Svarthetsstudier i Johannesburg

0
Zee og den gamle hannløven

Av Pål Steigan.

I går 17. juli 2021 hadde jeg gleden av å høre et par diktopplesninger av poeten Bertrand Besigye. Han hadde en kraft og en utstråling man sjelden opplever under diktopplesning. Dette førte oss inn i en samtale om Afrika og den norske bistandsindustriens vedvarende parasittutnyttelse av Afrika, og deres bidrag til forkrøpling både av Afrika og afrikaneres sjøloppfatning. Dette førte til at jeg kom til å tenke på en annen afrikansk poet jeg har møtt, nemlig poeten og jazzmusikeren Zee, som jeg møtte under et studieoppdrag i Sør-Afrika i 2002. Bertrand likte historien og ba med om å formidle den. Så her kommer den:

Roshnie Moonsammy

Jeg var i Johannesburg og området deromkring for å vurdere et forslag fra Norsk forening for komponister og tekstforfattere (NOPA) om å skape et system for å sikre sørafrikanske musikeres rettigheter til egen musikk. Poenget fra NOPAs side var at ettersom så mye musikk ble digital, så man allerede hvordan internasjonale kapitalinteresser forsynte seg grovt av utøvende kunstneres arbeider, mens utøverne sjøl i beste fall satt igjen med knapper og glansbilder, og svært ofte uten noen ting.

Som lokal guide, ekspert og organisator hadde jeg den svært dyktige Roshnie Moonsammy, som har kontakter i alt som heter kulturorganisasjoner i Sør-Afrika, og sjøl er en svært habil festivalleder. Og jeg noterer meg at nesten 20 år etter fortsetter hun med det, og gjør ting som dette:

Ved hjelp av Roshnie fikk jeg snakke med alt som kunne krype og gå i sørafrikanske musikkliv, og hun hadde sørget for at jeg fikk med meg som sjåfør og kjentmann poeten og jazzmusikeren Zee. Zee er zulu, og det var en kjempefordel, siden nesten alle politifolk, sikkerhetsvakter og soldater vi måtte passere også var zulu. Et par ord fra Zee på zulu åpnet bommer og dører på nesten magisk vis. Sesam sesam!

Jazzmusikeren og poeten Zee.

Zee og jeg tilbrakte mange, mange timer i bil sammen, så vi fikk tid til å snakke om det meste, musikk, og apartheid og poesi og livet, døden og kjærligheten. Da han tok meg med til der han hadde vokst opp i Soweto opplevde jeg at med Zee på laget, ble jeg også plutselig svart. Den nesten fiendtlige skepsisen forsvant, og vi ble brødre.

Zee tok meg også med i et lite naturreservat ikke langt fra Joburg der vi så på løver og sebraer sammen og møtte en fabelaktig gammel hannløve. Vi hadde med oss en seks år gammel guttunge som Zee følte et spesielt ansvar for, og han kunne glede seg over å leke med de små løveungene mens Zee passet på.

Zee og jeg jaktet også på sørafrikansk musikk sammen og var innom svært bra platesjapper og fant fram mye det var vel verdt å høre på. Kort sagt, min venn Zee var ikke først og fremst en sjåfør og kjentmann, han var en kulturpersonlighet med omfattende kunnskaper og mange kloke tanker.

Chris og løveungene.

En kveld var jeg invitert til en ambassadefest i en av de skandinaviske ambassadene. Den lå i ambassadestrøket i Joburg der alt var som under apartheid, med den forskjellen at det var kommet til en del svarte millionærer i tillegg til de hvite millionærene som var der fra før.

Utenfor ambassaden sto de svarte limousinene i lange rekker med hver sin svarte sjåfør. Zees velbrukte bil falt litt gjennom, kan man si. Vel framme sa jeg til Zee: «Og du blir med meg.» Han svarte: «Hvordan kan jeg det. Jeg er jo bare en sjåfør.» «Kjære Zee,» sa jeg, «du er først og fremst min venn, og som min venn blir du med meg.» Og slik ble det. Vi kom inn på ambassadeselskapet der det var nok av både mat og drikke og fullt opp med skandinaviske ambassade- og bistandsfolk, helt opplagt anti-rasister alle sammen.

Og det var fullstendig absurd å se hvor vanskelig de hadde for å forholde seg til Zee. Det var helt opplagt at de ikke syntes han hørte hjemme der, at de mente han burde ha stått på gata sammen med de andre sjåførene. De sa det ikke, naturligvis, dette var dannede mennesker, men de klarte ikke å skjule kroppsspråket sitt. Og framfor alt klarte de ikke å si et fornuftig ord til Zee. De klarte ikke en gang å spørre ham hva han var interessert i eller hva han holdt på med, slik dannede folk i det minste klarer å lire av seg. De hadde en unik mulighet til å lære en interessant og dyktig zulumusiker å kjenne, men så tydeligvis mer på ham som noe katta (jeg, antakelig) hadde dratt inn fra gata.

Da vi hadde fått nok av livet i gullfiskbollen, bestemte Zee og jeg oss for å ta en tidlig kveld. Og da vi kom ut på gata sa Zee:

«Pål, jeg er svært takknemlig for at du tok meg med på dette. Du skjønner, jeg har jo lest om at sånt som dette finnes. Men jeg har ikke riktig trodd det. Nå har jeg opplevd det i virkeligheten, takket være deg. Det er jeg svært glad for.»

Ytterligere kommentarer er overflødige.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.