USAs militærsjef om den kommende krigen

0
Fra åpninga av NATOs Joint Force Command – Norfolk (JFC-Norfolk). Innfelt general Milley. Foto: NATO

Av Rick Rozoff. Anti-Bellum.

General Mark Milley, sjef for Joint Chiefs of Staff, var i Norfolk i delstaten Virginia 15. juli for å markere at det andre NATO-hovedkvarteret i USA hadde nådd full operativ kapasitet. NATOs Joint Force Command – Norfolk (JFC-Norfolk) sluttet seg til NATOs Allied Command Transformation (ACT) i samme by som de eneste NATO-hovedkvarterene utenfor Europa.

ACT, hvis nettsted har tittelen Allied Command Transformation: NATO’s Warfare Development Command, ble innviet i 2003.

Det nye hovedkvarteret ble opprinnelig lansert kort tid etter at NATOs felles støtte- og aktiverings-hovedkvarter i den tyske byen Ulm mot slutten av 2019. Begge hovedkvarterene var klar til innledende bruk på det tidspunktet. Joint Force Command – Norfolk er bygget for å fremskynde sendingen av soldater og materiell over Atlanterhavet. Dets oppdrag er å «lette, koordinere og sikre bevegelsen av alliert panser og infanteri over europeiske grenser.» De to er dermed integrert.

Deres felles formål er å flytte militært personell og utstyr fra USA over Atlanterhavet, deretter fra europeiske havner over kontinentet til den russiske grensen. Den nylige DEFENDER Europe-21, den største øvelsen siden den kalde krigen med 31 000 soldater fra 27 nasjoner, aktiverte det nye systemet for å fremskynde transitt av store militære, inkludert pansrede, enheter fra USA til den russiske grensen.

15. juli talte general Milley en samling høytstående personligheter ombord på det amfibiske angrepsskipet USS Kearsarge, og var ledsaget av den nye sjefen for Norfolk, viseadmiral Andrew Lewis. Lewis er også sjef for US Second Fleet, med ansvar for Nordatlanteren. Som med andre NATO-hovedkvarter, er han samtidig ansvarlig for et amerikansk hovedkvarter. Situasjonen er den samme med US European Command og Supreme Allied Commander Europe; US Navy Sixth Fleet (Middelhavet) og Naval Striking and Support Forces NATO; og US Air Forces in Europe – Air Forces Africa og NATOs allierte hovedkvarter for luftstyrker. Som Pentagons artikkel om begivenheten sier i begynnelsen og med klare ord, «Hvis avskrekkelse mislykkes, er hovedkvarterets oppdrag å kjempe og vinne slaget om Atlanterhavet.»

Med ord som minner om det epokegjørende, hvis ikke apokalyptiske, sa Milley:

“Etter mitt syn går verden inn i en periode med potensiell ustabilitet siden noen nasjoner … og tydeligvis terrorgrupper og kanskje noen andre aktører, prøver å undergrave og utfordre den eksisterende internasjonale orden. De søker å svekke systemet av samarbeid og kollektiv sikkerhet som har eksistert lenge. Den dynamiske naturen i dagens nåværende miljø balanseres av en orden som ble etablert for 76 år siden, på slutten av andre verdenskrig.»

Aktivitetene til terrorgrupper er knapt i stand til å forstyrre hele den globale orden etter 2. verdenskrig. Nasjonene han siktet til er Russland og Kina. De kan ikke være andre. Samtlige amerikanske kamphovedkvarter har nylig identifisert disse to nasjonene som hovedfokus for Pentagons oppmerksomhet, i alle deler av verden, med Iran og Nord-Korea stemplet som regionale trusler av lavere grad.

Han skremte lytterne ytterligere med å nevne et tall, de 150 millioner døde mellom 1914 og 1945, det vil si fra begynnelsen av første verdenskrig til slutten av andre verdenskrig. Han ga deretter denne brutale vurderingen: “Dette er slakterregningen fra stormaktskrig. Dette er hva denne internasjonale ordenen, som har eksistert i syv og et halvt tiår, er laget for å forhindre. Dette er hva JFC-Norfolk handler om. Det er for å forhindre dette resultatet.»

Ingen beskjedenhet der i gården; ingen følelse av perspektiv eller forholdsmessighet; ingen subtilitet, nyanser eller usikkerhet; og ingen forsøk på statskunst. Enten godta NATOs dominerende rolle i den internasjonale militære- og sikkerhets-ordenen, eller ufattelige redsler vil bli sluppet løs på menneskeheten. Men i bunnen av Pandoras eske ligger det ikke håp.

Han uttalte videre at etableringen av NATO i 1949 var «hjernebarnet» til de vestlige lederne som kjempet og vant andre verdenskrig og opprettet ordenen etter krigen. Han sa: ”Uten tvil har NATO vært den mest vellykkede militæralliansen i menneskehetens historie. Og NATO er fremdeles en viktig og kritisk del av vårt regionale sikkerhetsrammeverk og faktisk vårt globale sikkerhetsrammeverk. Faktisk, etter mitt syn, er det nøkkelen som holder sammen perioden med stormaktfred som vi nå nyter godt av.»

Uten NATO, antydet han, ville verden ha blitt kastet inn i en enda en andre verdenskrig, forstørret av atom-ødeleggelser. Og nå er den internasjonale ordenen, som nylig ble omdøpt ‘den regelbaserte internasjonale ordenen’, under angrep.

En annen faktor som alvorlig bekymret ham var endringen i krigens karakter. Milley definerte dette krigskunstens grunnlag som «hvordan vi kjemper, organisasjonene vi kjemper med og teknologiene vi bruker.» Den siste gangen en slik kvalitativ transformasjon i stridsevnen skjedde, var mellom de to verdenskrigene. med introduksjonen (i første verdenskrig) og forbedringen av flystyrker, stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer, ny marineteknologi og andre teknologiske fremskritt – “radio, radar og mer”- for å integrere ovennevnte.

Han utdypet videre ved å si at selv om de tidligere krigende landene i første verdenskrig alle hadde den samme teknologien, var det bare ett – Tyskland – som med hell utviklet, integrerte og anvendte teknologiske innovasjoner:

“Tyskland kombinerte disse teknologiene og den tyske måten å føre krig på, og kombinere dem med organisasjoner og lederutvikling på en slik måte at det nazistiske Tyskland var i stand til å ta over Vest-Europa på 18 måneder. Andre land kombinerte det på andre måter. Og de hadde ikke suksess.»

Dette virker tydelig som å sitere den tyske modellen fra Det tredje rike som en eksemplarisk modell til etterligning. For å ikke etterlate tvil la han til: “Og jeg vil fortelle dere at det samme skjer akkurat nå. Det er et helt sett med teknologier som driver fram grunnleggende endringer.»

Til tross for hans liberale bruk av ordet fred i talen – som om hærer med våpen utviklet for å drepe mennesker og ødelegge ting og soldater som er opplært til å drepe bare eksisterer for å bringe fred til verden – viste han uærligheten sin med følgende uttalelse:

«Jeg vil hevde at landet som mestrer disse teknologiene, kombinerer dem med doktrinen sin og utvikler sitt lederskap til å utnytte dem maksimalt, sannsynligvis vil ha betydelig og kanskje til og med avgjørende fordel i begynnelsen av neste krig.»

Hvis mer utilslørte og skamløse trusler har blitt fremsatt i moderne tid av den øverste militære sjefen for en større nasjon – og det av verdens militære supermakt – er de ukjent for denne forfatteren.

Milleys konklusjon, ment å oppildne lytterne, inkluderte å utpeke NATO som den mektigste militære alliansen i verden (hans ord nøyaktig) og USA som bruker av «det mektigste og mest dyktige militæret i verden», og endte med å en temmlig åpen utfordring mot Russland, Kina og verden:

“Vi må opprettholde nåtidens beredskap, vi må modernisere for fremtiden. Vi er beredt akkurat nå. De som tror vi ikke er det, tar feil. Og enhver motstander som prøver å utfordre USAs militære besluttsomhet, ville gjøre klokt i å respektere dette militæret og våre allianser og NATO.»

Med denne språkbruken, hvorfor ikke bli helt kvitt diplomati, utenriksdepartement, ambassader, FN og internasjonal lov? Verden er en jungel, og den villmannen med de mest dødelige, de mest teknologisk sofistikerte våpnene dominerer den. Det var budskapet hans, klart og tydelig.


Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen. Den ble først publisert av Anti-Bellum

Rick Rozoff er en anerkjent skribent som har vært aktivt involvert i motstand mot krig, militarisme og intervensjoner i over femti år. Her er flere av hans artikler på nettstedet Anti-Bellum.

Forrige artikkelHva skjer på Cuba?
Neste artikkelPeru får sin første sosialistiske president
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.