oss 100 kroner!
Det var ikke bare USAs nederlag.
Av Knut Lindtner, Derimot.no.
Selv om USA bar «hovebyrden» (i utgifter og tallet på drepte og skadde) under okkupasjonskrigen i Afghanistan var ikke Nato-bidragene uvesentlig, slik artikkelen under forteller. Og Norges bidrag, beskjedent i forhold til hele krigens utgifter og innsatser, var en del av det som sørget for et at krigen kunne strekke seg over 20 år.
I den forstand har ikke bare norske politikere et ansvar for hele prosessen som nå endte i politisk og militær katastrofe, i prinsippet har de det samme ansvaret som alle andre som deltok i krigføringen.
Men vi vil ikke få noe politisk oppgjør med vår deltagelse for stort satt alle stortingspartiene har stilt seg bak krigføringen med ulike begrunnelser. Siden alle bærer en kollektiv skyld (ansvar) får vi ikke noe etterspill i Norge.
Det er heller ingen opposisjon som krever noe slikt. Slik er det når gatas bølle har smadret ansiktet på en eller annen mens de andre bare deltok litt. De går slukøret hjem etter den heltemodige innsatsen med en ubehagelig følelse i kroppen. Det er først i voksen alder en kan tillate seg å reflektere hva en har vært med på.
Lenger er vi ikke kommet her hjemme. Jeg får si med Nordahl Grieg: «Ung må verden ennu være!»
Knut Lindtner (redaktør derimot.no)
Polen, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, Italia, Spania, Australia – alle står de igjen som tapere i Afghanistan.
Det er ikke bare USA som tapte krigen her.
Av Marko Marjanovic
Så har USA tapt nok en krig. Men det har også alle deres vasallstater som fulgte med dem dit.
Det kan kanskje bare ha vært for å innynde seg hos Washington, å være med å støtte symbolsk de militære tjenestene som Imperiet ventet av dem – det er jo å være med på å legitimere krigen. Men det betyr egentlig ikke så mye.
Når vi deltar i en krig, og din side taper, kaller vi det nederlag i krig.
For ikke å snakke om kontraktørene – 3596 USA-iignende soldater kom ikke tilbake fra Afghanistan.
Bare 68 prosent av dem var amerikanere.
18 prosent av dem kom fra Det Britiske Samveldet.
Nesten alle de andre kom fra andre NATO-land.
USA mistet 2452, Storbritannia 455, Canada 158, Frankrike 86, Tyskland 54, Italia 48, Danmark 43, Australia 41, Polen 40, Spania 34, Georgia 29, Nederland 25, Romania 25, Tyrkia 14, Tsjekkia 14, New Zealand 11, Norge 10, Estland 9, Ungarn 7, Sverige 5, Latvia 3, Slovakia 3, Finland 2, Jordan 2, Portugal 2, Albania 1, Belgia1, Kroatia 1, Litauen 1, Sør-Korea 1.
I forhold til folkemengden mistet Storbritannia og Georgia like mange drepte soldater som USA (7 døde pr. 1 million), og Canada mistet bortimot lika mange (4 pr. 1 million).
På et tidspunkt – før Obama-flommen – var mer enn halvparten av de 60 000 okkupant-troppene ikke-amerikanere.
Obama-«oversvømmelsen» sørget for ytterligere 60 000 amerikanske tropper. Men de økte også ikke-amerikanske hjelpetropper til 40 000 fra 2010 til 2012.
Men fra 2015 utgjorde ikke-amerikanere igjen mer enn halvparten av okkupantene.
Faktum er at den amerikanske krigen i Afghanistan ikke kunne ha holdt ut så lenge som den gjorde uten hjelpen fra NATO – med mannskaper spredt ut over hele landet – og det kostet blod.
Men det sørget for at det var en slags luftspeiling på politisk og moralsk legitimitet, at det var en «internasjonal» (mer enn en imperialistisk) krig.
Byrden NATO tok på seg i Afghanistan tillot USA å fokusere mer på Irak, og å starte en krig der også. Det ble en krig som ble mye mer intens enn den ellers kunne vært.
Men til slutt tapte både det imperialistiske imperiet og svermen av vasall-stater med dem.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
