller hvilket politisk parti som har makten. Imperialister snakker med én stemme. Drapet på tretten amerikanske soldater av en selvmordsbomber på Hamid Karzai internasjonale flyplass i Kabul torsdag fremkalte Joe Biden som med full hals proklamerte slik alle imperialister: «Til de som utførte dette angrepet … vi vil ikke tilgi, vi vil ikke glemme, vi vil jakte på deg og få deg til å betale». Dette ble raskt fulgt av to droneangrep i Kabul mot mistenkte medlemmer av Islamsk Stat i Khorasan-provinsen, ISKP (ISIS-K), hvilket tok på seg ansvar for selvmordsbombingen som etterlot rundt 170 døde, inkludert 28 medlemmer av Taliban.
Taliban, som beseiret amerikanske og koalisjonsstyrker gjennom 20 års med krig, er ved å bli konfrontert med vreden fra et såret imperium. De cubanske, vietnamesiske, iranske, venezuelanske og haitiske regjeringer vet hva som kommer videre. Spøkelsene til Toussaint Louverture, Emilio Aguinaldo, Mohammad Mossadegh, Jacobo Arbenz, Omar Torrijos, Gamal Abdul Nasser, Juan Velasco, Salvador Allende, Andreas Papandreou, Juan Bosh, Patrice Lumumba og Hugo Chavez vet hva som nå kommer. Det er ikke pent. Det vil bli båret av de fattigste og mest sårbare afghanere.
Den falske omtanken for det afghanske folket, som har definert pressedekningen av USA og koalisjonspartnerenes kollaboratører og landets utdannede eliter på flykt mot Kabul’s flyplass, begynner og slutter med de evakuertes skjebne. Få tårer ble felt for familiene som rutinemessig ble terrorisert av koalisjonsstyrkene, eller de rundt 70 000 sivile som ble utslettet av amerikanske luftangrep, droneangrep, missiler og artilleri, eller skutt av nervøse okkupasjonssoldater, som betraktet enhver afghaner, med en viss begrunnelse , som fiender under krigen. Og det felles få tårer for den humanitære katastrofen imperiet nå orkestrerer for 38 millioner afghanere som bor i et av de fattigste og mest bistandsavhengige land i verden.
Siden invasjonen i 2001 stasjonerte USA rundt 775 000 soldater for å underkue Afghanistan og pøste $143 milliarder inn i landet, hvor 60 prosent av pengene gikk til å støtte det gjennomkorrupte Afghanske militæret og resten gikk til å finansiere økonomiske utviklingsprosjekter, bistandsprogrammer og tiltak mot narkotika, og hvor hovedparten av disse midlene ble silt ut til utenlandske bistandsgrupper, private entreprenører og eksterne konsulenter.
Tilskudd fra USA og andre land utgjorde 75 prosent av det afghanske statsbudsjettet. Denne hjelpen har nå forsvunnet. Afghanistans reserver og finansielle kontoer er låst og frosset, noe som betyr at den nye regjeringen ikke vil ha tilgang til $9,5 milliarder i eiendeler tilhørende den afghanske sentralbanken. Kontantforsendelser til Afghanistan er stoppet. Det internasjonale pengefondet (IMF) kunngjorde at Afghanistan ikke lenger vil ha tilgang til långiverens ressurser.
Tilstanden er alt fryktelig. Rundt 14 millioner afghanere – en av tre – mangler tilstrekkelig mat. To millioner afghanske barn er underernært. 3,5 millioner mennesker i Afghanistan er blitt fordrevet fra sine hjem. Krigen har ødelagt infrastrukturen. En tørke ødela i fjor 40 prosent av landets avlinger. Angrepet på den afghanske økonomien medfører allerede at matvareprisene skyter i været. Sanksjoner og avskjæring av bistanden vil tvinge embetsmenn til å gå uten lønn, og helsevesenet, som allerede opplever kronisk mangel på medisiner og utstyr, vil kollapse. Lidelsen som imperiet orkestrerte vil ha bibelske proporsjoner. Og dette er hva imperiet ønsker.
UNICEF anslår at 500 000 barn mistet livet som et direkte konsekvens av sanksjonene mot Irak. Forvent at barnedødsfall i Afghanistan vil stige langt over dette tallet. Forvent også den samme keiserlige hjerteløsheten Madeleine Albright, den gang amerikansk ambassadør til FN, viste da hun fortalte «60 Minutes» korrespondent Lesley Stahl – at døden til en halv million irakiske barn forårsaket av hennes sanksjoner var – «verdt det.» Eller hjerteløsheten til Hillary Clinton, som spøkte: «Vi kom, vi så, han døde» da hun fikk vite om den libyske lederen Muammar al-Qaddafis brutale endelikt. Eller kravet fra den demokratiske senatoren Zell Miller fra Georgia, som etter angrepene 11. september erklærte: «Jeg sier, bomb helvete utav dem. Hvis det blir utilsiktet skade, så blir det så.» Selv om imperiet siden da har redusert Libya, Afghanistan, Irak, Syria og Jemen, til gryter av vold, kaos og elendighet. Makten til å ødelegge er et afrodisiakum som gir sin egen selvbegrunnelse.
I likhet med sensoren Cato, planlegger det amerikanske militære og etterretningstjenestene, dersom historie gir noen pekepinn, for øyeblikket destabiliseringen av Afghanistan ved å finansiere, bevæpne og støtte enhver milits, krigsherre eller terrororganisasjon som er villig til å slå til mot Taliban. CIA, som utelukkende skal samle etterretning, er en useriøs paramilitær organisasjon som fører tilsyn med fordekte kidnappinger, avhør i hemmelige fenglser, tortur, menneskejakt og målrettede attentat over hele verden. Den utførte kommandoangrepene i Afghanistan som drepte et stort antall afghanske sivile, som gjentatte ganger sendte rasende familiemedlemmer og landsbyboere i armene på Taliban. Det vil, forventer jeg, nå ut til Amrullah Saleh, som var Ashraf Ghanis visepresident og har erklært seg selv som Afghanistans «legitime vaktmesterpresidenten». Saleh befinner seg bortgjemt et sted i Panjshirdalen. Han, sammen med krigsherrene Ahmad Massoud, Ata Mohammad Noor og Abdul Rashid Dostum, trygler høylydt om våpen og støtte for å videreføre konflikten i Afghanistan.
«Jeg skriver fra Panjshirdalen i dag, klar til å følge i min fars fotspor, med mujahideenkrigere som er forberedt på igjen å gå mot Taliban», skrev Ahmad Massoud i et meningsinnlegg i Washington Post. «USA og dets allierte har forlatt slagmarken, men Amerika kan fortsatt være et «stort arsenal av demokrati», som Franklin D. Roosevelt sa da han kom de beleirede britene til hjelp før USA trådte inn i andre verdenskrig,» fortsatte han – og la til at han og hans krigere trenger «flere våpen, mer ammunisjon og mer forsyninger.»
Disse krigsherrene har tjent amerikanerne før. De vil tjene amerikanerne igjen. Og siden imperiets hybris ikke påvirkes av realiteter, vil imperiet fortsette å så dragetenner i Afghanistan slik det har siden det brukte $9 milliarder, noen anslår det dobbelte, for å støtte mujahideen’s kamp mot Sovjet, hvilket førte til en blodig borgerkrig mellom rivaliserende krigsherrer såsnart Sovjet trakk seg ut i 1989, og ført til fremveksten av Taliban i 1996.
Kynismen ved å bevæpne og finansiere mujahideen mot Sovjet avslører løgnen om USA’s humanitære intensjoner i Afghanistan. En million afghanske sivile ble drept i den ni år lange konflikten med Sovjet, sammen med 90 000 mujahideenkrigere, 18 000 afghanske soldater og 14 500 sovjet soldater. Men disse dødsfallene, sammen med ødeleggelsen av Afghanistan, var «verdt det» – for å lamme Sovjet.
Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski stod sammen med Pakistans etterretningstjeneste (ISI) bak bevæpningen av de mest radikale islamske mujahideengruppene som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten, noe som førte til utryddelsen av den sekulære, demokratiske afghanske opposisjonen. Brzezinski detaljerte strategien – «designet», kalte han det, for å gi Sovjetunionen sitt Vietnam. Strategien ble iscenesatt av Carter administrasjonen etter at sovietunionen invaderte landet i 1979 for å støtte opp om det marxistiske regimet til Hafizullah Amin i Kabul:
Vi startet umiddelbart en todelt prosess da vi hørte at Sovjet hadde entret Afghanistan. Den første involverte direkte reaksjoner og sanksjoner fokusert mot Sovjetunionen, og både utenriksdepartementet og National Security Agency utarbeidet lange lister over sanksjoner som skulle vedtas, tiltak som skulle tas for å øke de internasjonale kostnadene for Sovjetunionen som følge av deres handlinger. Den andre førte til at jeg dro til Pakistan en måned eller så etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, med det formål å koordinere med pakistanerne et felles svar, hvis formål ville være å få Sovjet til å blø så mye og så lenge som mulig; og vi engasjerte oss for denne innsatsen i et samarbeid med saudierne, egypterne, britene, kineserne, og begynte å levere våpen til Mujaheddin, fra forskjellige kilder igjen – for eksempel noen sovjetiske våpen fra egypterne og kineserne. Vi fikk til og med sovjetiske våpen fra den tsjekkoslovakiske kommunistregjeringen, som da var åpen for materielle insentiver; og på et tidspunkt begynte vi å kjøpe våpen til Mujahideen fra den stadig mere korrupte sovjetiske hæren i Afghanistan.
Den hemmelige kampanjen for å destabilisere Sovjetunionen ved å få den til å «blø så mye og så lenge som mulig» ble gjennomført i likhet med bevæpningen av kontrastyrkene i Nicaragua, stort sett utenfor boka. Den eksisterte ikke for det offisielle Washington, en bevisst måte å unngå ubehagelige innsyn i skjulte operasjoner slik som «Church Kommiteens» høringer på 1970-tallet hvilket avslørte tretti år med CIA-støttede kupp, attentat, utpressing, trusler, ondsinnet propaganda og tortur. Den saudiske regjeringen ble enige om å matche USAs finansiering til de afghanske opprørerne. Det saudiske engasjementet ga opphav til Osama bin Laden og Al-Qaida, som kjempet med Mujahideen. Den useriøse operasjonen, ledet av Brzezinski, organiserte hemmelige enheter med attentatgrupper og paramilitære tropper som utførte dødelige angrep det som ble oppfattet som fiender rundt om i verden. Den trente afghanske Mujahideen i Pakistan og Kinas Xinjiang -provins. Det flyttet heroinhandelen, brukt til å finansiere opprøret, fra sørøstasia til grensen mellom Afghanistan og Pakistan.
Dette atferdsmønsteret, som destabiliserte Afghanistan og regionen, finnes gjentakende og repetitivt i militæret og etterretningssamfunnet. Det vil uten tvil gjentas nå i Afghanistan, med de samme katastrofale resultat. Kaoset disse etterretningsbyråene skaper, blir kaoset som rettferdiggjør deres eksistens og kaoset som leder dem til å kreve enda mer ressurser og som medfører stadig eskalerende voldsnivå.
Alle imperier dør. Slutten er vanligvis ubehagelig. Det amerikanske imperiet, ydmyket i Afghanistan som det var i Syria, Irak og Libya, som det var ved Grisbukta og i Vietnam, er blind for sin egen forsvinnende styrke, inkompetanse og villskap. Hele økonomien, en «militær Keynesianisme», kretser rundt krigsindustrien. Militære utgifter og krig er motoren bak nasjonens økonomiske overlevelse og identitet. Det spiller ingen rolle at for hvert nye ydmykende nederlag vender større og større deler av kloden seg mot USA og alt det hevder å representere. Den har ingen selvbegrensende mekanisme, på tross av sine mange nederlag, fiaskoer, tabber og svinnende kraft, som vil hindre den fra å slå om seg irrasjonelt likt et såret dyr. Mandarinene som fører tilsyn med vårt kollektive selvmord, insisterer til tross for gjentatte fiaskoer hardnakket på at vi kan omforme verden etter vårt eget bilde. Denne mangelen på fremsynthet og intellektuell selvinnsikt skaper selve forholdene som akselererer imperiets undergang.
Sovjetunionen falt sammen, som alle imperier, på grunn av sine stivnede, vikelighetsfjerne herskere, dets imperiale overambisjon og dets manglende evne til å kritisere og reformere seg selv. Vi er ikke immune mot disse dødelige sykdommene. Vi knebler våre mest fremtredende kritikere av imperiet, som Noam Chomsky, Angela Davis, Andrew Bacevich, Alfred McCoy og Ralph Nader, og forfølger dem som avslører sannhetene om imperium, inkludert Julian Assange, Edward Snowden, Daniel Hale og John Kiriakou. På samme tid opphøyer mediene, fraværende enhver kvalitet, enten det er MSNBC, CNN eller Fox, stemmene til den udugelige korrupte politiske, militære og etterretningsklassen inkludert John Bolton, Leon Panetta, Karl Rove, HR McMaster og David Petraeus, som driver nasjonen blindt ut i hengemyra.
Chalmers Johnson, minner i sin trilogi om det amerikanske imperiets fall – «Blowback», «The Sorrows of Empire» og «Nemesis» – leserne om at den greske gudinnen Nemesis er «gjengjeldelsens ånd, et korrektiv til grådigheten og dumhet som noen ganger styrer forholdet mellom mennesker.» Hun står for «rettferdig sinne», en guddom som «straffer menneskelig overtredelse av den naturlige, riktige tingenes orden og arrogansen som forårsaker det.» Han advarer om at hvis vi fortsetter å klynge oss til vårt imperie, som for Den Romerske Republikk, «vil vi absolutt miste vårt demokrati og vente grimt på tilbakeslaget imperialismen vil generere.»
«Jeg tror at opprettholdelsen av vårt imperium i utlandet krever ressurser og forpliktelser som uunngåelig vil undergrave vårt eget demokrati og vil til slutt produsere et militært diktatur eller dets sivile ekvivalent,» skriver Johnson. «Grunnleggerne av vår nasjon forsto dette godt og prøvde å lage en styreform – en republikk – som ville forhindre at dette skjer. Men kombinasjonen av enorme stående hærer, nær kontinuerlige kriger, militær Keynesianisme og destruktive militære utgifter har ødelagt vår republikanske struktur til fordel for et keiserlig presidentskap. Vi er på nippet til å miste vårt demokrati for å beholde vårt imperium. Når en nasjon begynner å gå den veien, spiller dynamikken som gjelder for alle imperier inn – isolasjon, overspenning, forening av krefter som er imot imperialisme og konkurs. Nemesis forfølger livet vårt som en fri nasjon».
Hvis imperiet var i stand til selvinnsikt og tilgivelse, kunne det frigjøre seg fra dødsspiralen. Hvis imperiet gikk i oppløsning, omtrent som det britiske imperiet, og trakk seg tilbake for å fokusere på problemene som berører USA, kunne det frigjøre seg fra sin dødsspiral. Men de som manipulerer imperiets spaker holdes ansvarsfrie. De holdes skjult for offentligheten og utenom offentlig innsyn. De er fast bestemt på å fortsette å spille det store spillet, og kaste terning med liv og nasjonale skatter. Jeg forventer at de gledelig vil presidere over enda flere afghaneres død, og forsikre seg selv om at det er verdt det, uten å innse at galgen de reiser er for dem selv.
Chris Hedges er en Pulitzerprisvinnende journalist og vert for RT’s «On Contact», en ukentlig intervjuserie om utenrikspolitikk, økonomiske realiteter og sivile friheter i det amerikanske samfunnet. Han er forfatter av 14 bøker, inkludert flere New York Times bestsellere.
Denne artikkelen ble først publisert i RT.com og er oversatt til norsk for steigan.no av Erik Skjold.
