oss 100 kroner!
«Lite er offentlig kjent om CIAs afghanske ‘hær.’ Likevel har etterforskende journalister, bekymrede analytikere og menneskerettighetsaktivister satt sammen det skjulte programmets grunnlinjer.» Dette skriver Antonio De Lauri og Astri Suhrke fra Chr.Michelsens institutt i Bergen i artikkelen Armed governance: the case of the CIA-supported Afghan militias.
Den beskriver situasjonen i Afghanistan før USAs og Vestens spektakulære nederlag. Det følgende er et sammendrag av deres beskrivelse av CIAs hær i Afghanistan, et sammendrag som står for vår egen regning. Det er grunn til å anta at mye av disse strukturene fortsatt finnes, og at CIA vil kunne utnytte dem i en fortsatt skyggekrig i Afghanistan.
«Hæren» har to typer komponenter. Den ene er et sett med eldre enheter hvis forhold til CIA går tilbake til de offensive operasjonene som ble utført under og umiddelbart etter invasjonen i 2001. De jobber tett med CIA. Den mest kjente og mektige av disse er Khost Protection Force (KPF), som opererer utenfor CIAs Camp Chapman i den nordøstlige provinsen Khost. KPF en ulovlig væpnet gruppe i den forstand at den ikke har noe grunnlag i afghansk lov og ingen formell plass i statens sikkerhetsapparat eller budsjett, slik FN har understreket.
En annen type enhet er de formelt utpekte spesialstyrkene til det afghanske etterretningsorganet, NDS. Det er fire hovedenheter, nummerert fra 01 til 04, hver med sitt eget regionale operasjonsområde: NDS-01 opererer i Sentralregionen, NDS-02 i Østregionen, NDS-03 i Sør-regionen og NDS-04 i Nordregionen.
Dette er den eneste gjennomsiktige og offentlig kjente delen av organisasjonen. NDS’ spesialstyrker eksisterer i en skyggesone. NDS er tungt finansiert av CIA, og deres spesialstyrker har et nært samarbeidsforhold med CIA-operatører: ifølge de fleste rapporter blir de opplært og betalt direkte av CIA.
Som et resultat av det blir informasjon om deres størrelse, operasjoner, finansiering og kommandostruktur ikke offentliggjort. På det dempede språket til FNs bistandsmisjon i Afghanistan (UNAMA), opererer NDS spesialstyrker, som KPF. , ‘ser ut til å være koordinert med internasjonale militære aktører, det vil si utenfor den normale regjeringskjeden. ’22 I UNAMA -rapporter refererer begrepet’ militære aktører ‘ofte til CIA, til forskjell fra begrepet’ amerikanske militære styrker’. Den afghanske institusjonelle kontrollen over NDS spesialstyrker ser også ut til å være svak. FN konkluderte med i 2018 at «disse styrkene ser ut til å operere utenfor den vanlige NDS -kommandokjeden, noe som resulterer i mangel på tydelig tilsyn og ansvarlighet.»
Det er ingen offentlige informasjoner om størrelsen på de CIA-støttede enhetene, men de har sannsynligvis mer enn doblet seg siden estimatet på 3000 gitt av Woodward i 2010. En journalist fastholdt i 2017 at NDS-02 alene hadde 1200 mann.
Blant eldre enheter, ble det sagt at KPF hadde 4000 medlemmer i 2015. Tre år seinere, i 2018, var estimater av KPF-størrelsen ‘alt fra 3000 til over 10.000.’
Bortsett fra det er alt vi vet at de CIA-sponsede styrkene er uniformert og godt utstyrt, jobber noen ganger med menn som snakker amerikansk engelsk under raid, bruker amerikanske fraser og har kunnet tilkalle luftangrep, hvorav de fleste blir gjennomført av det amerikanske militæret.
De paramilitære styrkene er også veldig godt betalt , som kan være en hovedårsak til at dyktige og dyktige afghanere vil bli med i enhetene. Taushetsplikten til CIA-programmet gjør det svært vanskelig å finne fakta om sivile tap og vold som er utøvd av disse styrkene. Til tross for disse problemene har FN, menneskerettighetsorganisasjoner og etterforskningsanalytikere dokumentert et mønster av overgrep og mulige krigsforbrytelser av den typen som er karakteristiske for paramilitære krefter som opererer ustraffet, ubegrenset av politisk eller rettslig ansvarlighet.
De paramilitære enhetene brukes hovedsakelig i nattoperasjoner mot boligområder som huser mistenkte militante i såkalte leteaksjoner. Operasjonene fører vanligvis til store sivile tap. UNAMA, som har rapportert om sivile tap i Afghanistan årlig siden 2009, peker nå ut paramilitære operasjoner knyttet til CIA som et alvorlig problem. FNs misjonsrapport i 2019 siterte ‘fortsatte rapporter om KPF som utførte menneskerettighetsbrudd, med vilje drepte sivile, ulovlig internerte personer og forsettlig skadet og brente sivile eiendommer under leteaksjoner og nattangrep.’
Ifølge FN-tall for 2018 forårsaket NDS spesialstyrker og KPF nesten like mange sivile dødsfall som det totale antallet tilskrevet alle afghanske nasjonale sikkerhetsstyrker det året.
Dessuten var paramilitære mye mer tilbøyelig enn vanlige afghanske styrkene til å drepe sivile i stedet for å skade dem. Det høye forholdet mellom dødsfall og skader, konkluderer FN-rapporten, antyder et mønster av forsettlig drap og overdreven bruk av makt. Den kraftige økningen i sivile dødsfall fra leteaksjoner gjenspeiler Mike Pompeos løfte i 2017 om at CIA ville starte en ‘aggressiv’, ‘utilgivende’ og ‘nådeløs’ kampanje.
Artikkelen av De Lauri og Suhrke har følgende underttitler:
A brief genealogy of the CIA’s Afghan army
The CIA’s army: who are its members and how do they operate?
Nonaccountable use of force
US-supported militias and Afghan armed governance
CIA militias and peace talks
Policy implications
Kommentar:
Som artikkelen viser har USA et omfattende system av hemmelige militære styrker i Afghanistan som CIA kontrollerer, og som de ikke nødvendigvis trekker tilbake til tross for Talibans seier. I tillegg til det som er nevnt her kommer de enda mer skyggefulle enhetene av typen ISIS-Khorasan og al-Qaida, og USA/CIA vil kunne bruke dem i årevis framover, hvis ikke Taliban lykkes i å spore dem opp og pasivisere dem, slik Pepe Escobar skriver i artikkelen Blowback: Taliban retter seg mot CIAs skyggearmé.
